En god følelse og en liten bursdag

Jeg har en liten feiring for meg selv her med kaffekoppen, og med vepser og humler som høres rundt meg. Sola varmer på tærne og jeg kjenner at livet er ganske så fint. Du vet den gode følelsen som kryper langt inni magen når det er sånne helt perfekte øyeblikk. Hvor ingenting kjennes feil, og livet er bare fint. Det her er et sånt øyeblikk. Hvor jeg bare er her akkurat nå, og hører på lyder av fugler og høner rundt. Ungene høres fra trampolinen, og alt er bare godt akkurat nå. Sånne øyeblikk skal vi ta vare på. Og tenk så mange sånne øyeblikk vi går glipp av fordi den hektiske hverdagen tar oss litt.

Jeg tenker litt tilbake på året som har gått, og det er ca et år siden nå at jeg for alvor startet med bloggen min. Det er et år siden avisene tok helt av med en lesbisk fembarnsmor som kom ut av skapet som voksen. Det var spennende nyheter. Jeg må le litt over at noe så lite kan bli så stort. Men det har ført med seg mange fine øyeblikk.

De ringte fra alle mulige steder og ville ha intervju, og når de fikk nyss i at sønnen min var homofil, så ringte det enda flere. Tenk , to i samme familie. Men sønnen vil være privat, og det er noe jeg respekterer og egentlig setter pris på. For det er noe med å ha bikka 40 i forhold til å være trygg på hva jeg gjør og på hva jeg deler.

Og det har jo skjedd mye det året her, som gjør at jeg er ekstra glad for at jeg er trygg i meg selv, og at jeg er fornøyd med meg selv. At jeg er kommet på denne plassen i livet som jeg er nå.

Veldig mye positivt har skjedd i kjølevannet av bloggen. Masse historier som har rørt meg dypt inn i hjertet, og mange flotte mennesker har jeg fått æren av å snakke med og å intervjue. Og så mange enkelt personer har delt noe med meg som de aldri har delt med andre før. Det er rørende <3

For et år siden ble jeg intervjuet av KK, og ulike aviser , Innlegg her

I etterkant av det så har jeg fått kjenne på veldig mye positivt, men også en del som har fått meg til å tenke nøye over om dette er noe jeg vil. Og svaret er helt klart at ja, det vil jeg. Jeg har fått trusler på trusler, hets og trakassering og jeg har anmeldt og rapportert, blokkert og utestengt. Jeg måtte på et tidspunkt ta en liten time out for å tenke nøye over ting, og det jeg kom fram til er jo at det er det her jeg vil kjempe for .

Jeg syns det er så utrolig urettferdig og diskriminerende oppførsel av så mange mennesker, at det vil jeg synliggjøre. Fordommer, uvitenhet og intoleranse.

For fortsatt, et år etter, så er det bare kjærlighet. Det vil ikke forandre seg. Og jeg har fortsatt mest tro på det gode i mennesker, og at ved å være snill så kommer vi lengst.

Så her , i den lille oasen min, så kjenner jeg hvor takknemlig jeg er, og hvor heldig jeg er som får lov til å holde på med noe jeg elsker å gjøre.

Når det nærmeste å klemme på er en pute, så sendes det en puteklem til dere alle <3 Ha en strålende uke med sol og husk å ta få med deg noen gode øyeblikk .

 

Til deg ..

Til deg… som lever skjult med legningen din.

Til deg, som ikke tør å stå fram med en annen legning.

Til deg, som skulle ønske du hadde mot.

Til deg …..

Det kan gå bra. Det kan gå så mye bedre enn du frykter.

Til deg.. som er redd for andres reaksjoner.

Til deg… som er redd homohat..

Les kommentarene på de siste innleggene mine. Se her og her <3

Er ikke det kjærlighet, så vet jeg ikke hva som er kjærlighet. Etter å ha synliggjort litt homohat, så har jeg blitt overstrømmet med de vakreste, fineste meldinger. Og jeg håper du ser dem. Jeg håper du ser hvor mange som heier på deg, som aksepterer deg og som står her, klare til å si i fra til dem som ikke aksepterer.

Og jeg vil si at jeg leser alle meldinger som kommer inn, men jeg har ikke rukket å svare på alle enda. Jeg setter så pris på alle sammen, og jeg vet det er mange som finner trøst i alle dem støttende, gode meldingene fra dere. Det gjør meg skikkelig rørt <3 Jeg håper dem som sprer hat, ser alle meldingene fra alle dere, og ser at vi er mange. Vi er mange som heier på kjærligheten.

Det er et behov for å sette fokus på hvor mye fordommer som fortsatt er rundt oss. Det er mange som hater, det er mange som er sinte, og det er mange som bruker tiden sin på å fortelle andre mennesker at dem ikke er bra nok.

Men…. det er flest som heier. Det er flest som aksepterer og som ser alle mennesker som likeverdige. Det har ingenting med hvilken religion du har, hvilken legning du har eller hvor du er født. Vi er mennesker alle sammen.

Sil ut hvem du hører på, og lag deg din hær av mennesker som ønsker deg godt. Jeg er ganske sikker på at det er flest av dem. Det er flest av dem som vil du skal ha det bra, og som ønsker at du skal være lykkelig.

Tusen takk  alle dere som har gjort den helga her helt fantastisk. Jeg er helt overveldet over alle meldinger som strømmer inn. Dere gir meg troa <3

 

 

 

Er jeg lesbisk nok for deg nå ?

Reklame |

Jeg har jo fått høre mange ganger at jeg umulig kan være lesbisk, for jeg ser jo ikke sånn ut. Lite viste jeg at det var et eget utseende som lesbiske burde ha. Så mye jeg ikke har vært klar over. Jeg blir stadig overraska , men er glad for at jeg blir fortalt det så ikke jeg går her og tror jeg ser ut som meg selv lissom… Jeg har vært for mandig for noen, for feminin for andre. Det blir jo aldri bra nok … 😉

Så da ble det en liten klipp da, og et armbånd bestilt fra Amnesty.

Syns det nok nå ?

Nei, jeg tenker jeg går kledd som jeg selv vil jeg. Og har håret som jeg selv ønsker. Det viktigste for meg er at jeg trives med meg selv. Armbåndet koster 200 kroner, og ved å kjøpe det så er du med på å støtte mangfold og inkludering i samfunnet vårt og i verden. Det kan du bestille her Det syns jeg var verdt å støtte, så det bærer jeg med stolthet. Etter innlegget jeg skrev i går, ( det kan du lese her  ), så kom det som bestilt i postkassa i dag .

Kle deg som du vil, ha håret som du vil, og vær den du er. Ingen har noe med det. Du er den som skal trives mest med deg selv.

Kjøp deg en tannbørste som lyser opp på badet, og som kan være morsom å gi i gave til noen. En så liten enkel ting, som kan si så mye. Heier på alle som er seg selv 🙂

Proud tannbørste
Kjøp den her for å vise at du heier på mangfold og inkludering. Fin på badet og kanskje som en liten gave til noen.

Humble Brush Proud Version//Humble Brush

 

 

 

Har folk mista vettet?

I dag fikk jeg en melding fra en ganske ung, kristen mann, som fortalte meg at jeg var en skam for hans Norge. Hans Norge? Ganske imponerende å ha enerett over landet vi bor i syns jeg. Han henviste til både visjon Norge, og til unge kristne tik tokere som tydeligvis drar homohat til et nytt stadium. Jeg fikk høre at min legning bare er i mitt hode, jeg smitter andre til å bli lesbiske ved å ha den bloggen her, og jeg var generelt en helt grusom person som ikke fulgte Guds ord.

Først ble jeg lattermild.

Så ble jeg sint.

Hvem i alle dager kan si sånn til et annet menneske? Det her er mennesker som har mange følgere og som har mange unge og barn som ser opp til dem. Det her er mennesker som er et forbilde for noen.

Er det så enkelt i dag, med dagens digitale media, at hvem som helst kan si hva som helst til hvem de vil?

Jeg tenkte å la det seile sin vei, som med så mye annet. Men NEI! Det her er ikke greit, og jeg har ikke tenkt å la det forbigå i stillhet.

Vi har en høy selvmordsrate i Norge. Det er forsket på at homofile, lesbiske og trans personer er mange av de som tar livet sitt i ung alder.  Og ord gjør vondt. Ord sårer og skader.

Jeg fikk en melding her for litt siden.

Og den vil jeg snu litt på. Det er vanskelig nok å være ung i dag, om ikke voksne mennesker ( som burde hatt både livserfaring og fornuft), ikke klarer å godta unge mennesker som de er. Som ikke klarer å akseptere at vi er ulike. Å være homofil er ikke et valg! Hvis det hadde vært et valg, så tror jeg faktisk mange hadde valgt det bort. For hvem ønsker frivillig å få hat og hets rettet mot seg kun fordi de elsker “feil” kjønn? Hvem vil føle seg annerledes?

Hva er det som gjør at verden er på vei til å snu? Når homofile sier det er verre i dag enn for 20 år siden så må det ha skjedd noe et sted. Og jeg lurer på om den digitale verden har skylda for noe av det. Det er ikke lett for foreldre å følge med på alt ungene gjør på nett. Det er ikke like lett å oppdage at noen blir mobbet, eller er den som mobber. For det her , de meldingene jeg får, er mobbing ! Det er hat og hets i høy skala. Og du kan sikkert tenke at jeg har bedt om det, som velger å være synlig lesbisk, men det er jeg ikke enig i. Men jeg takler det! Jeg takler det, men hva med alle de som ikke gjør det. Hvor det kanskje bare er dråpen på mye annet? ‘

Hva skjer om en 13 åring som er usikker på seg selv og sin egen kropp får sånne meldinger ? Eller får høre av helten på tik tok at homofile bør brenne i helvete? Hører du noe mange nok ganger, så kan du begynne å tro på det. Og i et ungdomssinn så skjer det mye. I en verden hvor alt skal være så jævla bra hele tiden, så er det vanskelig fra før av å noen gang føle seg bra nok. Hva da, om du har foreldre som har disse meningene, eller helten og forbildene som de drømmer om å være som? HVA DA??

Hva skjer med det barnet? Hva skjer med den ungdommen når han skjønner at han ikke klarer å gjøre noe med de følelsene. At det er sånn han er. Hvordan skal han da klare å finne mot og styrke til å være stolt av seg selv, og godta at han er som han er?

Jeg blir så sint, og det som provoserer meg enda mer, er at disse kaller seg kristne. Hanevold og kaller seg kristen. Hvor mye kristent er det å ikke akseptere andre mennesker? Har Gud lagd feilvarer, og er det oss? Er det oss som skal bort så bare de “perfekte” heterofile er igjen?

Det er plass nok til alle, og det er rom nok for å akseptere alle. Det finnes ingen feilvarer.

Skjerp dere! Uansett hvem du er og hva du tror på, så har du INGEN rett til å si til andre at dem ikke er bra nok som dem er. Absolutt ingen rett! Du har ingen rett til å plante mer usikkerhet hos noen som er usikre fra før, og du bør være deg bevisst på at du er et forbilde.

Jeg skal avslutte med et bibelvers, fra Matteus 7,12, som er hva jeg forbinder med kristendommen.

“Alt dere vil at andre skal gjøre mot dere, skal dere også gjøre mot dem”

Tenk på det, og vær snill. Det er det man kommer lengst med her i verden!

Selvgjort er …

Velgjort? Selvgjort er moro i allefall. Og det funker .

I fjor snekra jeg fort opp et lite drivhus med hjemmelagde vinduer, og det jeg planta i fjor, ble stort og fint så det gjorde nytta si.

I år er det satt tomater, agurker, chili , reddik og ulike typer salat inni her .

Ikke altfor store plassen men det holder til vårt bruk.

Ved siden av har jeg plantet ulike urter, kruspersille og fått flytta over litt gressløk fra naboen. De gamle vinduene med myggnetting har jeg sagd i to og satt rundt så ikke hønene og kattene skal kose seg oppi der.

Noen som ikke har blitt så store enda, skal få lov til å vokse litt til inni sommerstua mi.

Inni her blir det også rene drivhuset når sola står på.

Rips har jeg også satt i år, og dem vokser seg mye større enn jeg trodde og med massevis av kart så det blir spennende å følge med på.

Selvgjort er kanskje ikke alltid det peneste, men også det har sin sjarm syns jeg. Og for å gjøre nytta si, så trenger det heller ikke koste så mye. Det er utrolig hva vi oppbevarer i uthus og kjellere som kan komme til nytte. Grav fram litt du og 🙂 Kan love deg at det er moro.

 

Veien blir til mens jeg går

Det er så mange som spør meg om min historie, og den har jeg delt før, men innleggene kommer antagelig ganske langt ned på siden og jeg har fått noen flere følgere siden den gang. Den kan du i såfall lese her; Jeg kommer ut 

Når jeg startet denne bloggen, og startet med et bokprosjekt , så valgte jeg å intervjue mange for å få deres historier. Jeg intervjuet også flere homofile og lesbiske kjendiser, og hadde den gang et fokus på at det var bra å få kjente menneskers historier. Tanken min var at det er godt å se mennesker det går bra med etter å ha stått fram. Jeg hadde med skriveboka overalt og hadde mange intervjuer. Jeg var så overrasket og glad over at folk stilte opp. Kjente og ukjente, unge som voksne. Barn, som foreldre, og flere eldre. Jeg hadde flere turer til Oslo og jeg følte jeg levde ut en drøm.

Etter hvert som bloggen har vokst seg til, og meldingene blir flere og flere, så har også bokprosjektet forandret litt form. Noe har forandret seg på veien.

Meldinger jeg får, er ofte fra mennesker som har googla seg fram til å finne meg. Som har googla seg fram til å finne et vanlig menneske som lever åpent som lesbisk. Som har stått fram i voksen alder, og som har kjent på det med å ikke være seg selv. Og det har slått meg at det er ikke nødvendigvis kjendiser som treffer mest med historiene sine. Det er nok lettere å relatere seg til en som man føler er lik seg. Vi er bare mennesker alle sammen, og hver en historie er unik, og hver historie betyr like mye. Uavhengig av hvem du er.

Alle historiene jeg har samlet, skal brukes til noe, og jeg har en plan, men foreløpig er den inni hodet mitt. Litt på papir og litt hos et forlag. Så kommer det når det er meninga. Veien blir til mens jeg går, og jeg må si jeg koser meg veldig mens jeg går den.

Målet er å synliggjøre og ufarliggjøre, og å spre kunnskap. Ved kunnskap kommer også trygghet. Jeg har et håp om det skal snakkes mer om i barneskolen, og jeg har et håp om at det en dag ikke vil være noen stor sak om du er hetero, lesbisk eller homofil. Dessverre er veien dit lang enda… og kampen må kjempes videre.

Jeg undrer meg mye, og jeg tenker mye. Blir ofte rørt av meldingene dere sender meg, og så ydmyk og takknemlig for at dere deler så mye med meg. At bloggen har vokst seg så stor på kort tid, er jeg så glad for og det betyr så mye at dere engasjerer dere og at dere setter pris på hva jeg skriver.

Jeg håper jeg kan inspirere litt og motivere litt til at du tør være den du er. Du er bra nok. Og du er verdt det.

Det er noe med å være seg selv.

En glad nyhet på kvelden

Eksamen er innlevert. Å for en utrolig deilig følelse. Så håper jeg på en like god følelse når den kommer tilbake igjen. Uansett, jeg har gjort mitt beste og det får være bra nok .

Pcen min ga meg et varsel om 8 timers bruk i dag, så nå burde jeg vel strengt talt gjort noe annet, men jeg må bare dele en liten hyggelig nyhet med dere på kvelden.

Enda en melding tikket inn i dag om en ung mann som ville fortelle at han hadde fortalt familien om seg selv og at han er homofil. Han kommer fra en konservativ familie hvor homofili aldri har vært et tema. Han skrev selv at han har vært klar over det i mange år, men håpet at det på et vis skulle gå over. Ikke i sin villeste fantasi hadde han drømt om at han noen gang kunne være åpen om legningen sin. Men så ble han forelska. Og som mange av oss vet, så går da hjertet sine egne veier.

Nå ville han fortelle meg at han var blitt inspirert og fikk et mot han ikke trodde han hadde. Og resultatet? Utelukkende positivt fra hans nærmeste. Han regner med negative reaksjoner, men fra hans nærmeste så kom det ikke som noen overraskelse og det ble tatt imot med klemmer og gode ord.

Jeg får helt frysninger, og jeg er så glad på hans vegne. Og jeg blir så utrolig stolt over at noen kan finne en styrke i at jeg er åpen om det her.

Historien hans viser hvor viktig det er at vi tar en prat med barna våre. Her satt det altså en familie som hadde sine anelser, men som ikke sa noe. Så sitter det en gutt, livredd for å fortelle det han tenker aller mest på. Så mye unødvendig frykt og engstelse.

Fortell barna dine at det er greit. Gjør det heller en gang for mye. Bare for sikkerhets skyld. Bare så de vet det …

Da slenges bena i sofaen med god samvittighet, og med et ekstra stort smil om munnen i kveld.

Vær ekte, du er bra nok !

Hva passer vel bedre å si enn på en dag som denne, hvor frihet står i høysetet? Både nasjonaldagen og den internasjonale dagen for homofobi, dreier seg om frihet. Og å være seg selv, dreier seg om frihet.

Det er så mange masker vi bruker i dag for ikke å vise alle sider  ved oss. Alle har alltid noe man vil skjule. Enten psykisk eller fysisk. Noe man ikke klarer eller noe man ikke tør. Noen laster man ikke vil andre skal vite om. Noen hemmeligheter som vi ønsker skal forbi hemmelig.

Jeg har gode venner. Virkelig gode venner❤ Og flere av de har vært mine gode venner før jeg sto fram. For dem er det kanskje ikke noe forskjell, men for meg er det en veldig stor forskjell. Jeg er glad i andre på en helt annen måte nå. Jeg har ikke lenger den muren jeg hadde og for meg så viser det seg i følelsene til alle jeg har rundt meg. Ikke bare kjæresten, men også venner og familie. Jeg er ærlig og jeg har ikke lenger den store jobben med å hele tiden skjule hvem jeg egentlig er. Og det er en utrolig lettelse. Og jeg blir så takknemlig for å ha så mange som jeg er så glad i , rundt meg.

I starten så var det skummelt med alle disse følelsene. Jeg var helt overveldet og viste egentlig ikke åssen jeg skulle forholde meg til det. Det var en storm av alle følelser, både positive og negative. Men etter tiden har gått litt så setter jeg utrolig pris på å kunne møte andre på en måte hvor jeg føler jeg er ekte. Jeg tok imot klemmer uten å egentlig kjenne på klemmen og jeg viste vel omsorg for andre best på avstand.

Jeg tror vi ødelegger litt av våre nære forhold når en skjuler så mye av seg selv. Det er jo kjærlighet vi lever for. Både med partner, venner og familie. Det er jo det vi alle ønsker oss, er det ikke ?

Før passet jeg vel litt mer på hva jeg sa. Ville helst ikke ha noen diskusjon som kunne avsløre at følelsene mine ikke var helt på nett med meg selv og var alltid, både bevisst og ubevisst , påpasselig med hva jeg sa og hva jeg gjorde. Det er nok noe jeg mest har merket selv , men kan hende andre merker forskjell på meg nå.Jeg er tryggere, og har lettere for å snakke om ting. Om ekte ting som betyr noe for meg. Jeg har sikkert lettere for å diskutere og , fordi jeg har så mye følelser. Og det å få en klem betyr så mye mer nå, fordi jeg gir tilbake og jeg mener det.

Og jeg bryr meg ikke så mye om hva andre mener. Jeg er meg selv.

Pernille Øiestad har en sang som heter hjertevenn, hvor hun har en strofe som sier; «Husk på alt du er, det er nok å bare være. Du er bra nok som du er». Og vi er jo det , Bra nok! Uansett hvem vi er glad i og med alle våre feil og mangler for det har vi alle sammen.

Og med alt presset ungdommen har på seg i dag, så tenker jeg at det viktigste de kan lære , er å være seg selv. Og å LEVE. Følge sin egen drøm og være den man er. Kjenne på virkelig lykke.

Ingen av oss er perfekte, men så er vi alle perfekte likevel.

Vær deg selv og vær sammen med mennesker som er glad i deg som den du er. Det er mer enn bra nok .

Noe du kanskje ikke visste om 17 mai

17 mai er en gledens dag, og den feires i hele Norge. Det mange ikke vet, er at 17 mai er også den dagen hvor WHO valgte å stryke homofili fra en liste over sinnsykdommer. Det skjedde i 1990!!!

17 mai er etter det blitt den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi. I pølse og ballongrus her i Norge så er det nok mange som ikke vet at denne dagen blir markert som dette i 160 land.

Er det mye homofobi i Norge i dag? Og hva betyr homofobi ? Kort sagt så er det vel en redsel for homofile mennesker, eller at noen har svært negative holdninger til mennesker med en annen legning. Mennesker som meg.

Jeg tror at hvis du spør mannen i gata om hvordan homofile har det i Norge i dag, så vil de aller fleste svare; helt greit. For det tror jeg de fleste tror. Vi har kommet et godt stykke på vei, men langt i fra langt nok. Og det føles ut som om vi går flere skritt tilbake. Av mennesker jeg har snakka med, og meldinger som kommer, så er det mange som syns det er vanskeligere i dag enn for 20 år siden. Og det er ingenting annet enn skremmende. Mange meldinger bekrefter dette. Det er så trist at noen blir spyttet på, hetset og hatet for å være seg selv.  Flere har sagt at de er blitt spyttet på, kastet ting etter og slått ned fordi de har en annen legning. Her i Norge. I dag.

Er fortsatt et godt brukt skjellsord.

Så lenge noen opplever ting som det  og så lenge jeg må anmelde og rapportere, blokkere og utestenge personer som kommer med trusler og hatmeldinger kun fordi jeg er lesbisk, så er homofobi høyst levende. De verste meldingene er så ille at jeg rett og slett ikke tør å publisere dem. Og jeg ønsker heller ikke gi dem noe oppmerksomhet.

Det burde ikke handle om hvem som viser sin kjærlighet offentlig, eller hvem som kler seg i hva under pride. Det burde handle om retten til å være seg selv uten å bli spyttet på eller slått ned.

Men noen skal jeg innimellom publisere, for å vise at homofobi lever i beste velgående. Det lever i hverdagsrasisme og det lever i dårlige holdninger forkledd som humor. Det lever i skjellsord og i hatytringer. Det lever rundt kjøkkenbordet ” har du hørt at mammaen til… ho er lesbisk..stakkars barn”…Homofobi lever i mye som ikke tenkes over, men som alikevel er holdninger som videreføres. Det er viktig å sette lys på det.  Det vi ikke vet om, kan heller ikke forandres.

Det lever i kommentarfelt. I aller høyeste grad så lever det i kommentarfelt.

Vi er bare mennesker, og det er bare kjærlighet. Og vi skal ikke akseptere hatytringer. Kunnskap er makt, så homofili må synliggjøres, ufarliggjøres og det må slåes ned på mobbing og trakassering.

Det lever i holdninger om at pride kun er en fest for mennesker med et markeringsbehov. Jeg har også, ifølge flere, et stort markeringsbehov siden jeg valgte å være åpen og synlig lesbisk.

Og hvorfor må vi synliggjøre oss tror du? Mange tror Pride bare er en gedigen folkefest for å vise seg fram. Det er ikke en fest, det er en markering og det er en støtte for å vise mennesker at det er helt greit å være seg selv. Og det er en tid hvor det er greit å være seg selv, og en uke som veldig mange gleder seg til hele året. For inne på pride området… der er det ingen som bryr seg om du er lesbisk. Og det er en utrolig god følelse, og noe som bør taes med i samfunnet ellers. Samtidig en feiring for å vise at vi er kommet ganske langt, men vi må ikke glemme at kampen ikke er ferdig. På langt nær.

Pervers, pedofil, nekrofil… det er ord som gjentar seg i innboksen min og i kommentarfeltene. Og jeg tenker at det er en vesentlig kunnskap som mangler.

Å være glad i et annet menneske, er ingen skam. Det er ikke noe skummelt med det i det hele tatt, og det plager ingen. Vel, det burde ikke plage noen. Og jeg tenker at det gode seirer. Jeg tenker at kjærligheten seirer. Retten til å være seg selv, og retten til å elske et annet menneske.

Jeg ønsker dere en flott 17 mai, selv om den i år er litt annerledes. Og kanskje vi nettopp da kan sette litt fokus på at annerledes er greit det og…

 

17 mai er vi så glad i … eller ?

Å stå opp grytidlig… og da mener jeg grytidlig , for her hos oss står skolene klare til flaggheising klokka 08. Da er det 3 barn som skal til 2 ulike skoler. Ferdig pynta og med strøkne flagg. Det er frokost på halvt hold, og mest mas om å ikke skitne til den hvite skjorta. Det er ut å henge opp flagg i alle blomstepotter og på porten ,og alt mens korpset høres langt unna. Helst skal løv og flagg henges på bilen også.

Korpset høres ut som det kommer nærmere.. Er vi sene? Men vi er jo aldri det. Ungene blir levert der de skal, tvinga til å bære sine flagg og til å smile selv om gnagsåret kommer. Smil og syng og vær glad for at Norge har bursdag. Klokka nærmer seg 08.30. Flaggheising er ferdig og togene har begynt på en lang musikalsk ferd. Vi springer hjem, rekker kanskje en brødskive på veien og et lite raskt do besøk. Slenger med en ekstra jakke, for det var jo litt kaldt. Halveis uti bilen så kommer jeg jo på at det kan være lurt å ha paraplyen. Det blir jo alltid litt regn på 17 mai. I allefall hvis jeg ikke har paraply. Mens jeg kjører mange bakveier for å komme dit hvor jeg kan se alle ungene gå i tog, så bekymrer jeg meg om dem har tatt på seg nok tøy. Fryser dem? Var ikke minsten litt forkjøla på morran? Eller rakk jeg egentlig å høre hva han sa ? Jeg stresser avgårde, henter bestefar og liner oss opp klare til å se gullgutta gå forbi. Og så skjer det samme som alle årene før.

Vi venter. Og vi venter. Vi venter litt til, og tror kanskje vi hører noe, men det var feil. Fryser, smiler og nikker  til alle rundt. Roper gratulerer med dagen. Slår en liten floke mens kulda kryper inn gjennom de tynne strømpebuksene. For jeg tror jo alltid det vil bli varmt .

Men så skjer det. Lydene av korpset kommer nærmere og nærmere, unger synger og det ropes og hoies. Hundrevis av flagg og feststemte barn i en salig blanding. Noen stolte som fanebærere, og noen foreldre som litt sjenert titter ned for barnet ville absolutt ikke gå uten. Og det er da det skjer. Det er det store øyeblikket.

Tiden stopper litt og alt dreier seg om barnetoget som går forbi.Jeg får gåsehud, og jeg blir blank i øya når jeg tar inn synet og lydene over det som er det store på 17 mai. Minsten går med jakka på skeive, og med skoa i handa. Skulle nok gått dem inn likevel. Men han smiler, og flagget står riktig vei. I motsetning til hva det gjorde når gullgutten var noen år yngre. Pinne i hånda mens han klødde i nesa… Vel den sa seg vel selv.

Det er noe spesielt med en dag som denne. Og jeg kan klage over å måtte tidlig opp, stresse avgårde, men når alt kommer til alt og når jeg kjenner på det at i år skal vi ikke…. Vi skal faktisk ikke gå i tog.  Da blir jeg berørt, og jeg tenker at det toget på morran med korps musikk betyr mer enn jeg har trodd. Det lille kaoset fra før hanen galer, til alle går forbi ifølge med korpset. Det er første gangen på 24 år som jeg ikke ser et barnetog, og det er en rarere og tristere følelse enn jeg trodde. Det er første gang i mitt snart 42 årige liv, at 17 mai er halvveis avlyst.

Det er noe høytidelig, nesten andektig over den følelsen med så mye feststemte folk i gatene. Det er noe med den følelsen av å gå med vonde sko og revna strømpebukse i en altfor kald kjole hvor jeg tenker for ente år, at jeg skulle hatt en bunad.

Det er noe med det. Følelsen av å komme hjem , ta av seg skoa og se ungene løpe rundt på trampoline og i gresset fulle av klin fra is og pølser, høye på sukker og med skjorta på halvt hold.

Norges nasjonaldag. Det er noe med det..

Det er fortsatt 17 mai. Ha en fin helg og gratulerer med dagen.