Hva skjer hvis vi bare venter hele tiden ?

 Hva venter vi egentlig på? Hva med det vi har her og nå ? 
Det er vel det eneste vi vet sikkert her i livet . Hvordan vi har det akkurat her og nå. I dette øyeblikket. Vi vet hva vi har hatt, men ikke hva som kommer . 
Det er så ofte at samtaler med venner og familie dreier seg om livet senere . Bare jeg ditt og bare jeg datt. Bare jeg får bedre tid , bare jeg får jobba meg halvt ihjel noen uker til , så .. 

Hvordan kan vi være så trygge på at den tiden kommer ? Livet kan ramme så hardt og brutalt og det vet vi ikke . Vi vet ikke om og vi vet ikke når. Så hva venter vi på hele tiden? 
Kanskje  vi skal gripe sjanser  litt mer ? 

Jeg tenker jo spesielt på alle de som ikke tør å være seg selv. Og jeg skjønner det er vanskelig å stå fram som homofil og jeg skjønner det er mye frykt og redsel tilknyttet dette. Men tenk om det tidspunktet du venter på aldri kommer ? Vil du angre da? Vil du angre på at du ikke valgte livet ? Fullt og helt ?
Hele livet er fullt av forventninger. Og de største tror jeg kanskje vi lager selv. Hvor vi lager oss tanker om hva andre forventer av oss og prøver å innfri dem etter beste evne.

 Hvem sitt liv er det ? 

Skal vi heller rette forventningene til å være fra oss selv til oss selv? Ta med tanker og følelser også. Hva er det som gjør at jeg føler meg bra ? Ikke hva andre mener jeg skal gjøre for å føle meg bra ? Hva er det jeg ønsker med livet mitt?
Skal vi kanskje stå litt opp for det vi mener selv? Hva er best for deg ? Tør du gjøre det? Tør du gjøre det som er best for deg selv om andre ikke er enig i valget ditt ? Det håper jeg. 

De vennene som er dine ekte og nære venner, de vil være glad i deg uansett. Den familien som elsker deg ubetinget, vil fortsatt gjøre det. De du mister… kanskje du hadde mistet dem på et tidspunkt uansett? Ta vare på de som vil deg vel og som ønsker at du skal ha det genuint bra. Å leve livet sitt for å gjøre alle andre til lags fungerer ikke i lengden. Du må ha det bra selv. Du må prøve og feile og du må finne ut hva som er din vei her i livet. 

Alle vil ikke alltid være enig i hvordan du lever ditt liv. Sånn er det bare, og det er jo greit det og. Men til syvende og sist så er det du selv som velger. Vi lever en gang , ingen vet hvor lenge, men vi kan ta kontroll over det vi kan og gjøre det beste ut av det vi har fått utdelt. 

Ta sjansen, lev ditt liv. Elsk den du vil og vær den du er . Grip sjansen mens du har den. Tenk om du venter for lenge… 

Frie soner…Hallo ! Nå må verden våkne litt !

 I Polen er det nå opprettet frie soner på størrelse med Ungarn. Det vil si at 1/3 av Polen er dekket av frie soner. Frie soner vil si at det ikke er lov å være verken homofil, lesbisk eller transperson der. De erklærer seg fri for LGBT. Og en lovparagraf som skulle beskytte LGBT mennesker mot diskriminering, er fjernet .

 De har opprettet en intoleranse.  En intoleranse mot mennesker som meg 

Det her er en samfunnsmessig intoleranse som fører til hets og hatpropaganda mot mennesker . Mot en gruppe mennesker som elsker feil person, og som da ikke får være med i samfunnet som andre.

Når jeg ser kommentarene under nettavisenes innlegg om dette så er det skremmende hvor mange i Norge som mener det samme . Og det skremmer vettet av meg. 
Er det virkelig så mange her som ikke ønsker at jeg skal få bo hvor jeg vil ?? 
Kommentarer som “Heldige Polen”, “Jeg har ikke noe imot homofile, bare ikke lær barna våre om dem”, “Hva folk gjør bak lukkede dører, bryr jeg meg ikke noe om, bare kutt ut Pride”, “Om 150 år kommer vi ikke til å ha noen norske barn igjen i Norge” og videre… Når jeg publiserer det her, så kommer innboksen min til å være full i morra av mennesker som ønsker å fortelle meg at måten jeg lever mitt liv på, er helt feil. Det kommer til å komme meldinger for å skremme og for å tilby terapi. Det er det samme hver gang… Og jeg undrer meg alltid om hvorfor noen føler det så sterkt? Er det kunnskapsløshet, hat eller redsel? 

Jeg prøver å ikke la meg bli berørt, men det blir jeg. Jeg blir trist og lei meg og skremt over hvor utrolig stor uvitenhet det er, også i Norge. Hva er det vi har gjort dere som er så ille at vi ikke skal få lov til å være hvem vi er ? Hva er det som er så ille med å lære barn å være seg selv, og kanskje forebygge selvmordsstatistikken noe? Jeg skjønner det ikke. Joda jeg hører noen roper ut ( utrolig nok fortsatt) om at det ikke bør være Pride så lenge hetero ikke får en egen parade. Men trenger dere det ? Står dere i fare for å bli slått ned for å holde hender? Få slengt kommentarer etter seg, eller ha innboksen full av hatytringer fordi man er den man er? Trenger dere å skjule dere for å vise kjærlighet, av frykt for å bli drept eller torturert? Eller trenger dere å tenke på hvor dere skal bo fordi dere har feil legning? Nei. Det gjør dere ikke. Og dere skal dere være glad for. Pride er for å feire mangfold, og inkluderer hetero på samme måte som skeive. Kom å bli med, så kanskje du blir overraska? 

Skjønner dere hva et samfunn med frie soner vil si ? Hvor langt tilbake det tar oss? Og det sier alt om hvor mye vi må fortsette å kjempe for våre rettigheter. Våre rettigheter til å være et menneske. Våre rettigheter til å elske hvem vi vil. Hvor galt kan det være å elske noen? 

Jeg ber dere, meld dere inn i holdningskampanjen som foregår på Facebook nå, som heter “Du kan regne med meg”. Den er laget for å synliggjøre hvor mange med ulike legninger som fortsatt sliter med å være seg selv i Norge i dag. Og etter alle kommentarene å dømme, så trengs det i stor skala. 

Jeg blir utrolig sint, men aller mest trist. Nå må verden våkne opp!

Når jeg kom ut av skapet

Det er 5 år siden nå, men det virker som det var i går. 

Jeg var livredd. Vanskelig å si akkurat hva jeg var mest redd for, selv om ungene sto i høysetet. Jeg følte meg så fryktelig egoistisk som gjorde det her for meg selv. Et ekteskap ble ødelagt, og det ble mye forandringer for ungene mine.

Alle rundt meg har vel alltid skjønt at jeg aldri helt har funnet roa noe sted. Jeg har vært rastløs og mest opptatt av alle rundt meg. Å tenke på meg selv ble altfor vanskelig, for nettopp da måtte jeg fronte de vanskelige følelsene jeg slet med. 

Men så sa det stopp. Både kropp og sinn stoppet opp på en måte og jeg slet med smerter og prolapser og ingenting fungerte som det skulle. Og jeg begynte hos ei “snakkedame”.

Det var en lang prosess og hun brukte så lang tid på å komme under huden min, men tilslutt greide hun det. Og det ble en eksplosjon av følelser. Redsel, frykt, lettelse og befrielse… Alt i en salig blanding på en gang. Jeg mistet kontrollen fullstendig en liten periode. Og det var skummelt og euforisk samtidig . Det var skummelt å rive muren, og det var skummelt å skulle være meg. Akkurat den jeg var ment til å være. 

Også gikk det bra. Mange måtte venne seg til tanken, men de nærmeste mine og ikke minst familien så at jeg ikke var noen annen. I ettertid har de sett meg som mye gladere og tryggere. Jeg tror jeg selv er blitt mer ekte og mer tilstede i hverdagen.. Jeg passer ikke lenger på alt jeg sier på samme måte, siden jeg ikke lenger er redd for å bli avslørt. For første gang på noen og 30 år så kunne jeg være meg selv, på godt og vondt. Jeg snakket litt med eldste sønnen min her for litt siden, og han sa han aldri hadde tenkt på dette som noe egoistisk fra min side, men at det rett og slett var sånn jeg var.

Engasjert har jeg alltid vært, men med måte. Også for ikke å bli avslørt. Men nå kunne jeg gjøre hva jeg ønsket tilslutt og det endte opp med å lage bloggen i fjor, etter noen år å ha kjent på kroppen hva det gjorde med meg å ikke kunne være meg.

Veldig stas at det var en fembarnsmor tror jeg …

Og meldingene jeg får er så mange. Det er så utrolig mange som ikke tør å være seg selv, og jeg håper jeg kan være en synlig stemme på at det er verdt det. Om det kan hjelpe bare en så er det så verdt det. Det er ingen som ikke har vært i den situasjonen som klarer å forestille seg hvor vanskelig det er å late som man er en annen. Det er en så stor del av livet man skjuler for noen, at ingen nære forhold føles helt ekte….

Vær deg selv 

#Du kan regne med meg. 

Hva sier du til deg selv som rettferdiggjør ordene du spyr ut?

Det står en liten notis om Prinsesse Martha og hennes Durek i dagbladet i dag. Når jeg leser kommentarene under så skremmer det vettet av meg. Hva er det som går av folk ? Hvordan i all verden kan noen tenke at det er greit å skrive så mye stygt om andre ? Det spys ut onde kommentarer og kommentarfeltet er fullt av mennesker som mener de kan si akkurat hva de vil om andre. 

Det er ikke lenge siden Ari Behn tok sitt eget liv. Når det sto noe om han, så var kommentarfeltene akkurat det samme. Hvor mye skal et menneske tåle? 

Hvorfor er det greit, og hvorfor tillater media det her ? 

Det får meg til å skjønne bedre de som ikke tør å være seg selv , når jeg leser kommentarfeltene. Det er så mye ondskap, og det er så mange som tror de har lov til å si hva de vil om et annet menneske. Fordi man er en offentlig person så skal man tåle alt ? Glemmes det at det er mennesker? Med tanker og følelser som alle andre? 

Jeg fatter ikke at det går ann. 

I en verden du kan være hva du vil, så velger du å være et nett troll? Er det for mye fritid? Er det en følelse av å rakke ned på andre som gjør at du føler deg bedre selv ? Det er rasistiske meldinger, og så ondskapsfulle meldinger at jeg ikke har ord.  Det vekker et så sinne i meg og jeg syns det du driver med, er så unødvendig. Og det bekymrer meg hvilke holdninger du viderefører til dine barn. 

Du har absolutt ingen rett til å fortelle andre om hvordan de skal leve livet sitt. Du har ingen rett til å sitte på en pidestall og fortelle mennesker om hva du syns er rett og galt om den personen. Fei for din egen dør. Ingen av oss er perfekte og tenk  om det var din familie som ble snakket om og hetset.

Når kjendiser står fram som homofile, så er kommentarfeltene fulle av ytringer som jeg ikke engang trodde var lov å si til noen. Og det tar lang tid før media fjerner dem. Er du stolt av det? Er du stolt av å si så mye ondskapsfulle ting til et annet menneske som du ikke engang kjenner ? Hva er det du sier til deg selv som rettferdiggjør det?

Jeg får en annen forståelse for hvorfor mennesker ikke tør å være seg selv. Hvorfor noen er livredd for kommentarer og hets. Ved å lese kommentarfeltet under ulike medier så kan det skremme vettet av dem fleste. Og da tenkes det kanskje at det er mange som mener det samme. 

Og det er ikke greit ! Det er så langt unna greit som det kan bli. 

Du vet at det her ikke er ytringsfrihet? Det er mobbing, hets og personangrep.

Så kjære nett troll. Kanskje du skal tenke litt på konsekvensene som kan komme av ordene dine? Kanskje du bør finne noe annet å bruke all den energien på. Noe som ikke rammer andre… Jeg håper du gjør det.

Bli med i kampanjen jeg har gående på Facebook nå som heter ” du kan regne med meg”. Det er en motpol til netthets og hatytringer og jeg ønsker med den å synliggjøre hvor mange mennesker som i dag ikke tør å være seg selv. 

Søk opp på Facebook og delta for å vise at vi er mange som støtter mangfold og inkludering.

Jeg kan fortelle deg at det kan gå bedre enn du frykter …

Oslo er en fantastisk by, på mange områder. Og det merker jeg også selv når jeg er der. Det er veldig enkelt å være helt seg selv. Ingen som titter rart på meg, eller snakker bak min rygg, fordi de ikke aner hvem jeg er. Det er regnbuer og det er farger og tekst i butikkvinduer og på hotell hvor det ikke er noen tvil om at alle er velkommen. Det er rørende. 

Det er vanskelig å ikke kunne være seg selv, og det er vanskelig å være redd. Å måtte skjule en så stor del av seg selv, gjør noe med en. Det gjør noe med en person og konstant være på vakt. På vakt for hva man sier, og på vakt for å ikke avsløre seg selv. 

Det er hardt å hele tiden passe på å ikke være sårbar, av frykt for å avsløre seg. Samtidig så er man kanskje på sitt mest sårbare, og kanskje mest ensomme. Uten å dele dette med noen. 

Jeg elsker gay barene i Oslo. Selv om jeg ofte kan føle meg for “gammel” for en tur ut på byen, så er Oslo fantastisk der. Et salig mylder av lesbiske og homofile og dragqueens i de flotteste antrekkene. Og ingenting er unaturlig. Folk er seg selv og det blir en utrolig god stemning av det. Og jeg tenker på alle de som ikke er seg selv før de tråkker over terskelen på et gay utested, og de som aldri tør å komme dit heller. Men som sitter hjemme og håper at man en dag tør. 

Jeg skulle ønske jeg kunne love dere at det vil gå bra. Jeg skulle ønske jeg kunne si at det ikke er noe å være redd for. At du ikke vil få negative kommentarer på grunn av legningen din. Men det kan jeg dessverre ikke. 

 

Det jeg kan gjøre er å fortelle deg at det kan gå bedre enn du frykter. Det kan gå mye bedre. Du kan være deg selv, og du vil få nærere forhold til andre ved å ikke beskytte deg så mye. Du vil kunne oppleve en befriende følelse, til tider kanskje euforisk. Jeg kan fortelle deg at du vil leve livet på en annen måte, med både sorger og gleder. Det kan føles trygt å beskytte seg, samtidig så går du glipp av så mye som jeg skulle ønske du fikk oppleve. Og forhåpentligvis vil du da være så trygg i deg selv, at de negative tingene vil få mindre plass. 

Holdningskampanjen jeg har laget på Facebook nå, skal bidra til å sette lys på det. Det skal vise oss som faktisk støtter og kan gå ved siden av. Kampanjen heter ” du kan regne med meg”. Søk gjerne opp å delta. For uansett hvor alene du føler deg, så er vi mange som kan gå ved siden av deg.

Det er mange veier inn i homofilien…

Og det er mange veier ut … Det sa prest Jens Fredrik Brenne.

Så sjelesorg skal hjelpe oss ut av homofilien? Har det ganske greit  jeg, og det skulle jeg ønske de fleste andre homofile hadde og, men sånn er det dessverre ikke. Kanskje vi i steden skal investere i litt tid og terapi for å la mennesker føle at de er bra nok som de er ? 

Til helhet, er et kristent forum som tilbyr hjelp til mennesker som strever med ulike sider av sin seksualitet. De tilbyr å formidle tro på at den enkelte kan leve et fullverdig liv som seksuell avholden. De har et slagord på nettsiden ” du er ikke alene”, og under står det at alternativet til bibelens syn på seksualitet er sølibat.  De refererer også til en organisasjon som kalles “Changed, oncegaystories”. På Brønnøysund registeret står de registrert med C/O menneskeverd. 

Hele nettsiden dreier seg om seksuell orientering og å hjelpe mennesker som sliter med det til å leve seksuelt avholden.

Jeg vil si en ting. Det er ikke VI som har et problem her. Vi er født sånn. Det er dere som har et problem med å ikke akseptere oss som vi er. 

Og menneskeverd? Seriøst? 

Definisjonen på menneskeverd ;”Menneskeverd er den iboende verdien et menneske har, altså at verdien er i mennesket selv, ikke hva mennesket gjør eller hvem det er”. 

Det skremmer meg at Tilhelhet pakker sine skremmende syn inn i en pen pakke. Hadde dere kommet til meg på mitt mest sårbare, så vet jeg ikke hva som kunne skjedd, men heldigvis så krysset ikke våre veier seg da. Og det er jeg ekstremt takknemlig for. Men jeg vet det er mange sårbare usikre mennesker der ute, som ikke klarer å forsone seg med å ha en annen legning. Og hvorfor kan de ikke hjelpes til å bli trygge i seg selv isteden? Alle mennesker fortjener vel å oppleve kjærlighet ? 

Å skjule en så stor del av seg selv, det gjør noe med personen som et menneske. Når samfunnet stadig forteller deg at du er en feilvare, at du må skjule følelsene dine og ikke leve som den du er. Hva det kan gjøre med et menneske ? 

Tilhelhet reklamerer med at sjelesorg er omsorg for sjelen, men er det bare for den delen som de kan akseptere? 

Kristne verdier for meg, er aksept og toleranse og ubetinget kjærlighet for hverandre. Det her går i mot alt jeg tror på, selvfølgelig pent pakket inn. Kristne skoler i Norge ønsker ikke lærere som er samboere, eller som er homofile. Norges eneste veiledningsnettsted for ungdom, anbefaler homofile sølibat.  Overalt finner jeg ting som skal fortelle meg at den jeg er, holder ikke. Jeg er ikke bra nok. 

JO! Det er nettopp det jeg er, og jeg skal kjempe kampen for at andre også skal få føle den tryggheten i seg selv. Det er ingen skam å være homofil, det er en skam i å være fordømmende og det er en skam i å skulle fortelle andre hvordan de skal leve sitt liv. 

#ja til mangfold og inkludering

#du kan regne med meg

#vær stolt 

#du er verdt det 

Ikke i dag, ikke i morgen, men kanskje en dag….

Dette her er historien fra ei voksen dame som har kontaktet meg, og som gjør meg så trist. Jeg håper så inderlig at den dagen kommer hvor hun kan føle seg stolt av hvem hun er.

“Jeg bor i en liten bygd, er 54 år, og tror aldri jeg kommer til å stå fram som lesbisk. Jeg har på en måte godtatt at jeg skal leve resten av livet alene. Familien min er kristen, og jeg har alltid fått høre at homofili er synd.

Det skremmer meg så veldig at jeg skal bli snakket om, og at det skal være fokus på meg”                            L, 54 år.

Dette er i Norge i 2020. 

Dette kan du lese mer om i kampanjen som kalles ” du kan regne med meg”. Den finner du på Facebook under Heges lille rom. 

Her vil jeg legge ut historier om mennesker som ikke tør å stå fram og som har og har hatt en vanskelig vei for å være åpen homofil. 

Det er fortsatt vanskelig for mange i dagens Norge.. Dessverre..

Du kan regne med meg

På internett i dag så florerer det av hets og hatytringer mot lesbiske og homofile. For oss som er litt synlig og åpne så merkes det kanskje ekstra godt. Innboksen min er i allefall ganske full av mennesker som føler at de bør fortelle meg hvordan jeg skal leve mitt liv, til invitasjoner til ulike former for terapi. Og det bør bekjempes . 

Vi lever i et fritt Norge, hvor retten til å være seg selv bør stå høyt. 

Jeg får så mange meldinger fra mennesker som skulle ønske de klarte å være åpne om legningen sin, men som er så redde for hva omverdenen vil si. De lever i skjul som den de er, og dette gjelder både unge, voksne og eldre. I Norge i 2020. Etter en del intervjuer så sitter jeg igjen med inntrykket at det nesten er vanskeligere å komme ut som homofil eller lesbisk i dag enn det var for 20 år siden. Noe er i ferd med å snu, og det må stoppes. 

Nynazister er mer synlig, og det virker som det er lov til å skrive hva som helst til en annen på nett. Men ord svir og sårer, uansett om det sies direkte eller via en nett kanal. Det er skremmende å få trusler om at noen ønsker deg vekk fra jordas overflate. Det er skremmende å tenke på at noen syns livsstilen min er så forferdelig. Kun fordi jeg elsker “feil kjønn”.

Hverdagsrasisme er så mangt . Det bunner i hovedsak ut i frykt og fordommer, og kunnskapsløshet. Rasisme man blir utsatt for av helt vanlige mennesker i hverdagen. Både voksne og barn. Jeg tror hverdagsrasisme er en forherligelse av ordet rasisme, men at det menes den litt mer dagligdagse formen. Kommentarer som kan bli slengt ut hvor sender kanskje ikke alltid oppfatter hva det betyr. Ord som kanskje i utgangspunktet ikke betyr så mye, men som sårer mer enn noen forstår. Og som skremmer mennesker til å leve på en løgn.

Hva vi voksne sier hjemme rundt middagsbordet, bør tenkes over. Når en gutt roper jævla homo, til en annen på fotballbanen, så kommer det fra et sted. Barn er ikke født til å være dømmende. Det læres. 

Du kan regne med meg, er en holdningskampanje for å sette fokus på hatytringer og netthets mot mennesker med andre legninger. 

Ved å delta så vil du vise at du støtter opp om at alle mennesker kan være seg selv, og vise at vi kan regne med deg. Og det trengs. Du vil vise at du aksepterer mangfold, inkludering og at du kan være en venn. 

Vi aksepterer ikke netthets, hatytringer og hverdagsrasisme!

 

Hegeslillerom på Facebook. Bli med. Søk opp arrangementet som kalles ” Du kan regne med meg”.

Kan vi regne med deg også?

 

Er det en skam å være syk ?

Ja det tør jeg påstå. 

Etter innlegget mitt om Nav så har jeg fått flere kommentarer og meldinger fra mennesker som er helt utslitt. Som kjemper en kamp de føler de aldri kan “vinne”. 

Kan man egentlig vinne en kamp om man er blitt syk ? Er ikke kampen på en måte allerede tapt? Er det ikke da man skal lene seg på støttespillere og få den hjelpen man er i behov for ? Er ikke det en av grunnene til at vi betaler skatt?

Er ikke den verste kampen å bli syk ? Og måtte forandre hele livsstilen sin og sørge over  det som har vært og som  kanskje aldri kommer tilbake …

 

Eller har jeg misforstått? Inntrykket jeg har etter mange meldinger, er gjennomgående det samme. Syke mennesker, være seg en kronisk sykdom eller kreft, så føler de seg helt utslitt av kampen for å bli trodd. Kampen for å bevise at de er syke. Til og med en kreft diagnose er ikke “enkelt” nok. Kreft pasienter snakker om møter på møter for å se om det muligens er noe de kan gjøre på jobb. Og dette midt oppi en situasjon hvor alt føles som det rakner. Hvor man kanskje egentlig ikke har hodet over vannet engang. Hvor man bruker all sin energi på å bli frisk, tenke litt gode tanker og håpe at sykdommen skal overvinnes. Hvem skulle trodd at det er så mye annet som også må overvinnes? Og at det skal være en kamp i seg selv og føle litt livskvalitet og verdi oppi alt. 

Mennesker føler seg skamfulle og tråkket på fordi de har fått en sykdom som de mer enn gjerne skulle vært foruten. Kanskje spesielt de med en usynlig sykdom hvor omverdenen ikke ser.

Ja, jeg vet fortsatt at det er mange gode historier, men… det er et stort men her. Det er fordi det er altfor mange som føler seg dårlig behandlet og uten respekt.  Tenkes det nok over at det er et menneske bak søknadene som behandles?  Det handler om penger, makt og om å spare. Det er min påstand, og jeg tror ikke jeg tar så feil.

I helsevesenet så er vi opptatt av etikk og moral, og av å se hverandre. 

Hva er viktig for deg? Det er kanskje en kampanje som også burde blitt tatt med inn i de offentlige tjenestene, ikke bare på sykehjem og sykehus. Men i alle instanser som omhandler mennesker?

Trygve Skaug

Jeg tør påstå at vi bor i et rikt land med et helsevesen som er godt over gjennomsnittet bra. Men er det blitt så bra at det går en automatikk i å tro det blir utnyttet? Lover og regler er bra og skal sørge for en forsvarlig og riktig helsehjelp, men blir det fulgt? 

Jeg tror ikke alltid det gjør det, og flere skulle vel antagelig lagt inn klager i ettertid. Men så er det vel sånn at etter å ha kjempa en så tøff kamp, ofte i årevis, så er det ikke mer kampvilje igjen og klagene blir ofte nedprioritert. 

Og man blir vel stort sett ikke friskere av å være psykisk nedbrutt. 

Det er noen som skriver at ; Jeg må være frisk for å klare å kjempe for sykdommen min. 

Sånn er det jo ikke … Og ikke kan vi bestemme hva som skal ramme oss og når.. Livet skjer og vi har ikke alltid noen valg .. 

Jeg tror de aller fleste syke , er syke . Så gjelder det å finne en vei å leve med det og ressursene man er i besittelse av. Noen lurer systemet og sånn vil det alltid være dessverre . Men for de som er syke , virkelig syke , så kan dette være en stor kamp. Og det trengs ingen skam på toppen av det …. 

 

Det rare livet..

Noen ganger så må det vel sies om og om igjen. Det er ikke alle dager jeg føler meg bra nok. Men bra nok for hvem? Jeg klarer ikke helt å sette ord på det, men en mer generell følelse av å ikke strekke til. Og det kan likeså godt være for min egen del som for andre. Så da må jeg minne meg på det.

Og det er du og 

Det er ingen andre som bestemmer hvem eller hvordan jeg skal være. Jeg har det med å trekke meg litt tilbake fra ting når jeg ikke har det helt bra, og det fungerer for meg. Jeg setter utrolig stor pris på min tid og noen ganger er det bare det jeg trenger. For jeg har det stort sett bra med meg selv. Andre ganger er det en klem fra noen jeg er glad i som hjelper. Hver og en må finne det som funker. 

Alle dager er ikke like bra, for noen. Det er ikke alle dager vi syns oss selv er like bra. Da må vi minne oss på det. For vi er virkelig bra nok. Både jeg og du. Og heldigvis så har vi den muligheten her i livet, at det kommer nye dager. Blanke ark og det er lov å starte på nytt. Flere ganger. Hva som har vært kan vi ikke gjøre noe med, og vi kan heller ikke bestemme alt med fremtiden. Hva som er her og nå derimot, det kan vi velge hvordan vi tar og hva vi gjør med det.

 Livet er en rar ting. Det er mye vi skal lære og det er mye vi skal oppleve. Hva vi gjør av erfaringer former oss som mennesker, men det er hva vi velger å gjøre med det som betyr noe. 

Nå føles det i hver celle i kroppen at våren er på vei, og jeg elsker det. Jeg elsker at det begynner å spire og gro. At det er lenger lyst og å kjenne hva sola gjør med et litt vintertungt sinn. 

Så i dag var det dette som gjorde dagen min. En liten time med helt fred og ro, alene på stranda med verdens vakreste utsikt. Det kan ikke bli stort bedre enn det.

Så heldig jeg er som bor sånn til at bare en rusletur kan gjøre at jeg kan nyte det her. Sjøen er spesiell og det gir meg en ro jeg ikke finner mange andre steder. Jeg kan sitte i timesvis med egne tanker og stillhet. Husk å se det vakre.

 Det er så mye rundt oss som kan glede. Og som er helt gratis. Den pausen fra stress tror jeg er så viktig. 

” Alle disse dagene som kom og gikk, ikke visste jeg at det var selve livet”.

Jeg vet ikke hvem som har skrevet det, men det er så treffende. Det er alle hverdager som teller. Alt man gjør hver eneste dag, som kanskje er et slit og ork til tider. Men det er det som er livet vårt. Ikke vent med å lev, lev nå. Altfor mange venter på noe hele tiden. På bedre tid, bedre lønn, at ungene skal bli større… Hva om den dagen aldri kommer? Eller når den kommer, er det kanskje livet som er nå som vil savnes? Alle de hverdagslige tingene? Klemmen fra ungene hastende ut døra på morgenen? Småkranglingen som man vet bunner ut i trygghet for hverandre. 

Jeg vet ikke. Jeg har ingen fasit, men en ting vet jeg. Og det er at vi er bra nok ! Og for å leve, virkelig leve , så kanskje vi må akseptere og godta oss selv først og fremst. Og at du da vil se alt rundt på en annen måte ? Vi er så små i det livet her, selv om tanker og sorger kan bli så uendelig store. Vi er så små, men samtidig så viktige . Og la ingen fortelle deg noe annet.

Du er viktig , du er bra nok og du er verdt å leve som du ønsker.