Noen ganger, eller veldig ofte om dagen, så kjennes dørterskelen ekstra høy å komme over. Da er det egentlig en stor fordel å ha hunder, og noen som må ut okke som hva jeg tenker og orker.

Og aldri har jeg opplevd at å komme seg ut gjør noe verre. Det er bare litt lang vei til døra innimellom.

Høsten er den fineste årstiden, høst og vår egentlig. På våren så våkner alt til liv, det blir grønnere og livet våkner litt også. På høsten så er det litt tid for å gå i dvale. med deilige inne-kvelder og det å leve litt saktere er fint. Og ute 🙂 Ingenting er finere enn en fantastisk høstdag i sol.

Både for tobeinte og firbeinte. Charlie nyter at sommeren er over og at temperaturen er mer innafor for han også.

Bildene her er tatt på Elingård i Fredrikstad.

Blir ikke finere enn dette? Enya og Charlie er helt enig <3

Det handler ikke om lengden på turen, men om frisk luft og bare det å tråkke over terskelen, åpne døren og komme seg ut.

Ha en flott søndag, og gå ut å se på høsten 🙂

Jeg var 17 år da jeg fikk mitt første barn, mamma var 17 når jeg ble født. I dag er det 17 oktober, og det er 17 mnd siden mamma døde på 17 mai.

Og jeg tror det har tatt nesten like lang tid for at jeg skal skjønne hva som har skjedd.

I følge artikler på nett så varer sorg i 3-9 mnd. Det har jeg googla, for noen ganger har jeg lurt på når det skal bli bedre, og jeg skulle så gjerne hatt en klar oppskrift. Men nå har jeg innsett at sorg er så forskjellig fra menneske til menneske, det er ingen oppskrift på sorg. For min del har dette året vært verre enn det første året.

Annonsørinnhold

Hoka på salg: Kupp årets modeller til nedsatt pris

Mamma døde av eggstokk kreft, bare 63 år gammel. Hun døde brutalt, med mye smerter, og uten at helsevesenet hørte henne den siste tiden. Det er en traumatisk tid jeg tenker mye på. Jeg skulle så gjerne orka å ta tak i det, sånn ordentlig, for det hadde ho ønska. Mamma hadde ønska at ingen andre skal oppleve den samme utryggheten hun gjorde på livets siste dager. Hun sa det også, flere ganger.

Kanskje jeg klarer det snart, jeg vet ikke.

Mamma var flink til å si i fra for andre, da var det ingen “kjære mor”. Hun slo i bordet og var den første til å stå opp for urettferdighet.  Men hun hadde fortsatt en naivitet, og en tro på mennesker helt til det var helsevesenet som påførte henne ( og oss) traumer de siste mnd av livet hennes. De som skulle være hennes trygghet.

Det er så mye horribelt som skjedde at jeg vet ikke hvor jeg skal starte, men kanskje en dag. Mulig det kan hjelpe både meg og andre.

Imens øver jeg meg på å starte skrivingen igjen, fordi jeg vet det er bra for meg. Jeg vet det er bra å dele, og jeg vet at flere kan kjenne seg igjen. Jeg heier på å dele tanker og følelser, men noen ganger er det litt vel vanskelig å få det ut..

Nå er det helg, og vi skal nyte høsten som er på utsiden av døren. For penere enn det her blir det ikke <3

Ønsker dere alle en god helg <3