“Jeg har ingenting imot homofile. Jeg har faktisk en homofil venn også. Skeive er jo kule. Hjemme hos oss har vi aldri brydd oss om legning. Jeg ble så glad når ungen min kom hjem og fortalte at venninna var lesbisk. Som den mest naturlige ting”…

Vel…

DET SKULLE BARE MANGLE!

Annonsørinnhold

Freshe sneakers: Dette er skoene som gjelder nå

Hele tiden møter vi mennesker som er opptatt av å fortelle oss hvor homovennlige de er. Hvor flinke de er hjemme hos dem til å akseptere andre mennesker. Hvor mange skeive de selv kjenner.  Og jeg blir litt matt av det, for det skulle da bare mangle. Det skulle bare mangle at man ikke aksepterer hverandre. I dag igjen endte en samtale med en vi ikke kjenner, med et stort behov for å fortelle oss hvor aksepterende hun var. Og hun hadde et behov for å fortelle oss at vi er jo normale! Det vet vi jo at vi er, men når det blir påpekt om og om igjen så fører det bare til en følelse av å være annerledes. En samtale som i utgangspunktet dreide seg om noe helt annet..

Jeg vet jo dessverre at mange lever i hjem hvor homofili er en synd, blir sett på som annerledes, feil, en fase og sykdom. Fortsatt lever mange sånn. Og det er forferdelig! Fortsatt opplever mange hat og hets og trusler for å være seg selv. Så vi må være synlig, vi må kjempe hver dag, vi må slå ring om hverandre- og vi må dele kunnskap og kompetanse. OM mennesker.

Jeg syns det  er rart når så mange har et behov for å fortelle oss hvor homovennlige de er. Det i seg selv viser hvor langt vi har igjen. Det at dette er en sak, også i aksepterende hjem. Det at man må komme ut av skapet, og fortelle om man er kjæreste med han, hun eller hen. Det at man forventer et klapp på skuldra, og et “så flink du er”, for at dere er aksepterende. Bare det viser veien vi har å gå igjen.

Det er så mange skeive  at det snart må være naturlig å ikke automatisk tenke at alle er heterofile? Det må snart være naturlig å spørre hvem kjæresten din er? Istedenfor; hva heter han eller hun?

Å snakke om og lære om alle mennesker, alle legninger, kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk er superviktig. Og være aksepterende og tolerante hjemme- er superviktig. Og det skulle bare mangle! Vi lever i 2023. Og vi ønsker hverandre bare godt, gjør vi ikke? Og at de etter oss- barna våre og barnebarna våre, skal få vokse opp i et samfunn hvor det å være seg selv er naturlig. Da må vi begynne å oppføre oss deretter.

Ta høyde for at ikke alle er heterofile, tenk at det mangfoldet vi har- er oss alle. Like naturlig, like ekte og like normalt.

I dagens samfunn så er det mye som dreier seg om frihet.  Det er økonomisk frihet, ytringsfrihet, religionsfrihet og politisk frihet.

Men hva med friheten til å være seg selv?

Hvordan føles det å være fri, og å være trygg i seg selv? Hva skal til for å få den friheten som gjør at du er ekte, og at du er den du er, og den du ønsker å være? Kan det kalles personlig frihet? Og hvordan finner vi den styrken som omhandler den friheten?

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I mange år var jeg bundet i noe jeg vil kalle en ufrihet. Jeg hadde et skall, og en maske som beskyttet meg. Som beskyttet meg fra å være meg selv. I mange år levde jeg med denne masken, hvor mennesker rundt meg aldri helt fikk bli kjent med den ekte meg.  I mange år satt jeg meg selv i en type fengsel, som ingen andre var klar over at jeg satt i. Jeg bygde meg en usynlig mur som var umulig for noen å trenge igjennom.

Vi bærer alle noen masker og vi har alle noen ting som vi ønsker å skjule for omverdenen. Ting vi ikke føler tåler dagens lys, og hemmeligheter som vi håper skal forbli hemmelig.

Men hvem er det som mister mest ved å ikke være ekte? De rundt tror jo at de kjenner deg, og vet ikke alt du bærer på inni deg.

I en alder av 35 år så sto jeg fram som lesbisk. Med flere forhold bak meg, et ekteskap, og med fem barn. Det var med forundring og med litt tristhet jeg oppdaget hvor spennende jeg ble for hele Norge. Ene og alene fordi jeg var lesbisk. Og etter jeg startet bloggen, og ble synlig, så ble jeg en nyhetssak for landets aviser også. Fordi jeg er lesbisk. Etter å ha kjent på følelsen selv av å kunne være seg selv hundre prosent, så vet jeg hvor mye det gjør for og med meg. Og hvor mye det gjør med meg som person, og i mitt forhold til andre.

Hva betyr det å føle seg liten?

Du vet når noen mennesker, kanskje helt ubevisst har den evnen å få andre til å føle seg små? Jeg har i alle fall truffet på noen jeg har tenkt det om. Som har gjort meg usikker og ukomfortabel. Som gjør at jeg føler meg bitteliten. Men hvor kommer det fra? Er det faktisk noen som har den evnen eller kommer det innenfra meg selv egentlig? Er det jeg som godtar og aksepterer at jeg er “mindre”? Og hvordan skal det snues? Vi har en trygghet i oss selv, som noen gang forsvinner. Men den er der likevel. Det må bare graves litt for å få den fram. Den forsvinner når noen forteller oss at vi ikke er bra nok, og den forsvinner når ikke vi selv ser så bra vi er.

Hvis jeg er trygg nok i meg selv, er det da noen som fortsatt klarer å få meg til å føle meg liten?

I min stå fram periode, så hadde jeg mange sånne øyeblikk. Ikke med mine nære, men med bekjente og ukjente. Det var mange som hadde noe å si om måten jeg lever livet mitt på. Og jeg tror det alltid vil være noen som vet bedre enn deg hva som er best for deg. Det er vel her styrken innenfra kommer inn. At vi faktisk må finne den styrken til å tro på oss selv. Tro på at vi er bra nok. Våge å bære fargene dine.

Vi mennesker er forskjellige, og det er noe vi må godta med hverandre. Jeg tror at ved å akseptere at vi er ulike så kan vi lettere sette oss inn i andres menneskers situasjon også. Akseptere at jeg ikke er lik deg, og du er ikke lik meg. Det bør heller ikke være målet. Ingen andre er best på å være deg, enn deg! Du er verdensmester i ditt liv.

Også må vi slutte å se ned på andre mennesker. Ingen er mindre verdt enn andre. Det er ikke noen stor forskjell på Kong Salomon eller Jørgen hattemaker. Vi må slutte å se ned på oss selv. Ved å finne den styrken inni oss selv, så er det lettere for andre å se den også.

Jeg vet ikke om den styrken kommer mer ettersom man blir eldre. Jeg liker ikke å si jeg er eldre, og det er jeg vel heller ikke. Men eldre enn for 20 år siden. Og gammel nok til å ha hatt mange erfaringer. Og kanskje gammel nok til å gi litt faen.

Jeg bryr meg ikke så mye om hva andre syns om meg lenger. Jeg er den jeg er.

Finn den styrken inni deg til å være deg selv. Den er der, det kan hende du bare må grave litt for å finne den. Du er sterkere enn du tror, og du er bra nok. Rist av deg følelsen av å være liten, eller ikke bra nok. Det er nok til syvende og sist opp til oss selv hvordan andre får oss til å føle oss. Det har ikke noe å si om du er heterofil, homofil eller lesbisk. Vær den du er, og finn den stemmen inni deg som sier at du er stolt av deg selv.

DU ER BRA NOK!