Det er 6 år siden nå, men det virker som det var i går.
Jeg var livredd. Vanskelig å si akkurat hva jeg var mest redd for, selv om ungene var de jeg bekymret meg mest for. Jeg følte meg så fryktelig egoistisk som gjorde det her for meg selv. Et ekteskap ble ødelagt, og det ble mye forandringer for ungene mine.
Alle rundt meg har vel alltid skjønt at jeg aldri helt har funnet roa noe sted. Jeg har vært rastløs og mest opptatt av alle rundt meg. Å tenke på meg selv ble altfor vanskelig, for nettopp da måtte jeg fronte de vanskelige følelsene jeg slet med. Jeg ville ikke ha tid til å tenke, og holdt meg opptatt så godt jeg kunne. Jeg ville ikke være snakkisen her vi bor, og jeg ville ikke at det skulle være noe stor greie.
Men til slutt så sa det stopp. Både kropp og sinn stoppet opp på en måte og jeg slet med smerter og prolapser og ingenting fungerte som det skulle. Og jeg begynte hos ei “snakkedame”.
Det var en lang prosess og hun brukte så lang tid på å komme under huden min, men tilslutt greide hun det. Og det ble en eksplosjon av følelser. Redsel, frykt, lettelse og befrielse… Alt i en salig blanding på en gang. Jeg mistet kontrollen fullstendig en liten periode. Og det var skummelt og euforisk samtidig . Det var skummelt å rive muren, og det var skummelt å skulle være meg. Akkurat den jeg var ment til å være.
Også gikk det bra. Mange måtte venne seg til tanken, men de nærmeste mine og ikke minst familien så at jeg ikke var noen annen. I ettertid har de sett meg som mye gladere og tryggere. Jeg tror jeg selv er blitt mer ekte og mer tilstede i hverdagen.. Jeg passer ikke lenger på alt jeg sier på samme måte, siden jeg ikke lenger er redd for å bli avslørt. For første gang på noen og 30 år så kunne jeg være meg selv, på godt og vondt. Jeg snakket litt med eldste sønnen min her for litt siden, og han sa han aldri hadde tenkt på dette som noe egoistisk fra min side, men at det rett og slett var meg.
Engasjert har jeg alltid vært, men med måte. Også for ikke å bli avslørt. Men nå kunne jeg gjøre hva jeg ønsket tilslutt og det endte opp med å lage bloggen for to år siden, etter noen år å ha kjent på kroppen hva det gjorde med meg å ikke kunne være meg. Så, etter å ha bikka 40, vært åpen lesbisk noen år- så kjente jeg på behovet jeg hadde ved å finne andre i min situasjon. Og dermed valgte jeg å bli synlig.
Og meldingene jeg får er så mange. Det er så utrolig mange som ikke tør å være seg selv, og jeg håper jeg kan være en synlig stemme på at det er verdt det. Om det kan hjelpe bare en så er det så verdt det. Det er ingen som ikke har vært i den situasjonen som klarer å forestille seg hvor vanskelig det er å late som man er en annen. Det er en så stor del av livet man skjuler for noen, at ingen nære forhold føles helt ekte….
Og du er bra nok, til å være den du er <3
Vær deg selv , det er det bare du som kan best!