På onsdag ble fredsmarsjen i Fredrikstad angrepet av 40-50 ungdommer som trodde fredflagget var et pride flagg. Du kan lese saken her. Og i tillegg så kommer det fram at politiet ikke hadde noen ledige biler til å bistå fredsmarsjdeltagere. Det kan du lese her.

Det som skjedde med fredsmarsjen er dessverre et symptom i tiden. Og er en frykt skeive kjenner på hele året. Det kommer stadig en som vil si noe stygt om regnbueflagget eller et armbånd med regnbuefarger. Eller noen som vil få bort regnbuebenkene, for nå har vi vel fått nok.

Det kommer stadig en som vil fortelle meg at jeg er grei jeg, men må jeg være så synlig og gjøre så mye ut av meg?

Det kommer stadig en som sier at det er greit med Pride, men nå er vi for mye, for mange og har det for mange dager.

DET det er for mye av, er hat og hets, trusler og vold.

Når dette skjedde på onsdag og vi leste om det i avisa, så ble vi skjelvne, redde og kvalme. For vi vet hva det her betyr. Nok en gang så var vi målet.

Det var bare ungdommer, sier du. Tilgi dem- de vet ikke bedre.

Men da har vi som samfunn feilet stort hvis mange ungdommer ikke vet bedre enn det her. Og det gjelder absolutt ikke bare ungdom. Majoriteten av de som hetser, er voksne menn og damer. Majoriteten av de som legger ut brennende pride flagg på “nei til pride” siden er voksne.

Holdninger kommer hjemmefra og fra miljøet vi lever i. Og her må vi som samfunn gjøre noe. Bygge kompetanse, holdninger og verdier, og jeg tror vi må starte på nytt. For det som skjer nå, i sosiale medier og på gata- er fryktelig skummelt.

Jeg vil ha tillit, til oss som samfunn- til beredskapen vi har, og til hverandre- men den tilliten er tynnslitt…

I dag viste jeg egentlig hva jeg skulle skrive, men etter å ha sett litt på nyheter nå, så mister jeg litt ordene. Det er et år siden skytingen på London, det er 1 år siden jeg ikke viste om sønn min var i orden. 1 år siden jeg hørte den livredde stemmen i telefon, som var redd for at jeg også var på London.

Det føles som i går.

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Og i år er det enda verre i sosiale medier, og i kommentarfelt. Jeg mister litt ord, litt kampvilje, litt troa på menneskeheten. På medfølelse og nestekjærlighet. En liten stund så gjør jeg det..

Det innlegget her skrev jeg i fjor, og alt er dessverre like aktuelt nå. Jeg bruker fortsatt ord for å ta tryggheten tilbake- men jeg er ikke helt der enda.

Det krever litt mer enn det gjorde før å skrive om mangfold, og jobbe med mangfold. Det krever litt mer å være offentlig og synlig skeiv- og frykten følger meg oppi alt engasjementet jeg også har. Pulsen stiger når samboeren min holder meg i handa offentlig, og jeg ser rundt meg mer. Er mer vaktsom, mistenksom, redd og låser dører mer. Jeg henger ikke opp flagget når jeg ikke er hjemme, fordi jeg er redd noen skal sette fyr på det.

Jeg rydder oftere i vennelista mi på sosiale medier, for det er så utrolig skremmende å se alt som deles. Å se alt som deles helt ukritisk, uavhengig av kilder. – Få pride ut av skolen. – Pedofile. – Seksualisering av barn. – Ikke vær så mye, så synlig. – Skjønner godt hatet siden dere oppfører dere som dere gjør.

Alle disse tingene vi også så skrevet i forkant av skytingen i fjor. Alle disse ordene som gjorde at vi skeive kanskje ble minst overrasket over angrepet. Vi så hatet økte, og vi ser det i år også.  Vi ser kunnskapen som mangler, usannheter som spres om oss, anklager og trusler. Vi ser det nå også. Og det skremmer..

Samtidig så ser vi alle de bra folka som er rundt oss. Derfor rydder jeg. For jeg vil velge å ha mennesker rundt meg som ser det å være seg selv som helt vanlig. Som ser det å elske en av samme kjønn, som kjærlighet. Som er med å slå ring om hverandre nå. Som er med på å slå ned usannheter og anklager. Som er med på å spre kunnskap.

Og det er det vi må ta med oss.

Når vi mange slutter å være redd for de få..

Mamma, hvor er du? Ikke kom på London– de skyter oss her. Stemmen til min eldste var full av skrekk og når jeg lukker øynene så hører jeg det enda. Frykten, følelsen av ekstrem hjelpesløshet, det å ikke vite hva jeg kunne gjøre- hva som skjedde og bare det å høre frykten til sønn min i telefon. Det vrenger seg i magen min bare ved tanken.. Minuttene gikk så utrolig sakte før jeg fikk vite at han var kommet ut i sikkerhet.  Det er 1 år siden nå. Det føles som det var i går.

Bare tilfeldigheter gjorde til at jeg ikke selv var på London, og at jeg var våken til å høre telefonen når den ringte.

I dag er det fokus på terroren igjen, og jeg kjenner det knyter seg  i hele kroppen. Kunne det vært unngått? Kunne det vært unngått med bedre arbeid fra politi og PST? Jeg blir så sint, og mange av følelsene jeg kjente i fjor kommer til overflaten igjen. Det er så mye ondskap rundt.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Igjen florerer det i media av sider som oppfordrer til brenning av flagg, og hat og hets. Det er lov å brenne flagg i Norge så dermed er det ikke hatkriminalitet. Men skal vi da bare akseptere hat og trusler? Nei- så definitivt ikke!

Jeg føler meg ikke noe tryggere enn i fjor. Ikke i det hele tatt.  Men jeg ser at selv om hatet vokser, så vokser også engasjementet og flere og flere slår ring om oss som er skeive. Det varmer.. , og føles helt nødvendig ut nå.

For jeg skjønner ikke hvorfor jeg er så annerledes. Jeg skjønner ikke hva som er skummelt med oss. Jeg skjønner ikke hatet. Jeg forstår virkelig ikke hvordan noen i det hele tatt kan jobbe mot mangfold og inkludering?? Hvordan noen kan fortelle barna sine at de ikke er bra nok fordi de er utenfor en A4 boks… Hvor kommer alt sinnet, redselen og frykten fra? Er det kun uvitenhet? Eller er det behov for å hate noe/noen?

Jeg vet ikke, men jeg syns det er skumle tider. Og når store hotellkjeder som Thon Hotell nå velger å forby sine ansatte å flagge…Er det fordi de har følt litt av hetsen på kroppen og ikke tør? Hetsen mange føler hver dag hele året? Nå ser jeg akkurat at Thon Hotel har snudd, og har sett viktigheten av flagget. Det står det enorm respekt av <3

Ble mange spørsmålstegn i dag, og jeg vet det ikke finnes noe godt svar på mange av dem. Det eneste svaret som er tydelig er at vi kan ikke slutte å kjempe. For friheten til å være seg selv må vi kjempe hver dag, hetero som skeiv. Vi må kjempe for å leve frie, gode liv og for at barna våre skal kunne gjøre det samme <3

Når vi mange slutter å være redd for de få

Hold ut – Hold sammen

Slå ring om det vakre som fins

Slå ring om hverandre.

Det er i Juni vi ser all hatet, all uvitenheten og alle fordommene. Da popper det fram overalt- som troll i eske.

Juni som er den første sommermåneden. Hvor vi skal nyte lange fine sommerkvelder, ta vare på hverandre og lage fine dager sammen. Hvor vi skal sette fokus på at det er greit å være annerledes, og at vi er like mye verdt uavhengig av legning eller kjønnsidentitet.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Det er i Juni innboksen kommer med spy og galle hvis jeg ytrer noe offentlig om skeive. Det er i Juni jeg ikke lar regnbueflagget henge oppe om jeg drar noe sted.

Det er i Juni jeg er mest redd.

Redd fordi jeg vet flere hater “sånne som meg”, som de kaller det. Redd fordi fjoråret viste meg at noen er villig til å ta hatet et skritt lenger, og til og med å drepe for å vise hvor feil vi er.

Redd for mennesker som ikke skal få være seg selv uten å oppleve vold trusler og fordommer. Redd for at selvmordsstatistikken skal gå enda høyere opp. Jeg er redd for at vi sakte kryper nærmere noen land hvor frie soner for LHBTIQ+, og hvor vi kan risikere å bli fratatt barna om de er skeive.

Det er i Juni jeg er mest utrygg.

Men! Det er også i Juni jeg er mest stolt. Det er da jeg kjenner mye kjærlighet og støtte, og aller mest fra de som er utenfor en A4 boks selv.  Det er i Juni jeg får tårer i øya av å se kirken på Pride, eller en venn på facebook som står opp i mot kommentarer.  Det er da jeg blir rørt av å se de fargerike, trygge flaggene og av å se mangfoldet vi er så heldig å ha.

Det e i Juni jeg føler meg mest annerledes, og det er i Juni jeg ikke føler meg annerledes.

Jeg ønsker at vi alle skal ønske hverandre det beste. Uansett legning, uansett kjønnsidentitet- uansett hvem du er. For flagget gjelder mangfoldet. Oss! Vi!

Det kan være din venn, din datter eller din sønn som trenger at du hever stemmen litt ekstra. Jeg ønsker at vi bare skal ta vare på hverandre.

I Juni og i alle andre måneder. Men akkurat nå i Juni så trenger vi at alle hever stemmen sin litt ekstra. Ha en fin Juni måned alle- og ta vare på hverandre.