Vi må ikke glemme de heller.
Det er et stort fokus på alle barna som ikke har det bra hjemme, med så mye hjemmetid det har vært de siste månedene. Og med rette. Vi må ikke glemme at mange har det vondt, og det er vår alles plikt til å si fra om vi vet noen som har en oppvekst i utrygghet og redsel. Jeg håper det arbeidet og fokuset som er på dem nå, også tas med videre etter korona krisen. For vi har mye fridager i Norge, vi har mange dager hjemme i løpet av et år og en veldig lang sommerferie hvor kanskje mange faller ut av systemet og ikke blir sett på samme måte.
Samtidig så er det mange barn som har hatt godt av denne tiden med å leve litt saktere. Det er mange barn som sliter på skolen, med både å lære, og å sosialisere seg med andre. Det er mange som blir mobbet og som lengter etter alle fridager. Mine barn har blomstret litt i forhold til skolearbeid, og det er vel fordi vi har hatt så god tid på å gjøre det. Elleveåringen min sa han likte at vi levde sakte, og det syns jeg er en utrolig fin ting å oppdage. Kanskje vi ellers har en litt for hektisk hverdag, hvor alt skal rekkes hele tiden? Jeg tror at den aller viktigste tiden vi har sammen, er tiden uten for store planer. Tiden vi bare er sammen, og tiden vi bare er rundt hverandre for å være sammen. De hverdagslige tingene som så lett glemmes i en normal hverdag.
Og for ikke å glemme barn som Maria. Maria er halvsøsteren til to av mine barn, og er den største solstrålen jeg vet om. Ei jente med så store utfordringer, og som har så mye mer å slite med enn oss funksjonsfriske. Likevel med det søteste smilet og latteren, med en glede og tilstedeværelse som kan slå pusten ut av de fleste. Les artikkelen som står om Maria her, og se hvor godt denne tiden hjemme har gjort Maria, og antagelig flere som henne.
Hva kan læres av det ? Jeg vet at mine prioriteringer får et litt annet fokus fremover. Vi må ikke på død og liv være med på alt. Det er lov å ta en time out og kun være hjemme sammen. Det er lov å ta en overnatting i stua med en film på en helt vanlig hverdag, og det er lov å si at; nei i dag ønsker vi kun å være hjemme og å være sammen. For dem her hjemme, min nærmeste familie, er de som betyr mest for meg. Og jeg ønsker at dem skal blomstre i en normal hverdag også. Og da må vi kanksje “unne” oss en timeout i blandt.
Vi må kanskje minne oss litt på innimellom hvem vi lever for. Hvem som gir livet mest mening, og hvem er det vi bryr oss aller mest om. Og hvem vi skal være den tryggeste, stabile personen til som skal huske tilbake på tiden med deg som en god tid. En god barndom.
I samfunnet nå så er det stort fokus på selvrealisering, og å være vellykket. Ha flotte jobber, klare å ta vare på hus og hjem, trene, spise sunt, ha venner , være på turer og ha en hobby. Samtidig skal vi ta vare på oss selv og vi skal se vårt beste ut hele tiden. Er det egentlig noe tid til overs da ? Er det noe tid igjen til å bare være sammen og lage gode øyeblikk?
Det er en ting jeg skal ta med meg videre. Ungene bryr seg ikke om hvor strøkent huset er, eller hvor fin mamma er på håret. Dem kan kose seg like mye med en film selv om stua er full av tøy som skulle vært brettet sammen. Dem nyter livet selv om oppvaskmaskinen ikke er tømt, eller at det ikke er hjembakt brød på frokostbordet. Dem bryr seg ikke om hvor hektisk jeg har det med skole og jobb, dem bryr seg om hvordan jeg får dem til å føle seg. Om tiden jeg har med dem.
Det jeg skal huske på videre etter denne krisen , er at det enkle er ofte det beste. Og det er hverdagens øyeblikk som er den rette magien. Med de menneskene jeg setter absolutt høyest. Vi skal ta vare på øyeblikkene med å leve sakte.
Vær den du er , og gjør det som gjør livet ditt best. Da trives de rundt også.
