Vi mennesker er litt rare, og det skal ikke så veldig mye alvorlig til før vi ikke helt vet hvordan vi skal oppføre oss. Spesielt når mennesker dør. Det skal hviskes, gå i svart, ikke klappe i kirken. Vi skal helst ikke smile heller. Samme når folk vi kjenner blir alvorlig syke. Hva skal vi si og hvordan er den riktige måten å oppføre seg på ? Mange har vel opplevd at folk de kjenner trekker seg unna når noen blir syke, og jeg tror ofte det er fordi vi syns det er vanskelig å vite hvordan vi skal være i møte med den syke. Vi blir redd for å si noe feil, og redd for å gjøre vondt verre.
Jeg tenker at det er ikke noe annen måte å oppføre seg på enn å være seg selv. Vise empati og medmenneskelighet, og får du fram et smil eller en latter hos den som har det vondt, så er vel det bare bra ? Og noen ganger så er det kanskje nok å bare være tilstede? Jeg tror vi er flinke til å overtenke det meste, og for opptatt av hva som er normen. Hva som er “rett og galt”.
Du kan være sikker på at ,hvis det er noen ganger jeg vet jeg må være helt alvorlig, da trekker nesten munnen seg oppover av seg selv. Det er kjempe ubehagelig å ikke vite helt de riktige “kodene”. Men må det være sånn? Må det være så mange koder å forstå for at vi skal vise respekt ? Eller holder det med å være seg selv, med en dose sunn fornuft ved siden av. Holder det ikke å bry seg om hverandre, støtte hverandre og å være glad i hverandre ?
Er det en regel som er skrevet om hvordan vi skal oppføre oss i alvorlige stunder? Står det skrevet noe sted at vi ikke skal klappe i kirken? Jeg har lest et sted at det ikke skal klappes i kirken fordi vi ikke skal ha personlig applaus men tjene Gud. Jeg vet ikke om det stemmer. Jeg syns det er veldig unaturlig og rart å ikke skulle klappe etter for eksempel en fantastisk solosang i kirken. For meg så betyr det å sette pris på en glede den personen har gitt oss. Det har ingenting med lite respekt for verken kirke eller Gud. Når presten sier noe morsomt om en som er død, så er det lov å smile og le litt. Vi skal jo huske og glede oss over gode minner . Det er jo det gode i livet vi må holde fast i og ta med oss videre.
Gjør det noe å vise glede ? Selv i tunge stunder?
Det er tungt å miste noen, og det er tungt å sørge.
Det kan jo ikke være feil oppi all sorgen å ta imot dem gledene man har? Ta vare på dem øyeblikka som kanskje gjør alt litt lettere et lite sekund. Og føler du for å le i sorg, så slipp det løs. Følelser er aldri feil.
Og livet er for kort til å ikke gripe dem gledene som dagene gir oss.
La noen få lov til å holde deg fast litt. For det glipper for oss alle noen ganger. Hold fast i de du trenger, og vær ikke redd for å ta tak i noen som trenger det. Ingen av oss er supermennesker, og sier du noe “feil”, så gjør det nok ingenting så lenge hjertet er på rett plass. Ikke vær for å redd for å bry deg.
Jeg tror det aller viktigste er å være tilstede for hverandre.
Vi trenger alle noen inni mellom…
