Uansett så er det 1 desember i morra, og kalenderne til ungene er nesten ferdig. Og desember blir det uansett. Uansett vær og uansett Korona så blir det Desember, og det blir jul.
Antagelig en annerledes jul, men selv om så mye annet avlyses i år- så avlyses ikke julen. Den bare forandrer seg litt.
De slitne nissene er likevel på plass i de gamle vinduene, hvor sikkert nisser og julepynt har vært oppe hvert eneste år i over 100 år. Og jeg prøver å gjøre det så hyggelig jeg kan.
FORDI….mye er ikke avlyst. Å glede seg er ikke avlyst.
Mye får vi ikke gjort noe med, men vi kan gjøre noe med hva vi gjør med det. Og hvordan vi tar det og hvordan vi har det.
Om det regner på utsiden så lager vi hygge på innsiden. Det bør jo egentlig ikke være verre enn det. For noen gleder å gripe, det er det alltid. Vi må bare ikke glemme å se dem. Ta vare på dem, og holde fast litt i det som gjør oss glad.
Uansett vær, så håper jeg alle får så fine dager i Desember som mulig, og at det finnes gleder som bare venter på at du skal gripe dem 🙂
Første helga i advent og en liten runde i byen vitner om at de aller fleste har åpnet lommebøkene og har starta handel til jul. Jeg liker juletiden, men det er med en bismak. Det har det vært de siste årene. Julen er en tid hvor de som har det bra får det bedre, og hvor de som sliter, får det verre.
Hvor folk har det lyst og trivelig, godt og varmt inne, mens de som sliter ute- får det enda mørkere og kaldere.
Det er dårlig balanse, og det er en høytid og måned som skaper store forskjeller i samfunnet vårt. Det blir mer tydelig, og julen har blitt en tid hvor det skal være overflod av det meste. Det skal handles og pyntes og fråtses. Ingen skal sitte alene og alle skal ha det bra. Men livet er jo ikke sånn. Mange sitter alene hele året, også i julen.
Det er faktisk ikke alle som har noen å sitte sammen med, eller å lande sammen med i jula. Ikke alle har noen som kommer på besøk, og ikke alle gleder seg til den tiden vi har foran oss.
Kanskje enda mer i år enn ellers. Jeg tror det vil bli enda flere ensomme mennesker i år, og flere som har en lang og vond desember foran seg. Og det er vondt å tenke på.
Har julen fått en så overfladisk betydning at vi på veien glemmer det som betyr aller mest? Å være sammen, og å ta vare på hverandre. Det trengs ikke en iphone 12 eller en playstation til for å ha det bra. Det trengs ikke dyre gaver og den største ribba for å ha det hyggelig julekvelden.
Men det trengs hjerter som har plass. Det trengs øyne som ser de rundt deg, og som kanskje fanger opp noen som trenger at du fanger dem opp. Det trengs noen hender som kan strekkes ut til noen som sliter og som har det vondt. Det trengs ører til å høre etter og til å kanskje ta den ekstra telefon for å vise at du bryr deg. Det tenker jeg julen bør handle om.
Gjør det hyggelig for deg og de rundt, men ikke glem de som er på utsiden av den sirkelen heller. Desember er også livet, og vonde ting forsvinner ikke i desember heller. Tvert i mot egentlig.
Så, nå når vi går inn i adventstiden- de fleste av oss med varme hus og mat i kjøleskapet, med folk å være glad i og sammen med, så kanskje vi alle kan tenke litt over hva vi kan gjøre for de som ikke har det samme ?
Kanskje vi kan bruke adventstiden litt til å prøve å ta oss av hverandre?
November går mot desember, og i dag er en så deilig dag. Å våkne til at verden er litt hvit og at sola skinner- det gjør noe med meg. I dag fikk jeg plutselig akutt julestemning og en sånn ordentlig god følelse i hjertet. Å våkne med et smil gjør noe med hele dagen egentlig.
Og det skal jeg gjøre mer. Jeg skal gjøre mer av det som gjør meg glad. Spesielt i år tror jeg vi alle trenger den gode følelsen av å være lykkelig, litt mer enn ellers. Stunder hvor man glemmer det som er kjipt og trist og skummelt. Stunder hvor man bare koser seg og lever her og nå.
Det gjør jeg i dag 🙂 Og det tenker jeg skal være standarden for resten av helga. En pustepause fra mye jeg ikke får gjort noe med, og lage glede ut av det jeg kan.
Og at julestemningen kommer krypende første helga i advent, er absolutt ikke feil 🙂 Julestemning, fine folk rundt meg, sol og kaldt.. Fredagen starter utrolig fint.
Fyr i peisen, ullsokker og ulltøy så er dagen klar for å pynte litt til jul, høre på julemusikk og bare nyte resten av dagen inne .
Håper dere lager dere en fin helg og finner noen gleder uansett hvordan hverdagen ellers er. Det fortjener vi alle sammen<3
Jeg leser det innlegget her i dagsavisen i dag om Nav Fredrikstad, og ja jeg vet man ikke skal tro alt som står i media, men jeg blir så provosert. Jeg blir så provosert fordi jeg opplever det samme. Jeg opplever at papirer forsvinner i løse lufta- gang på gang, jeg går på 3 måned uten lønn fordi de ikke vet hva jeg skal søke på, ufrivillig bytte av saksbehandler da min plutselig blir omplassert og ei som aldri har møtt eller snakket med meg, gir avslag. Det sendes et brev til meg om at nav kan hjelpe meg med og med ulike vedtak, og ulike tiltak, men så er det stille. Og ingen vet hvem som har sendt hva. Ingen vet hvem som sitter på papirene som er forsvunnet…. for 3 gang.
Når jeg ringer og sender melding, så maser jeg. Men hva ellers skal jeg gjøre ? Sitte å vente på at noen plutselig skal tenke på meg. DET skjer ikke ! Såpass har jeg skjønt.
Når de har et kontor hvor alle arbeidsplasser skal være ryddet til neste dag, så skjer kanskje det her. At noen papirer flyr vekk på veien.
Mitt møte med Nav er ikke av det spesielle. Det er mange som meg.
Nav gjør at jeg føler meg liten, og jeg føler en skam som ikke hører noe sted hjemme. Og det provoserer meg noe helt vanvittig. For jeg har faktisk ingenting å skamme meg over.
Det er kaos fra ende til annen, og når jeg leser det her så blir jeg så utrolig sint. Og jeg blir lei meg over arrogansen som vises og jeg blir trist fordi jeg vet at dette handler om mange mennesker.
Tilsyn viser at Nav Fredrikstad bryter loven og svikter brukerne, står det i dagsavisen , hvor lederen av Nav sier at dette ikke har gått utover mennesker. Det kan du lese her .
Og det fatter jeg ikke at ho kan si. Så klart det har berørt mennesker. Det handler om mennesker som får sosialstønad. Skjønner du hvor mye en hundrelapp betyr da, om du får 7000 i mnd ? Og hvis dere ikke engang behandler søknadene riktig, så klart det da berører menneskene.
Her er det bare å legge seg flat, for det her er ikke første saken om Nav Fredrikstad. Jeg kjenner folk som har flyttet fra Fredrikstad og fått en helt annen hjelp. Fått en helt annen respekt og imøtekommelse. Og det er hele greia her ! Det handler for pokker om mennesker. Om ekte mennesker, med ekte liv og ekte følelser.
Jeg får et skriv om vedtak, så er det stopp. Når jeg ringer og spør om hjelp til å tyde hva det står- så vet ingen.. Ho som har skrevet under har ikke lenger noe med min sak å gjøre, så ho kan jeg i allefall ikke snakke med.
Resultatet her, er at jeg er på 3 måned uten lønn og jeg aner fortsatt ikke hvem jeg skal snakke med. Jeg vet hvem som behandler klagen min, og jeg har tro på at ho gjør sitt beste. Men igjen, den gode troa har jeg hatt altfor lenge og det har ikke ført meg noe sted enda.
Hvorfor hører vi ikke mer om det her, tenker du kanskje.
Og det skal jeg fortelle deg. For i møte med Nav så føler du en skam du aldri har følt på før. Du føler deg tråkka på, og du føler at du ikke er verdt en dritt. Du begynner å lure på deg selv, og føler at du stanger hodet i veggen mot et system som det ikke virker som de ansatte skjønner engang.
Å si høyt at man går på nav, det er en stor skam som de fleste ikke vil si. Nå, mer enn noen gang, så er det enda flere på sosialhjelp fordi søknader blir avslått, og de har inget annet å hjelpe deg med enn å henvise deg til sosialhjelp. Og de på sosialhjelpen… de henviser deg tilbake hvis det viser seg at du kan ha krav på noe der. Imens er du i ingenmannsland.
Det er et helvete! Og det her gjør ikke folk friske. Hvis Nav skal fortsette sånn her, så kommer de snart til å ha flere klienter enn noen sinne, for det her hjelper ingen folk. Og ja, det er FOLK! Mennesker… Og de aller fleste av oss er faktisk oppegående folk som ønsker å bli friske, som ønsker å jobbe og som ønsker mer enn noe annet å ikke ha noe som helst med Nav å gjøre!
Det går mot jul. Det går mot en tid på året som er vanskelig for mange. Mer i år enn ellers og kanskje. Det går mot en tid hvor selvmord stiger og flere blir en del av en trist statistikk over mennesker som ikke klarer mer. Jeg er heldig, jeg har mennesker rundt meg som bryr seg, og som tar litt vare på meg i det kaoset jeg er oppi. For det er ingenting annet enn et helvetes kaos, og jeg vet så altfor godt at det er mange som meg.
Kjære nav, dere har et ansvar her. Dere har et ansvar for å vise respekt, for å gjøre det dere skal, for å følge retningslinjer og lover og regler. Fordi de papirene du sitter med på disken, det er menneskers liv det dreier seg om .
Uansett utfall av sakene, så vis i allefall respekt for det mennesket. Det kan du komme langt med ! Og om du ikke kan gjøre noe med det selv, så er det en plikt å ta det høyere opp.
Så håper jeg flere sier fra. Jeg vet det er vanskelig og jeg vet det går på både skam og selvfølelse. Men det må fram, og det må opp i dagen. Altfor manges liv blir direkte ødelagt av det systemet her, og det kan ikke feies bort. Det er mange i samme situasjon, og derfor må alle si i fra.
Noen dager er skikkelig mørke, og i dag er en sånn dag. Det vil lissom bare ikke lysne .Klokka er ikke 14.00 engang og det er så mørkt, vått og trist ute. I dag syns jeg mørket har krøpet inn mellom hud og hår og det er guffent og trist. Det er ingen hemmelighet at jeg sliter med kropp, og på sånne dager er det best å krype under dyna, og det gjorde jeg noen timer. Det er mye stress om dagen , og det tærer på.
Men da får jeg prøve å lage litt hygge inne da:) Jeg går fortsatt i pysj og labber rundt uten å gjøre så altfor mye fornuftig. Satt opp juletre for å se åssen det gikk med katta, men det var ti minutter så var ledningen tygga over og det ble mørkt der og 😛
Og håpet om litt lys ble litt borte. Men med litt hjelp og litt teip så ble stua så mye hyggeligere.
Og plutselig så er det ikke så nøye hvor mørkt det er ute lenger:) For det gjelder å skape gleder. At det kun er november har ingenting å si for meg. Gjør det her meg glad, så går jeg for det. Og nyte desember lysene litt lenger, er ingenting annet enn koselig . Så satser jeg på at katta Prinsesse Martha Louise, er enig i at juletre er koselig og bør stå i fred.
Noen nisser kom vandrende ut fra kottet og jeg hadde virkelig ikke hjerte til å sette dem inn igjen, så dem skal få stå og jeg syns dem smiler og;)
Det Nav, omplassering og kommune greiene tar helt luften ut av meg innimellom, og jeg må bare dra ned rullegardina litt og kun ha det hyggelig. Så kan onsdagen ende litt bedre enn den startet.
Så konklusjonen er vel at vi alle bør gjøre mer av det som gjør oss glade, som gir et pusterom i en hverdag som ikke alltid er enkel. Gripe fast i det som gleder deg, og sett pris på det. Hva alle andre sier er i grunn ikke så veldig farlig.
Når sykdom rammer, uansett hva, og vi må være borte fra jobb- så er vi erstattbare på et blunk. Et menneske ut av systemet, et annet menneske inn og vi er erstattet og nedgradert til å bli et stykke papir. Et stykke papir som verken nav eller mange arbeidsgivere ser på som annet enn det. Et stykke papir som er i veien.
Et stykke papir som ingen lenger vet hvor de sender, og som ofte havner i et ingenmannsland og blir flyvende rundt i intet. Et papir alle håper noen andre tar ansvar for. Fordi ingen vil bruke av sine egne budsjett.
Jeg er så lei av det systemet her, og skulle gitt så mye for å hatt en fungerende arm og kropp, og å vært i jobben min. Med mine folk og med lønn, ikke minst. Det er en sorg å ikke skulle være det mer, men det er et større slag å svelge hvor lite man betyr. Hvor lite man betyr i et helt håpløst system.
Mange ganger så har jeg lyst å bare legge meg ned, og dra dyna over hodet, for det her går virkelig på psyken løs. Men jeg vet jo at det er meg det gjelder, og ingen andre kan jobbe for meg som jeg selv kan.
Ingen andre vet hvordan jeg har det, eller hva jeg kan klare. Og jeg får ett ekstra gir når jeg føler meg urettferdig behandlet. Jeg får et ekstra gir når jeg skjønner at det er så mange som meg, og vi skammer oss alle sammen.
Skammer oss over å ikke klare, over å ikke kunne jobbe med det samme, og vi skammer oss over noe vi ikke kan noe for. Herregud vi skammer oss for å være syke ….Akkurat som at det er noe vi har valgt selv ?
Det må vi slutte med!
De som kan skamme seg litt, er de som gjør mennesker kun til et papirark. Det er regjeringen som har bidratt til et helvetes vanskelig system som man må være helt frisk for å klare å skjønne bittelitt av. Men er man frisk, så slipper man det systemet. Det er dessverre ikke før du blir syk at du får se innsiden av et apparat som egentlig skal hjelpe deg.
Innsiden av et kaos hvor alle papirene ( menneskene) svever i løse lufta, og venter på at noen skal fortelle de hva de skal gjøre. Og det rukkelet av papir, det er et ingenmannsland som ingen forstår hvordan fungerer.
Så er det bare å vente på at noen kommer og plukker deg opp..
Vi har et system her i Norge som faktisk har plikter og vi har rettigheter. Det er IA bedrifter som har sine plikter og det er et Nav hvor jeg også har mine rettigheter. Og roper ikke jeg høyt om det, så er det noe som tydeligvis blir lagt under en stol. Jeg har stola på at det skal ordne seg altfor lenge, jeg har gitt min tillit til at de som skal ta tak i ting, skulle gjøre det. Men tilslutt så forsto jeg at det kan jeg ikke lenger.
Jeg kan ikke vente på at andre skal fortelle meg hva jeg skal gjøre, for det virker som at de ikke vet heller. Jeg havner mellom alle stoler og arbeidsgiver henviser til nav, og motsatt. Og den eneste beskjeden jeg får er;
På grunn av Korona så har vi for mye å gjøre.
Så da er det bare å svirre litt til rundt oppi det ingenmannsland, og håpe at noen av de hundre mailene og telefonene jeg tar , treffer rett person. En person som ser at det faktisk er et menneske bak det arket. Et som kan brukes til noe.
Noen ganger så treffer du folk som du bare vet du vil ha i livet ditt for alltid. Som får deg til å smile når du vil gråte, og som låner deg en skulder om du er lei deg. Som hører og lytter og som gir deg et tupp i baken om du trenger det. Folk som er seg selv samme deg. Folk du kan være deg selv sammen med. Folk du kan le skikkelig sammen med.
Mennesker som får deg til å senke skuldrene, som får deg til å slappe av, som har troa på deg og som skjønner hvordan du har det uten at du behøver å si så mye om det. Sånne mennesker som umiddelbart kryper inn i hjertet ditt og du tenker at du vil ha dem der for alltid. Sånne mennesker som du kan gjøre alt for, og som du oppriktig bryr deg om.
Sånne mennesker som loser deg tilbake, og plukker deg opp når du mister deg selv litt. Som ikke går selv om du ber dem. Fordi de vet innerst inne at det er ikke det du vil.
For alltid mennesker!
Kjemien mellom folk er en rar ting. Noen klikker man med umiddelbart, mens andre får man raskt en følelse om at det ikke er noe kjemi. Det er ikke sikkert det alltid stemmer, men klarer du å lytte til magefølelsen, den inni deg som prøver å fortelle deg noe, så tror jeg det er lurt. Jeg tror hjertet vårt ofte prøver å fortelle oss noe, men så er det mange ganger enklest å ikke lytte.
Folk er forskjellig og noen matcher bedre enn andre. Både som kjærester og venner og kollegaer. Og den kjemien, det er en ting som bare er der og stemmer den bra, så tror jeg det er et godt utgangspunkt. Kjemi er vanskelig å definere, og må føles og kjennes på. Den syns ikke, men du kan se det på blikk og kjenne det på berøring. Likevel er kjemi en rar ting. Og når du først treffer på noen som du har veldig god kjemi med, så forstår du hva jeg mener.
Og da tenker jeg du skal ta sjansen. Ta sjansen på å bli kjent med den personen, og kanskje det nettopp blir ditt for alltid menneske.
I går var det tur med Charlie på en grå og regnfull dag. Kroppen fungerte ikke helt, men det var godt å bare gå av gårde med egne tanker og med en virrete hund som er strålende fornøyd uansett.
For regn er ikke så aller verst egentlig. Det er bare å kle seg. Og fordelen med hund er at han drar meg ut okke som. For Charlie- elsker vann. Om det kommer fra himmelen eller er på bakken.
Grått og vått og klinete er det om dagen, men sånn vinter er vi vant med på Østlandet. Det er tidlig mørkt og det er til å bli litt trøtt av det og. Så mens jeg gikk og grubla på det jeg grubler mest på om dagen, så bare lyser det noe opp midt i alt det grå.
Nesten rart hvor godt dem bladene her lyste , og det viser jo at det finnes lys uansett. Det finnes alltid lyspunkt, selv i de gråeste dagene. Bare vi ser godt nok etter. Og dem bladene her snudde humøret litt på tur i går.
Fordi… vi trenger alle noen lyspunkt. Vi trenger å holde fast i dem gode tingene i livet våres, og sette pris på dem.
Noen ganger så trenger vi kanskje å bli minna på hvor mye bra vi har.
Jeg har egentlig veldig bra dager, tross alt jeg grubler på. Fordi jeg har mine folk. Mine folk som jeg ikke ville vært foruten for alt i verden. Og det er en grunn til å smile. Det er en grunn til å være glad selv om det skjer mye jeg ikke har kontroll over.
Jeg kan likevel velge å ta vare på det jeg har<3
Noen ganger så trengs det bare en liten påminnelse. Og de bladene i går var påminnelsen jeg trengte. Jeg har mennesker jeg er glad i, som er glad i meg. Og det er vel hva hele livet egentlig dreier seg om. Jeg har mine mennesker, og mange av dem savner jeg i den pandemi tiden her, men de aller næreste ser jeg. Og de aller næreste klemmer jeg.
Så håper jeg det snart kommer en tid hvor jeg ser alle.
Imens så er det lyspunkt folkens. Bare grip dem! Se dem, og hold fast i dem.
Det kan hende du oppdager at det er en del av dem <3
Jeg tror vi må gjøre som vi skal nå. Ikke fordi du er redd for smitte eller bli syk, men for andre sin del. Ikke bare for de i risikogruppa, men også for de i andre risikogrupper.
For de som er i risikoen for å være ensomme og isolerte, de som er alene, de som er redde. For alle som ikke har familie og nærkontakter, og for de som trenger noen rundt seg i jula.
For de som jobber og sliter og som du ikke hører noen ting om, fordi de bare gjør det. De gjør det fordi det er jobben deres. Du ser ikke hvor slitne de er når de kommer hjem, eller sårene de har etter munnbind og smitteutstyr. For de som gjør at landet vårt går rundt, uansett.
Hør på rådene for alle de eldre som kan gå en ensom og trist jul i møte. For at ikke så mange skal bli isolerte og bli sittende i karantene i juledagene.
Om ikke du gjør det for Korona, så gjør det for å hindre depresjon hos andre. Gjør det for å minske risikoen for ensomhet og isolasjon. Om ikke du selv er redd, så vis respekt for andre likevel. Vær med å minsk smitten så flere kan leve mer normalt.
Videoen til Kari Jaquesson som går rundt, den syns jeg er helt forferdelig. Jeg syns at hun som en offentlig person, tråkker på andre mennesker. Hun tråkker på helsevesenet og hun tråkker på de mange som ikke har vært utenfor døra siden mars. Hun tråkker på alle som følger rådene, uavhengig av grunn. At Kari J ler høyt av det her, vitner om svært liten respekt for andre mennesker. For selv om man ikke er enig, så er det her helt bak mål. Å vise hverandre respekt bør gjøres uansett!
Vi gjør jo ikke det her for moro skyld. Vi lar ikke barn måtte være hjemme fra skole og fritidsaktiviteter for moro skyld. Vi lar ikke eldre og sårbare mennesker sitte alene dag etter dag, fordi noen har lyst til det. Vi lar ikke folk innskrenke sitt sosiale liv, og få lite klemmer, fordi noen er full av faen og bare føler for det.
Vi gjør det for de som ikke kan bli smitta, for de som er redd for å bli smitta, og for de som risikerer å bli alvorlig syke. Vi gjør det for at helsevesenet ikke skal knele, og for at de fortsatt skal ha kapasitet til å ta imot meg og deg om vi trenger det.
Vi har kødda med jorda vår. Vi har kødda med dyr og mennesker og natur. Vi bruker opp alt, og vi bryr oss mest om oss selv.
Så kom det en pandemi. Og kanskje vi ikke burde vært overraska over det, men det virker som at hele verden tror at regjering og lands ledere fikser det meste, og gjør sånn at vi kan leve våre liv i frihet uten grenser. For gud forby om noen skal komme og fortelle oss frie nordmenn hva vi skal gjøre. Men for alle de rundt, gjør det. Bry deg, hør etter og vær med på det her du og…
Vis litt god gammeldags respekt og litt sunn fornuft så tror jeg vi kan komme langt, sammen. Hvis det bare stiger nå, så er jeg redd det er utrolig mange som går en trist jul i møte.. Og at noen blir sittende uten familien sin i jula, det er verre enn om du dropper munnbind og fest.
Hold dere hjemme.
Og kos dere hjemme. Kanskje det gjør at flere får fine tider framover 🙂
Etter så mye styr med nav og jobb, med hundrevis av telefoner, forsøk på å forstå vedtak selv og finne hvem som har ansvar for hva- så ringer det meg en dame og sier; “Jeg fikser det her”. Du har blitt glemt og du har blitt kastet mellom ulike instanser og alle fraskriver seg ansvar. Det er slutt på det nå. Jeg skal fikse det her .
Det ringer et menneske og sier hun skal være sterk for meg, og det var helt utrolig å høre.
En som skjønner hva jeg har slitt med og som skjønner hva det her gjør med meg. En dame ringte og redda hele dagen min. Jeg var helt på gråten av takknemlighet over at noen skjønner og som skal gjøre sitt for å avlaste hodet mitt litt. Og på toppen av det hele så ble det faktisk sol i dag.
Jeg fikser det her. For en vakker setning, og for en glede å høre. For en glede å høre at jeg kan senke skuldrene litt, og at noen skal ta over litt. Jeg skal fortelle denne dama hvor mye det betydde å høre.
Det betydde en dag hvor jeg kunne legge vekk litt telefoner og tankekjør. En dag ute i lufta med glade hunder og med sol. Og de få timene sola skinner nå så er der bare å komme seg ut .
Han her er jo en lykkepille av de sjeldne han også <3 Og er en som drar meg med ut uansett form eller humør.
Det ble en bra dag:) Og det skal bli en fin kveld, med tente lys og fyr i peisen:)
