Livet mitt dreier seg jo litt mer om enn skeive i alle aldre, og jeg skriver jo stort sett om hverdagslivet mitt også. Mange vet at jeg har fibromyalgi, og den slår meg alltid i trynet litt på høsten. Hvert år så skjønner jeg like lite av hva som skjer, før jeg tenker tilbake på tidligere år. Hjertebanken og utmattelsen, vondten som flytter seg og søvnen som uteblir.

Jeg elsker jo høsten. Det er min absolutte favorittårstid når det kommer til vær og vind og farger. Hodet mitt elsker høsten, hjertet mitt elsker høsten- men kroppen er ikke helt enig.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Dere som sliter med det samme, skjønner sikkert hva jeg snakker om. For dere som ikke gjør det, så er det som å bli truffet av et tog. Hvor bare all energi og livskraft blir sugd ut, og igjen sitter det et tomt skall som har mer enn nok med å puste- og skjønner ingenting. Jeg gjør i allefall ikke det. Jeg skjønner det ikke før de rundt meg sier til meg. – Det er jo høsten Hansen, sånn var du i fjor og.

Åh stemmer det , da er jeg jo kanskje ikke alvorlig syk denne gangen heller da 😉

Så må jeg jo le litt. For selv om hodet mitt glemmer og hodet mitt vil, så sier kroppen stopp. Jeg syns jo værsyk er et komisk fenomen, og noe jeg alltid har tenkt er en liten unnskyldning for dårlig form. Men det er ikke det asså folkens. Værsyk er helt reelt, og høytrykk- lavtrykk og vind spiller inn på hvordan kroppen har det- og hvordan du har det. Immunforsvaret synker og infeksjonene når lettere inn også. Det kroniske blir mer kronisk, og jeg får en reality sjekk høst etter høst etter høst.

Jeg syns det er kjipt å ha det sånn, og jeg syns det er tungt å måtte legge noen ting på hylla i perioder for å klare andre, helt basic ting. Jeg kan lett bli litt nedfor, og det koster litt ekstra å finne gledene i hverdagen. Men jeg finner dem, det tar bare litt lengre tid innimellom.

Og jeg har noen rundt meg, som er som medisin. Jeg har noen rundt som gjør at jeg føler meg bedre, og det tror jeg er fordi jeg slapper av og kan bare være meg selv. Som tar meg som jeg er, med gode og dårlige dager. Som vil være sammen med meg uansett. Hvor jeg ikke må late som jeg er så mye bedre enn jeg er akkurat nå.

Det er det beste i livet <3

Og i dag er det sol, det er besøk av gode venner- og jeg skal dra inn litt D vitamin og bare gjøre det jeg klarer.

Om høsten er tøff på mange måter, så er den i allefall veldig pen og fin.