Veien blir til mens jeg går

Det er så mange som spør meg om min historie, og den har jeg delt før, men innleggene kommer antagelig ganske langt ned på siden og jeg har fått noen flere følgere siden den gang. Den kan du i såfall lese her; Jeg kommer ut 

Når jeg startet denne bloggen, og startet med et bokprosjekt , så valgte jeg å intervjue mange for å få deres historier. Jeg intervjuet også flere homofile og lesbiske kjendiser, og hadde den gang et fokus på at det var bra å få kjente menneskers historier. Tanken min var at det er godt å se mennesker det går bra med etter å ha stått fram. Jeg hadde med skriveboka overalt og hadde mange intervjuer. Jeg var så overrasket og glad over at folk stilte opp. Kjente og ukjente, unge som voksne. Barn, som foreldre, og flere eldre. Jeg hadde flere turer til Oslo og jeg følte jeg levde ut en drøm.

Etter hvert som bloggen har vokst seg til, og meldingene blir flere og flere, så har også bokprosjektet forandret litt form. Noe har forandret seg på veien.

Meldinger jeg får, er ofte fra mennesker som har googla seg fram til å finne meg. Som har googla seg fram til å finne et vanlig menneske som lever åpent som lesbisk. Som har stått fram i voksen alder, og som har kjent på det med å ikke være seg selv. Og det har slått meg at det er ikke nødvendigvis kjendiser som treffer mest med historiene sine. Det er nok lettere å relatere seg til en som man føler er lik seg. Vi er bare mennesker alle sammen, og hver en historie er unik, og hver historie betyr like mye. Uavhengig av hvem du er.

Alle historiene jeg har samlet, skal brukes til noe, og jeg har en plan, men foreløpig er den inni hodet mitt. Litt på papir og litt hos et forlag. Så kommer det når det er meninga. Veien blir til mens jeg går, og jeg må si jeg koser meg veldig mens jeg går den.

Målet er å synliggjøre og ufarliggjøre, og å spre kunnskap. Ved kunnskap kommer også trygghet. Jeg har et håp om det skal snakkes mer om i barneskolen, og jeg har et håp om at det en dag ikke vil være noen stor sak om du er hetero, lesbisk eller homofil. Dessverre er veien dit lang enda… og kampen må kjempes videre.

Jeg undrer meg mye, og jeg tenker mye. Blir ofte rørt av meldingene dere sender meg, og så ydmyk og takknemlig for at dere deler så mye med meg. At bloggen har vokst seg så stor på kort tid, er jeg så glad for og det betyr så mye at dere engasjerer dere og at dere setter pris på hva jeg skriver.

Jeg håper jeg kan inspirere litt og motivere litt til at du tør være den du er. Du er bra nok. Og du er verdt det.

Det er noe med å være seg selv.

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg