Når jeg skulle ut med Charlie i formiddag så kom ei dame syklende og spurte om jeg var Hege. Det er jeg jo, og hun ville bare si at det var koselig å følge meg på nett. Så syklet hun videre, og jeg sto igjen med et smil.
Så utrolig hyggelig 😀 Det var starten på dagen sin det.
Det jeg liker aller best etter jeg starta å blogge, er alle dere jeg blir kjent med og får kjenne litt historien til. Det er flere av dere som har fått en stor plass i hjertet mitt, og det føles som jeg kjenner dere bedre enn jeg faktisk gjør. Kanskje fordi vi har delt noe spesielt? Vi har snakket om ting som ingen av oss på et tidspunkt har våget å si til andre. Vi har kjent på frykten for å ikke være bra nok, og vi har kjent på redselen for å skuffe andre. Kjent på andres forventninger til oss, og kanskje glemt våre egne litt.
Så minner vi hverandre på det.
Jeg må jo si at dere er en like stor støtte for meg, som dere sier jeg er for dere. For selv om jeg kan virke selvsikker , og tilfreds- så har jeg jo mine stunder jeg også. Og jeg må også ofte minne meg på at jeg er bra nok.
Jeg får perioder hvor jeg tenker for mye, og sletter innlegg mange ganger før jeg legger ut. Men så finner jeg jo stadig ut, at det beste er å skrive fra hjertet- og ikke tenke altfor mye. Og om det blir feil en gang- så ja vel… det er jo livet det da. Det kan ikke bli riktig hver gang;)
Det er noen av dere som har blitt så godt kjent med meg at dere leser litt mellom linjene mine. Om jeg har en tung dag, så har det hendt at det har kommet en klem på en melding, eller et spørsmål om hvordan jeg har det. Og det setter jeg pris på.
Hadde det ikke vært for dere, for tilbakemeldinger, for dere som leser og som føler at jeg kan være en dere kjenner dere igjen i- så hadde jeg jo sluttet med det her for lenge siden. Men engasjementet mitt er så stort, og jeg skulle så ønske at alle våget å være seg selv, og å kjenne på den gleden det gir <3
Så jeg heier, og jeg vil fortsette å heie.
