Jeg leste et innlegg her forleden dag om at lykke er oppskrytt. Hvor forfatteren skrev om at virkelig lykke sjelden forekommer og at livet er for vanskelig for dem fleste til å klare å kjenne ekte lykke.
Er det virkelig sånn? Venter vi hele tiden på de store tingene som skal gi oss den ultimate lykken? Og kommer den, eller streber vi bare etter mer?
Jeg er glad i en lat og rolig morgen, og å gå ut på tur mens det er rolig i gatene er noe som gjør meg godt. Å tusle rundt mens det føles ut som at resten av verden sover. Og nå som det er så varmt, så er det tidlige turer som er tingen for Charlie. Og mamman.
En halvtime på terrassen med kaffekoppen og nå en sliten hund, er lykken jeg trenger akkurat nå.
Bør lykke være så store ting ? Tenk om du hadde mistet alt du hadde akkurat nå, og så fått det tilbake igjen. Tenk hvor glad du hadde blitt da.
Kanskje lykken er her nå? Rett foran oss? Den roen og freden du føler nå en søndagsmorgen, er ikke det nok ? Må vi være så kravstore?
Hva med de nære, gode tingene som er rundt deg hele tiden? Som vi er så vant med at vi tar for gitt. Tenk om alt det hadde forsvunnet. Jeg tror vi må passe på at ikke evnen vår til å glede seg over små ting forsvinner.
Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet … ukjent.
Alle disse timene og sekundene som bare flyr forbi uten at vi nesten merker det, det er livet det. Hvert eneste sekund. Og jeg tror at vi ofte kan velge hvordan vi bruker tiden vår. Hva vi gjør med det, og hvordan vi omfavner den tiden vi har. Vi er vel alle på en måte ansvarlige for vår egen lykke, og kanskje vi skal slutte å lete så mye etter den. Kanskje den allerede er her ? Og at det er godt nok ?
I dag skal jeg glede meg over sol og varme og nyte en deilig og rolig søndag. Enda så nyter jeg at “resten av verden” sover, og kaffekoppen skal få seg litt påfyll.