Mamma har kreft

Brutal start på ett innlegg, men det er livet. Brutalt ord,  og dessverre  ett ord altfor mange kjenner til.

Jeg har fått tillatelse av mamma til å skrive dette, nettopp fordi hun så gjerne vil sette ett fokus på eggstokk kreft.  Det er en snikende sykdom som ikke sjekkes ut på vanlig GU med celleprøve.

Mamma dro på en etterlengte ferie til Gran Canaria, og ble dårligere i løpet av de 14 dagene. Hun har slitt med “hard mage” over litt tid, men ellers følt seg frisk. I løpet av de 14 dagene i Syden så ble magen verre og øka stort i omfang. Mat ble vanskelig å få ned, og magen ble større for hver dag.

Når ho kom hjem var det rett på legevakt, deretter til sykehus og det ble tappet mange liter med ascites væske fra buken, og mistanken om eggstokk kreft kom fort. Så var det å vente på svar fra Radiumshospitalet.

I går var min tøffeste dag noensinne. Å gå å vente på at en man er så glad i skal få kreftsvar, var vondt og veldig vanskelig.

Jeg har vært rastløs, redd, og jeg har vel flere skritt på skritt telleren enn jeg har hatt på mange år 😛

Men nå har svaret kommet, og vi har en plan videre. Det blir behandling raskt, legene er optimistiske og det er vi også.

Fordi mamma er en av de tøffeste og sterkeste menneskene jeg kjenner. Og det her skal vi gjøre sammen.

Ho må stå for de tøffeste utfordringene, men vi er sammen og vi er en familie <3

Livet kommer med påminnelser om hvor viktig det er å leve, hvor viktig det er å ta vare på menneskene man er glad i, og hvor viktig det er å ikke ta hverandre for gitt.

Livet kommer med påminnelser om hvor skjørt alt er, hvor fort det kan snu, og hvor utrolig viktig det er å være glad i hverandre. Og hvor mye som egentlig er bagateller i livet. Vi får en påminnelse om hva som er viktigst.

Livet skjer, på godt og vondt- når man minst aner det.

Så gå ut, nyt våren og ta vare på menneskene du er glad i. Og be om ekstra sjekk når du er på kontroll…

Det er ikke alltid så mye som skal til

Uansett hva man står i , av sorger og bekymringer, tunge dager og i utfordringer- så finnes det alltid noe man kan glede seg over. Det er ikke alltid det føles sånn, men så kommer det sånne glimt innimellom av noe som føles litt ekstra bra.

Det kan være sol, en kopp kaffe, et smil fra noen, en klem. En ting som du setter pris på oppi alt. Det skal vi ta vare på tenker jeg.

I dag velger jeg meg gult, fordi det står i stil med vår og sol- selv om det akkurat nå kom noen snøkorn mellom solstrålene:P Likevel er våren på vei.

Jeg har valgt å “sykemelde” meg litt fra en del av det jeg driver med om dagen, fordi det er en del ting som skjer rundt meg- og fordi jeg trenger å ha et fokus jeg ikke klarer å ha med altfor mange baller i luften. Derfor prioriterer jeg litt nå, og kjenner jo at det er helt riktig.

For ingenting slår det å være tilstede og sammen med mine folk. Og noen ganger så er det helt nødvendig. For å stå i tunge ting alene, skal ingen måtte trenge.

Så er det kanskje litt lettere å påpeke gledene i livet for hverandre også, når vi er sammen:) Så må vi ikke glemme:

 

Kanskje du bare skal si det

Jeg er her for deg, men for at jeg skal kunne det så må jeg også være her for meg. Og det har jeg vært nå. Jeg har vært her- for meg. Og det trengte jeg. Jeg har vært litt fraværende på en del ting, og sånn ble det den uka her- og det er helt greit det.

I dag er det fredag, ungene kommer hjem og det er den beste følelsen:) Så for å gjøre det litt ekstra bra- så feirer vi nå vaffeldagen. For å gå til helga med noen av de beste jeg vet, det er fint det.

Jeg har fått en så fin melding fra en godt voksen kar, som har slitt lenge med å skulle stå fram som homofil.  Han har sendt meg meldinger inni mellom og i dag kom det en melding om at det hadde gått over all forventning. Han var så glad og så stolt og det smitta gjennom hvert eneste ord.  Jeg kjenner den følelsen og det er som om femti kilo slippes fra skuldrene.

Derfor tror jeg det er så viktig at vi sier i fra til de rundt oss :  – Det er greit om du er hetero, det er greit om du er skeiv. For selv om du mener det, så kan det hende de rundt deg ikke vet det..

Kanskje det er det du skal minne de rundt deg om i helga 😉 Bare så de vet det <3

God helg alle 🙂 Og vær deg selv- for det fortjener du.

 

 

Det har vært en bra dag

Nå var det godt å lande i sofaen. I dag har vært en bra dag:) Fine møter, sol og hundetrening med 27 andre hunder. Og jeg blir jo så stolt av “lille” Charlie <3 Han er så god og det er så moro å oppleve at treningen funker bra.

Han er jo god som gull den pelsdotten her <3

Så har det vært noen fine møter i dag, og det er litt spennende tider sånn jobbmessig framover. På vei til byen så var det dette skiltet som møtte meg, for i dag er det premiere på lange flate ballær;)

Når mye skjer på hjemmebane og det er mye bekymringer, så er det utrolig godt å legge det litt til siden og bare konsentrere seg om noe helt annet:)

Så i dag har det vært en bra dag.

Jeg går for sol i morra og jeg 😉

 

Slått ned fordi han er homofil

I dag leser jeg om en ung gutt, i Norge, som ble slått ned fordi han er homofil. Som bare var på vei hjem… Du kan lese saken om Johannes her.

Det er så leit å lese. Leit å lese at noen blir slått ned for å være seg selv, og leit å lese at politiet henlegger saken med en gang. Leit og skremmende.

Jeg har fått såpass mange trusler og stygge meldinger de årene her med blogg, at fordommene er godt synlig for meg. Jeg legger ikke ut de alvorligste, for det tør jeg rett og slett ikke, men de sendes videre til politiet. Men mange viser fordommer og et merkelig hat mot mennesker som bare er seg selv. Og det er voksne, norske menn og kvinner.

Det er mye fordommer, og mange mennesker som har noe i mot at andre er seg selv.

Jeg tror jo de aller fleste, har det helt greit med at andre er seg selv- uavhengig av legning, men jeg tror også de aller fleste ikke tror det er vanskelig å være skeiv i Norge i dag. Og ingen kan gjøre noe med ting man ikke vet om. Derfor må det synligjøres.

Så dette er nok en trist påminnelse om hatvold og fordommer. Som absolutt ikke henger på grep. Ingen skal måtte være utrygge for å være seg selv.

Ingen skal være redde for å bli slått ned på grunn av hvem man elsker. Ingen skal måtte leve i skjul med legningen sin i frykt for hva andre vil si eller gjøre.

 

 

 

Hvor mye skal man tåle av andre?

Hvor mye skal man tåle av mennesker som står oss nær? Mennesker man er glad i, men som krever så mye at det er helt umulig å kunne gi det som trengs.

Man skal ikke tåle alt ! Uansett hvem det kommer fra, så skal vi ikke tåle og godta alt. Alle har et ansvar for eget liv, og ingen har rett til å legge det ansvaret over på noen andre. Jeg har sett det i helsevesenet og jeg har opplevd det privat. Mennesker som er avhengig av at andre skal fikse livet deres.

Noen mennesker spiser rett og slett opp andre, med hud og hår. Bruker de opp og krever og krever- til det nesten ikke er noe igjen. Det virker nesten som at noen mennesker lever på å tråkke andre litt ned. Kanskje det er bevisst, kanskje ikke- men uansett er det langt i fra greit.

Men så godtar man det , kanskje lenger enn man bør- fordi man er glad i personen. Og fordi man kanskje også bare vil hjelpe. Men det hjelper ikke. For ingen har rett til å bruke deg opp så du ikke klarer å leve ditt liv. INGEN har rett til det.  Du skal ikke godta at noen tømmer all dritten sin på deg, for at de skal få det bedre selv.

Da må du si nei. Du må sette grenser. For det er ditt ansvar. Den eneste personen i livet vi kan kontrollere, er oss selv. Så derfor er det egne grenser og reaksjoner som må tas tak i.

Om det er syke foreldre, besteforeldre, venner eller partner som krever mer av deg enn du liker og klarer… Da må du si NEI. Nei- nei- nei.

Jeg har blitt flinkere på det, men må stadig minne meg selv på hva som gjør meg best. Og nei er ikke et farlig ord å si. Ofte er det lettere for andre at du sier det også, for da er det på en måte litt mer klar tale.

Det er nok, er heller ikke farlig å si. Det viser at du sier fra hva som er greit for deg, og hva som ikke er greit. Det viser at du tar vare på deg selv.

Det er sunt å si nei. Nettopp fordi du har ansvar for ditt eget liv. Og du velger hva andre får lov til å utsette deg for. Du må velge å si nei, når noen tråkker over streken.

Vær glad i deg selv nok- til å si nei!

 

 

 

 

 

Sammen for fred

I dag har vært en fin dag. Det har vært vår vær, og blomstene skyter fart overalt.

Jeg har vært på Håpets Katedral i Fredrikstad, på et arrangement som heter “sammen for fred”. Det var sterkt og ekte og nært, og det som er så fint- er å se ett flerreligiøst arrangement. Med ulik tro, ulike mennesker- men med samme håp.

Det viser at vi drømmer om det samme. Vi har det samme håpet for fred, og vi er bare mennesker alle sammen.

Mennesker med behov for å føle trygghet, og for å ta vare på hverandre. Med behov for å bekjempe urettferdighet.

Jeg er troende, på mitt vis, men ikke en del av en religion. Likevel syns jeg det var helt fantastisk flott å være med på. Det å se ulike religioner stå sammen. For det er jo det vi må gjøre.. vi må stå sammen.

#sammenforfred

 

Det er fint med et smil, men det er greit de dagene ikke smilet er der også

Tro det eller ei, men alle dager har jeg ikke like mye på hjertet:P Men så får jeg sånn påminnelse om at nå må du skrive noe frøken Hansen, og da titter jeg innom.

Det har vært litt mye om dagen nå, og det er vel livet som skjer. På godt og vondt.

Det er pandemi, det er krig, det er sykdom i familien og det har vært en uke som gjør til at jeg noen gang føler meg tygget og spytta ut igjen. På mange måter. Og da skriver jeg vanligvis ingenting. Eller det gjør jeg jo, men som regel ikke offentlig.

Men… så tenker jeg jo- sånn har vi det alle inni mellom. Og til og med jeg må lære å skrive om at livet suger innimellom. Når jeg skriver om hvor viktig det er å være åpen med hverandre, så bør jeg kanskje huske at det gjelder meg også.

Jeg har blitt så godt kjent med mange av dere, hvor dere deler så fine og nære ting. Dere deler følelser som jeg blir helt rørt av å lese, historier og deres vei. Og da skulle det bare mangle at dere også blir kjent med meg. Jeg liker det ekte, og livet som det er.

Så her er jeg- i sofaen, sliten, men med et stort smil. Endog på genseren, men det er da verdt forsøket;) Det kan jo hende smilet kryper oppover også.. Den genseren her løp jeg forbi i går, og måtte bare snu for å kjøpe den. For hvem kan motstå et sånt smil?

Og smilet kryper oppover det, for i morgen er en ny dag. En ny dag med de aller beste mini menneskene i verden. Jeg tror jammen det blir sol også.

Det er bare psykisk

Jeg har en del erfaring med psykisk syke eldre, både gjennom jobb og privat. Og jeg har blitt skremt mange ganger over hvor lett helsevesenet tar på psykisk sykdom. Hvor lite flinke vi er i Norge til å se kropp og sinn over ett. Jeg blir provosert av å høre strofen ” Det er bare psykisk”.

For det er jaggu ikke bare bare. Det er å være syk, men dessverre ikke like synlig som ofte en fysisk sykdom er.

Å være psykisk syk, må være utrolig vanskelig , og når man attpåtil ikke blir trodd… Det er vanskelig som pårørende å se en man er glad i være livredd og forvirra. Det er vanskelig å føle at helsevesenet ikke har nok kunnskap og kompetanse til å behandle psykisk syke eldre.

Det blir det samme som å bli bedt om å tråkke på et brukket ben- det går ikke over ved at noen sier ta deg sammen.

Eldre mennesker er en gruppe som ofte blir feiet litt under teppet. Det er litt en holdning som sier; ” det er bare psykisk”, eller “hun er så gammel så man kan ikke forvente noe annet”. Det er leit og vondt å oppleve, og aller mest for personen selv om er syk.

For å være psykisk syk krever behandling på lik linje med en fysisk sykdom. Mennesker trenger å bli sett og hørt, og bli tatt vare på når man ikke er i stand til det selv.

Jeg har vært igjennom flere år med demens i nær familie, det er vanskelig – sårt og utrolig vondt å se den man er glad i- ikke har det bra. Likevel så er det den samme personen vi er glad i, bare med litt mer bagasje..

Det er vondt å se at ingenting man gjør, lindrer smerten. Ingenting vi gjør, minsker frykten og mistilliten mange får til de rundt seg.

Så nei- det er ingenting som heter ; – Det er bare psykisk…

Hvem gjør deg lykkelig?

Hvem gjør deg lykkelig? Er det dine barn, foreldre, venner, jobb? Hva eller hvem gjør deg lykkelig? Og hvorfor er det ikke deg selv?

For jeg er ganske sikker på at de fleste vil si partner, barn eller venner. Men er ikke det et litt stort ansvar å legge på andre mennesker? At de skal sørge for at du er lykkelig? Den som sørger for at du har det bra, det bør være deg selv.

Andre bidrar selvfølgelig til mening med livet, glede og alt som følger med. Men ingen andre bør ha ansvar for din lykke. Det er et ansvar vi må ta selv. Det er et ansvar jeg må ta selv.

Jeg er i en situasjon hvor jeg om dagen må beskytte meg selv litt. For min skyld, og for min egen psykiske helse. For samtidig som om ingen andre har ansvar for min lykke, så har ikke jeg ansvar for andres lykke heller.  Jeg setter grenser for mitt liv, og jeg setter grenser for hva som er best for meg.

Jeg kan bidra, hjelpe, støtte og være tilstede det jeg klarer, så må jeg ta tiden jeg trenger for å klare det. Når jeg har det fint med meg, så er det lettere å være tilstede for andre også.

Ingen av oss er supermennesker, og det er lov å si nei. Det er lov å sette grenser når noe blir for mye. Det er lov å trekke seg tilbake og ta en stund for meg selv- om det er det jeg føler jeg trenger. For på den måten så tar jeg ansvar for meg, og sørger for at jeg har det best mulig. Først da kan jeg være bra for andre også.

Kanskje et litt komplisert innlegg, men jeg håper du lar deg ha det bra. Jeg håper du setter deg selv så høyt at du også sørger for at du har det best mulig:) For det er jo litt av et ansvar å gi noen andre, er det ikke?

Søndag kveld, og jeg er snart klar for en ny uke. Det er mye spennende som skjer om dagen, og jeg gleder meg til å annonsere litt arrangement og nyheter fremover. Takk for at du følger, deler og sender meg meldinger <3

God søndagsklem fra ei som har meldt seg ut av det meste i kveld, og bare nytt stillheten:)