Denne er til deg

Gjennom det jeg driver med nå, og det nettverket jeg er i ferd med å bygge opp- så møter jeg så fantastiske mennesker på veien. Og det er virkelig noe som gjør den reisa her så fin <3

En av de er Ph prosjekter på Instagram, og her har hun skrevet et dikt som jeg får lov til å dele her <3

Denne er til deg
som har truffet kjærligheten og mistet den igjen
og som tror at nå er toget godt for godt
og at du ikke føler deg bra nok
og som tror du er så uelskbar
at ingen vil elske deg igjen
på den måten
den riktige måten
den måten som kribler i hele kroppen
og som får folk til å si at du stråler
Du føler det er bare mora di
som gir deg kjærlighet
og kan elske deg i ærlighet
og mora di tells ikke
Ikke når man er blitt voksen
Denne er til deg
som er ensom og desperat
fordi du ble forlatt
fordi den du engang elsket ble betatt
av en som nå elsker ham
slik du også en gang gjorde

Denne er til deg
som ikke glemmer ett blikk
du fikk
da du gikk
fordi du elsket en annen
som elsket deg tilbake

På den på den måten
den riktige måten
den måten som kribler i hele kroppen
og som får folk til å si at du stråler…
Du stråler nå
og er lykkelig som få
For da andre sa du skulle stanse
så valgte du å danse

Denne er til deg
som vet du er er skeiv men ikke klar nok
eller streit men ikke normal nok
eller deg som har ett stort talent i noe
og likevel aldri føler deg god nok!

Denne går til deg som skulle ønske de struttende puppene til venninna di var dine
men du aner jo ikke at hun syns dine pupper er dritfine!
Eller deg som gjerne ville hatt de brede skuldrene til kompisen din
Han som misunner deg ditt tykke hår hver gang han våkner opp med ennå en haug av hår på puta
og har begynt å gå med lue inne
også på de varmeste sommerdagene

Denne går til deg
som gjerne skulle vært litt mer politisk aktiv
men som heller bruker tiden på noe dårlig fiktiv
tv eller nettgreier
på sosiale medier
eller usosiale sofaer

Denne går til dere
som er unge
der dere står med deres skarpe tunge

Man tror man er voksen som noen og tjue..lite vet man at man kun fortsatt er en unge i hue..

Denne er til deg
som syns du er for brei
og tjukk og feit
og usexy og teit
men ikke veit
er at det er deg den kjekkeste kollegaen din
fantaserer om før han legger seg
Det er den myke kroppen din
Han vil ha i sengen sin
Fordi sengen hans er litt for stor for ham
alene
Eller hva med deg som får høre at nå er du blitt så tynn at det ikke er pent lenger
Folk kaller deg for bønnestengel
Men det de ikke vet
er at du gjerne skulle dratt til seters og gjort deg litt mere fet
at du spiser deg stappmett
Hver dag
i håp om å legge på deg noen flere kilo
Slik at kanskje du også hadde fått litt former
Denne er også til deg

Denne er til deg som føler deg gammel når du har bikket femti
men som ikke vet at naboen på din på nitti
lengter tilbake til da hun var femti
for da var hun fortsatt ung og lovende
og nå er hun redd for å dø sovende
fordi hun aldri levde
slik hun ville
aldri tok sjanser når hun burde
men gjorde heller det alle sa hun skulle
og følte seg mest voksen som femten
da hun tok på seg rød leppestift foran speilet
alene på badet

Man fortsetter alltid å ramle framover
mens minnene lett kan gli bakover
Vi får alle noen smeller
av livets karameller
og snubler i vei over ting som om det livet gjelder
Selvom det for andre kun er bagateller
ser man seg selv i ett fugleperspektiv
ser man at problemene kun er tidsfordriv
er man sinna på ting ute i den store verden
må man huske at den viktigste ferden
starter inne i deg selv
din viktigste reise
ditt viktigste valg
er det du gjør på innsiden
når det gjør vondt på utsiden

Denne går til deg
den går til meg
til hun,hen og ham
den går til oss

Denne går til oss
som lever her og nå
på denne lille kula

som er både rundt og blå

Du er bra nok
akkurat passe perfekt og genial nok!”

Pia Holst, Ph prosjekter . Takk <3

Til deg det gjelder ; Du er bra nok 

Hvor er du når du har det aller best?

Hvor er du når du har det aller best? Har du et sted som du bare er? Hvor du bare nyter øyeblikket og der du er ?

Jeg har det jo sånn litt hjemme i skogen, men når skal jeg skal koble helt ut- og sanke inspirasjon-så drar jeg til sjøen. På et svaberg ved sjøen, det kan ingenting måle seg med.

Absolutt ingenting gir meg mer ro innvendig enn å sitte ved sjøen. Lydene og luktene og alt. Bestemora mi sa alltid at jeg sikkert hadde vært en fisk i mitt forrige liv 😉

Så i kveld tok jeg med skrivebok, og sjokolade- og nøt noen timer helt for meg selv med skrivekløe og egentid.

Og når Hege ikke vil inn, så ble det å ta med de store ungene ut til et kveldsbad i solnedgang.

og nå er vi hjemom noen få timer, for å pakke sekk og lage frokost til soloppgang og morgenbad og fisking… om få timer.

Sommer- jeg elsker deg !

Jeg er ingen rasist, men

Jeg hører den setningen stadig.

Jeg er ingen rasist , men jeg har ikke så mye til overs for homofile. Jeg er ingen rasist , men jeg vil ikke ha flere innvandrere i Norge. Jeg er ingen rasist, men i Norge håndhilser vi. Homser må gjerne kysse , bare jeg slipper å se det.

Det du sier rundt middagsbordet, eller det du sier når ungene har lagt seg. Det du sier når du tror de ikke hører.

Det du kaller andre når du blir sint i trafikken. Det du sier når du ser nyheter. Det du sier når du hører om innvandringspolitikk.

Alt du sier som barna dine kan høre.

Det er holdninger som de tar med seg videre i livet. For de alle fleste holdningene våre, de starter hjemme.

Barn blir ikke født til å dømme andre, eller se ned på andre. Det lærer vi dem. Det lærer de gjennom holdninger. Holdningene våre. Det lærer de gjennom å høre alt vi sier og ved å se alt vi gjør.

Jeg tror mange foreldre, og besteforeldre, ikke helt forstår omfanget av sine egne holdninger. Jeg tror ikke helt de ser konsekvensen av å kalle noen rasistiske ting, eller snakke nedsettende om andre mennesker på grunn av hudfarge eller legning.  Politikere gjør det jo, med lik og del og smilefjes. Og hva vi snakker om hjemme bak fire vegger- har vel ingenting å si- eller ?? Men det har det jo..

“Jeg er ingen rasist, men “… er en vanlig strofe å lese , eller høre noen si.

For 10 år siden så snakket alle mye om holdninger, og hvilket syn vi hadde på hverandre. Vi sto sammen i rosetog, og vi sto sammen mot rasisme. Vi skulle vise at kjærligheten vinner. Midt oppi den store tragedien som skjedde så skulle vi stå samlet. For å trøste de som trengte trøst, og for å vise at her oppi Nord så var det ingenting som kunne rokke ved samholdet vårt. Vi var sammen og holdt hverandre i hendene.

Vi var sammen om å sørge over det brutale som skjedde, hvor en gal mann  drepte barn.

Han drepte barn ! Barn som hadde en mening, barn som ville gjøre en forskjell. Barn og ungdom som bare kosa seg på sommerleir. Og hele Norge var i sjokk.

Ennå er det vanskelig å ta innover seg omfanget av hva som skjedde for 10 år siden. Det er vanskelig å forstå at noen kan gjøre sånn mot andre. Det er brutalt, og utrolig trist. Og nesten ikke til å skjønne at det er sant. At det faktisk skjedde…

Aldri mer 22 Juli, sa vi….

Nå blir Moskeer angrepet, Benjamins minnemerke tagget ned, overlevende får hatmail og drapstrusler.. Det er en ondskap ute blant oss som er utrolig skremmende. Og hvor feilet det ?

Hvem kan få seg til å skrive hat og drapstrusler til en ungdom som akkurat har overlevd det mest brutale angrepet i Norge? Hvordan er det mulig ? Hva er det som skjer? Og hvordan kan vi stoppe det ? Hvordan kan vi snu disse ekstreme holdningene?

Kanskje vi kan bidra med å starte hjemme? Tenke over hva vi sier, og tenke over hvordan våre holdninger påvirker ungene våres.. Snakke om det som skjedde, og prøve å gjøre vårt til at det aldri skal skje igjen.

For…vi må aldri glemme.

 

 

 

Da var det min tur da

Første dose med vaksine  satt. Jeg fikk Moderna, og foreløpig er formen helt fin. Litt ør og vondt i armen, men ingenting av betydning. Hvis jeg skal kjenne på formen så kommer nok det meste, så jeg tenker like greit at det fortsetter som det her 😉

Jeg er jo ingen vaksinemotstander, men jeg har jo også gått noen runder med meg selv- som sikkert mange andre har gjort. Det er jo noe med det nye og litt skumle som vi ikke helt vet hva er.

Og jeg har det med å ha litt katastrofetanker innimellom, og er bittelitt redd for nye ting -men det gikk helt fint- og jeg er glad for å ta min del av “kaka”, for at verden forhåpentligvis blir mer normal igjen.

Jeg er jo ikke en som verken reiser mye, eller som er sammen med så mye folk, men det er noe med den friheten- og aller mest er det følelsen av å bidra til at dette tilslutt vil gå over. For det har jeg jo troa på. Selv om det sikkert er litt langt fram i tid.

Alle monner drar, tenker jeg, og sammen er vi sterke og alt det der;)

#vaksine #moderna

 

Vil du plukke blåbær med meg ?

Ja, sier 12 åringen. Gi meg fem minutter så er jeg klar.

Da smiler jeg. For da vet jeg at den nesten timen blir en koselig tur i skogen med dype samtaler om livets finurligheter med en gutt som står på terskelen til et helt nytt kapittel i livet sitt.

Denne sommeren både gruer og gleder han seg, for ungdomskolen står for tur. Som mamma så merker jeg at dem blir mer og mer sine egne personer, og det er en så glede å følge dem. Det er morsomt å se ting fra en nesten ungdom sitt perspektiv, og det undrer meg mange ganger hvor reflektert og fornuftig dem “små” er.

Det er livet det. Disse små samtalene som skjer nesten hver dag, og som stadig får meg til å undre over at jeg har væt med på å skape sånne fine småfolk. Som får meg så stolt at jeg nesten sprekker.

Og at dem vil være med på ting, er ikke like ofte lenger- så det settes pris på. Ikke at vi fikk plukka så mye blåbær, for Charlie klarte nesten å renske skogen alene 😉

Er det noe den bikkja her elsker, så er det bær. All slags bær.

Men en fin time, med to av de beste jeg vet <3

Våkner du hver dag og har det bra ?

I går så veksla jeg meldinger med ei som har litt tøffe dager. Hvor hun i en melding spør; ” Våkner du hver dag og har det bra “? Og det har jeg tenkt litt på, for sånn fremstår kanskje livene våres på nett.

Svaret er; -Nei, det gjør jeg så absolutt ikke. Alle dager er ikke like bra, men jeg har lært at det er noe bra å finne i hver dag.

Jeg kan våkne lei meg, uten å vite hvorfor jeg er lei meg. Jeg kan våkne sint, og med vondt i kroppen. Jeg kan våkne med hjertebank , og jeg kan våkne og bare ville sove noen timer til- fordi jeg ikke helt har lyst til å møte verden. Og det, det tenker jeg er helt normalt. Fordi vi er bare mennesker.

På sosiale medier og blogg, så kan det nok se ut som om mange av oss er lykkelige hele tiden. Kanskje spesielt på sommeren, hvor det virker som om hele verden nyter ferie og bare fine dager. Men kanskje det er fordi man fokuserer på det positive, setter et fokus på det som er bra ?

Jeg er jo en veldig tankefull person, og tenker mye- grubler mye. Jeg kan ha dager hvor jeg graver meg ned, og dager hvor jeg er vemodig og melankolsk. Jeg kan være trist og jeg kan være lei meg.

Jeg kan ha dager hvor jeg tenker at jeg ikke klarer det jeg vil og dager hvor hele verden føles mot meg.

Men jeg har jo lært et og annet gjennom livet, og lærer fortsatt. Og jeg har lært grep for å ikke la humøret på morran prege resten av dagen. Jeg er i utgangspunktet en positiv person, som liker å finne muligheter for å komme meg ut av ting. Noen ganger klarer jeg det, andre ganger klarer jeg det ikke. For sånn er vel livet, er det ikke?

At du våkner med dårlig humør, lei deg eller vond kropp- det bør ikke bety at hele dagen blir sånn. Det bør ikke bety at hele ferien går bort, fordi du våkner til en dårlig dag. Det bør ikke bety at du ikke klarer noe, fordi du har motbør en dag.

Å ha gode gode og dårlige dager, det betyr at du lever det. Noen ganger, når de dårlige dagene tar overhånd, så kan det hende man trenger litt hjelp til å komme ut av det. Og det er greit det og.

For ingen av oss er supermennesker. Ingen av oss klarer å bare være glad hele tiden. Ingen av oss kan bestemme alle dagene, og hvordan vi har det. Men vi kan bestemme hva vi velger å gjøre med det.

Ikke tro at dårlige dager setter standarden for hvem du er eller hvordan dagen vil bli. Ta noen grep, ønsk deg selv godt og gjør mer av det som gjør deg glad.

Du må ikke være redd for å spørre..

I dag har vært en rolig søndag her i skogen. Etter å ha badet hele uka, så var det helt innafor med en dag hvor det bare pusles hjemme i hagen. Jeg har gått igjennom mail, og blir så utrolig glad når det kommer flere foredragsforespørsler.

Litt fordi det gir meg en følelse av at jeg får det her til. Og mest fordi det trengs. Det trengs fokus på skeive i alle aldre, og spesielt i helsesektoren. Eldre skeive er litt glemt, og etter mine tjue år i helsevesenet så har det aldri vært snakk om noe opplæring på det området.

Vi snakker så fint om livskvalitet for alle, om aksept av alle og om at alle skal ha lik behandling. Men alle som jobber i helsevesenet vet at det er store utfordringer på dette området. Og veldig lite opplæring.

Kommer det inn ei eldre dame med en damekjæreste, som omtales hun som venninne. Det føles nok trygt ut for alle parter, og få setter ord på elefanten i rommet. Samme med to menn, da er det en kamerat. Og for ikke å snakke om en som er trans. Vi kan ikke vite ting vi ikke har lært, og vi er bare mennesker alle sammen. Men det må settes av tid til å få et fokus på ALLE mennesker, uansett legning og identitet.

Vi må ikke være så redd for å tråkke over streken. Vi må ikke være redd for å undre oss og å være nysgjerrige. Som Espen Esther Pirelli Benestad sa; ” Undring provoserer ingen”.

Det er snakk om så lite for at mennesker skal føle seg sett, forstått og akseptert. Men for å klare det, så må vi snakke om det. For skeive mennesker finnes- i alle aldre. Og de som er godt voksne nå, har kanskje opplevd mye negativt opp igjennom. Eller kanskje de aldri har våget å snakke om det. Kanskje nå er sjansen for dem til å være seg selv, og å snakke med noen som forstår ?

Som helsepersonell så må det skapes tillit, og det må være rom for å være seg selv i møte med et helsevesen. Det må være rom for å være seg selv, i en situasjon hvor man er helt avhengig av andre.

Det må være rom for å snakke om at mennesker er ulike, og det må være rom for læring. Derfor blir jeg så utrolig glad når noen velger å bruke noen timer til å sette fokus på det. Og jeg blir utrolig glad for forespørsler.

Jeg kommer gjerne fysisk på foredrag, og lager også små onlinekurs som kan kjøpes. Onlinekurs / webinar starter for fullt fra høsten av. Fordelen da er at det er litt enklere for ledelse rundt å planlegge tid med sine ansatte.

Send mail [email protected], hvis du vil høre mer om det.

Vi ønsker jo livskvalitet for alle, gjør vi ikke ? Det må jo være målet i alt arbeid med mennesker.

 

Sånn morgen

Sånn her…

Sånn morgen..

Solbrent på magen, nykokt kaffe, unger som våkner og nabohanen som galer god morgen.

Blomster som venter på å bli vannet fordi det har vært varmt i natt og.

En sånn morgen.

Sommermorgen.

Når jeg gikk til en snakkedame, så snakka ho mye om takknemlighet. Jeg har alltid trodd jeg var ganske flink til å kjenne på det, men jeg hadde mye å lære. Det er noe med å sette ord på de tingene du er glad for. De tingene som er bra med deg, og bra for deg. Det er noe med å sette ord på de tingene du er takknemlig for. Det gjør noe med oss.

Det gjorde noe med meg, og det gjør det fortsatt. Jeg setter mer pris på ting.

Alle dager er jo ikke like bra, for noen av oss. Det er jo livet det. Og kanskje det er enda viktigere på de dagene som ikke er helt bra, og sette litt ord på det som faktisk er bra. Det som man bør gripe fast i når livet og dagene butter litt.

Det handler om å sette fokus tror jeg. Det dårlige forsvinner jo ikke, men det som er bra kan gjøre ting lettere å takle.

Ha en god lørdag, og kjenn litt på den morgenen her- uansett hvor du er.

Jeg burde oppføre meg som alle andre..

Når jeg var yngre, så tenkte jeg at jeg måtte se ut som andre, og helst oppføre meg som andre- for å være en del av gjengen.

Jeg måtte like det samme de andre likte, og helst ikke ha så mange egne meninger tror jeg. Jeg brydde meg om hvordan jeg så ut, for andre- og ikke for meg selv. Det hadde ikke så mye å si hva jeg selv likte, hvis det var noe jeg trodde andre ikke likte. Jeg var stort sett enig i andre sine politiske meninger, og tenkte ikke så mye over hva jeg mente selv.

Tullete, og helt inni mitt eget hode.

Nå så ser jeg jo det. Nå skjønner jeg at jeg ikke kan være noen andre enn meg selv. Og hvorfor skal jeg det ? Jeg duger jo.

Vi trenger å føle en tilhørighet alle sammen, en tilhørighet sammen med andre, men jeg tror kanskje vi trenger å føle en tilhørighet til oss selv også. Akseptere oss selv, som akkurat den vi er.

Nå ser jeg det.

I en alder av 42 så ser jeg at den jeg er- holder. Jeg kan være leken, og full av faen. Jeg kan være muggen og småsur noen dager, og jeg kan bli så ivrig og glad at jeg nesten går ut av mitt gode sinn til tider. Jeg kan være barnslig og bade til jeg nesten blir blå av kulde. Og det er jo helt greit. Det er meg det!

For dem rette folka, det er dem som liker meg som jeg er. Dem rette folka liker deg som den du er.

Og jeg trenger faktisk ikke ta meg sammen, eller forandre meg, for at andre skal like meg. Jeg trenger ikke være noen annen enn den jeg er.

Og det, det er faktisk ganske deilig å tenke på.

Jeg tror det er bedre å være ensom alene, enn ensom i flokk. Ikke at jeg er ensom, for det er jeg absolutt ikke. Og den ensomheten / aleneheten jeg har innimellom- den setter jeg bare enormt pris på. Det er en helt selvvalgt ensomhet.

Når man utgir seg for å være en annen enn den man er, så tror jeg sjansen er stor for å være ensom i flokk. Det kjente jeg på i mange år. Fordi jeg ikke var meg selv, og den eneste som kjente meg- det var meg det. Ingen andre slapp inn under skallet mitt. Men det var den gang da. Nå er det noe helt annet, og jeg lar folk få komme inn på meg. Jeg lar andre bli kjent med meg på en helt annen måte, og jeg vil ikke fremstå som noen annen.

I dag har jeg vært på et intervju, hvor jeg fikk tips om å kle meg yngre-late som jeg kunne litt ting jeg ikke kunne, men det droppa jeg. Jeg kledde meg som meg, og jeg var meg- og det gikk bra. Det er ingen vits å gjøre seg til noen annen enn den man er. Tenk for et press det da ville være å skulle opprettholde det?

Til hvem sin glede? Ikke min i allefall.

Nå har jeg ingen problemer med å være meg. Og det gjør jo at jeg også tiltrekker meg de folka som liker meg for den jeg er, og ikke for den de tror jeg er. Det gjør at jeg lettere kan stå for mine meninger, og stå for hvem jeg er. Fordi jeg er trygg nok ! Fordi jeg er glad nok i meg sjøl til å ønske meg sjøl å ha det bra.

Jeg tror nok mange av oss bruker altfor mye tid på å bekymre oss over andres meninger og reaksjoner på oss. Resultatet kan være at vi ikke føler oss bra nok- for noen.

Og det er jo en tullete ting å gå gjennom livet med.

For om ingen har fortalt deg det, og du ikke sier det til deg selv, så hør nå: Du er BRA nok, og det er bare en av deg. DU fortjener å være deg, og folk vil sette pris på deg. Folk vil være glad i deg.

Nettopp fordi du er deg 😉

– Er du din største fiende?

Når du selv er din største fiende.

Jeg begynner å våge mer og mer, og tar sjansen så får vi se åssen det går. Men det jeg i allefall har funnet ut- er at om jeg ikke prøver, så går det i allefall ikke.

Jeg har vel alltid vært min største fiende tror jeg. Redd for å gjøre feil, redd for at jeg ikke klarer, og tatt til meg kritikk uansett hvor den har kommet fra. Latt andre tråkke meg ned, og tråkka meg selv ned. Og det var der jeg måtte begynne. Jeg måtte begynne med å heie på meg selv, klappe meg sjøl på skuldra. Jeg måtte lære meg å vær fornøyd med meg selv. Helt uavhengig av hva alle andre mente.

For det hjelper ikke å ha en stor heiagjeng om du ikke heier på deg selv samtidig.

Og hvorfor skal vi ikke heie på oss selv? Hvorfor skal vi tråkke ned oss selv? Hvorfor er det så galt å være stolt av seg selv, og glad i seg selv?

Janteloven har vel preget mange av oss i mange år, og det som kalles “flinkpike” syndrom. Det er jo det samme om det gjelder gutter eller jenter.  Jeg fikk en melding i går hvor det sto; Du skal ikke tro du er noe. Og det er jo janteloven på sitt verste.

For seks syv år siden, så hadde den setningen vært nok det. Det hadde vært nok til at jeg hadde tatt en lang pause, og fått tanker som- dette klarer jeg ikke. Hvorfor skal jeg klare det..

Istedenfor å tenke; Hvorfor skal ikke jeg klare det?

Så jo, vi skal tro vi er noe– for det er vi. Vi er mye, og vi er bra! Og vi kan det vi vil, tenker jeg. Vi må bare slutte å tro vi ikke klarer.

Og skulle det ikke gå, neivel, da har jeg prøvd så godt jeg kan også nullstiller jeg meg, og starter på nytt. Hele livet er en lærekurve med oppturer og nedturer. Så må vi kanskje våge å ta sjansen og risikere dem nedturene og. For, vi lærer jo faktisk av det og.

Å gjøre feil hører jo med til livet og erfaringer vi gjør oss underveis. Og som en god venn bruker å si-

DET KAN GÅ BRA!