Hjemme med nytt bad og fyr i peisen på morran. Raggsokker og pysj og kokt egg. Lang lat frokost og i dag er det en rolig dag for frøken Hansen. Rolig dag med turbo Charlie,
Og med Magnus, som viser seg å ikke være en guttepus likevel. For tiden kalles han bare Prinsesse Martha Louise. En pus født i feil kropp passer helt inn i huset i skogen.
På utsiden blåser det og det knirker i huset. Men enda bedre er det da å krype under dyna og vite at i dag skal jeg ingenting annet enn å få kroppen litt opp igjen. Jeg skal lage meg en fin torsdag 🙂
Dere som følger meg vet at jeg stort sett er positiv. Og jeg mener helt klart at det er min styrke. En av mine styrker. Men den positive har også ræva dager.
I noen dager har det vært folk her og pusset opp badet og det har krevd en del av opprydning og hjelp. Og det er moro, og så fantastisk med nytt bad.
Men det har vært mye nå. Mye stress psykisk og mye som har krevd meg og energien min, og på dagen i dag så kjente jeg at nå er det for mye, men jeg fortsatte. Jeg fortsatte helt til kvelden og da sa det stopp. Med et brak begynte hjertet å slå kollbøtte, det verka i alle ledd og for å komme på do så gikk jeg nesten i knestående. Hodet er tåkelagt og jeg svetter og fryser om hverandre. Kroppen dirrer og det er vanskelig å slappe av.
Det ble spikermatte og tv i en døs og alt annet måtte bare ligge. Minsten min kom å ga meg en klem og sa han skulle rydde litt før han la seg. Det gjør godt men vondt samtidig. Som regel prøver jeg å ikke vise dem verste stundene, men det er ikke alltid det går. Det er ikke alltid jeg klarer, og jeg tror vel egentlig ikke at ungene har noe vondt av det, men jeg syns det er vanskelig.
Det er vanskelig å vise seg sårbar, og det er vanskelig når hodet absolutt ikke er med på at kroppen sier stopp. Jeg tror jeg blir mest lei meg. Lei meg for at jeg er nødt for å porsjonere energien min i en alder av 42. Og det finnes ingen kur.
Men det finnes lindring, og det finnes avslapning og det finnes grep jeg må gjøre. Ofte så klarer jeg det, men ikke alltid. Og mye klarer jeg ikke styre heller. Med litt psykisk stress på toppen, så stopper det seg selv innimellom og det beste jeg kan gjøre er å lytte til kroppen. Det har jeg gjort de siste timene nå. Jeg vet jeg antagelig har en lang natt foran meg, og jeg vet at morgendagen blir rolig.
Sånn er livet mitt. Og jeg må bare ta det, jeg må akseptere det og jeg må gjøre det beste ut av det. Men det er ikke alltid like lett å tenke sånn. Det er dager, timer som jeg et lite øyeblikk graver meg ned i selvmedlidenhet og en liten sorg over hvordan kroppen min er. Det er dager med frykt og angst hvor symptomene er så ille at jeg lurer på om jeg er alvorlig syk. Det er dager hvor jeg ikke orker noen rundt meg, og dager hvor jeg har mer enn nok med meg selv og å komme gjennom timene til det roer seg litt igjen.
Jeg har kommet ut av mange skap siste årene , og mye har nok satt seg i kroppen. Og så lenge jeg skal være ærlig, så var det like greit å komme ut av Fibromyalgi skapet også- for det er min hverdag. Og jeg vet at det er så mange andre som har det som meg, og som kanskje finner en liten trøst i at vi er flere. Og mange føler skam. Jeg har også gjort det, og gjør det enda til tider.
Men det er livet mitt, og jeg kan ikke noe for det. Jeg kan ta grep for å ha det best mulig men alt kan jeg ikke styre. Likevel så tror jeg det funker best å være ærlig. Det er kanskje lettere for andre å forstå tross alt .
Så dette er onsdagskvelden hos meg med en lang natt i vente, så tror jeg torsdagen kommer med sol.
Og jeg sier til meg selv at det kunne vært verre. Jeg har så mye bra, jeg har så mye bra folk og jeg har så mange gleder. Jeg vet det, men jeg må få ut litt sorg og frustrasjon også. Av alt livet har å by på så er det også ting å kjenne på.
Så, fucking fibro, i dag er du en uvenn- og jeg ønsker deg dit pepperen gror. Jeg vet jeg er stuck med deg, men sånne kvelder som det her så føler jeg du vinner litt, og det min kjære uvenn, det gjør du ikke!
Jeg skal lære meg å hanskes med deg, litt etter litt. Og akseptere at du er der, bak meg på en måte. For jeg skal gå først.
Min mamma sier; Når det stormer rundt deg, så er det ekstra viktig at du kan dra ned rullegardina innimellom og fokusere på det positive.
Og jeg er så enig. For uansett hvilke dager vi har, uansett hvor kjipt ting er, så er det livet. Det er dager vi aldri får igjen det også. Det gjelder å ikke la de negative tingene få helt overhånd. Gjør noe med det du klarer, og gjør noe med hvordan du takler det du ikke får gjort noe med.
Med mørketid og med koronatid, og med nav og jobb som jeg styrer veldig med- så finner jeg mine gleder likevel.
Lys gir glede i mørket, og derfor ble alle husets vinduer litt tidligere ferdig enn ellers til jul. Og det blir jeg glad av.
Å ha det koselig rundt meg, det liker jeg, og litt ekstra lys i vinduene er så kost nå i mørketiden.
Gardiner fra begge bestemødrene mine, som også har en betydning når de henges opp, gir trivelig og lun stemning.
Da er det litt hyggeligere inne når klokka blir fem og det allerede er mørkt på utsiden. For det gjelder virkelig å gripe dem gledene som er.
Jeg har alltid likt å titte inn vinduene til andre mennesker for å få et lite glimt av historien til de som bor der. Få et lite glimt av en annen families liv. Det er noe med vinduer. Om jeg tar tog eller buss eller kjører bil så blir jeg veldig ofte sittende stille å bare kikke ut. Det er så mye som skjer på andre siden av et vindu. Det et mye historier og det er mange liv.
Og det er spennende å lage seg litt historier om hvordan andre mennesker har det bak vinduene sine.
Og sånn her ser det ut i mine nå, og jeg gleder meg over en mørketid hvor jeg faktisk kan lyse opp litt ekstra inne <3 og litt kos på utsiden 😉
Jeg er i vent på omplassering da kroppen min ikke fungerer i den jobben jeg har akkurat nå- Jeg er på vent i ingenmannsland selv om både jobben min og nav skal hjelpe til med omplassering. Og det ingenmannsland uten lønn, går på 3 måneden nå. Og jeg undrer meg over et utrolig komplisert system, hvor det å ville jobbe- virker som det vanskeligste. Hvor dem egentlig har sagt rett ut at det vanskeligste er å ville jobbe.. Det hadde vist vært mye enklere om jeg var syk nok til å være ufør.
Vel, jeg vil jobbe og jeg kan så mye selv om jeg ikke klarer alt. Jeg kan være en ressurs mange steder, og jeg vil. Jeg vil bidra, jeg vil jobbe og jeg vil ha en normal hverdag. Jeg vil ha et sted å gå til, og være til nytte og være sosial med kollegaer.
Men jeg er i et system hvor Nav ansatte selv blir omplassert til å gjøre andre helseoppgaver ,selv om vi er en bunke med mennesker som vil i jobb. Hvor kommunen tar inn nye istedenfor å bruke de som allerede er på vent til omplassering. Det må være et sted på veien det stopper her? Hvorfor er det ikke mer system på det her ?
Jeg har fått avslag på AAP mens jeg er under utredning og venter på operasjon, og fått tilbud om dagpenger og omplassering men ingen vet hva jeg skal søke på. Når den ene sier ja, sier den andre nei.
Å være i ingenmannsland i det systemet her gjør noe med meg , og den ventetiden er grusom. Jeg vet jo at jeg er bare en av utallige mange saker, og det må ta tiden det tar. Jeg vet at ikke det er hver enkelt sin skyld, men det virker som det svikter i et samarbeid her. Ingen vet hva den andre gjør, og kan heller ikke lese dokumenter fra en annen avdeling. Det virker som at Nav arbeid har sitt budsjett og Nav syk har sitt budsjett og ingen vil bruke av sitt. Så derfor kastes vi fram og tilbake. Det er min teori ..
Men jeg sitter på vent, mens jeg så gjerne skulle vært i jobb! Og det verste er at jeg vet at det er bruk for meg, flere steder, men at det er en vanvittig papirmølle å få meg i gang. Og ingen tar ansvar, så man kastes mellom alle instanser, om og om igjen. Jeg har en kompetanse som kan brukes. Som det også er behov for. Så jeg skyter i blinde, ringer rundt og spør om jeg kan brukes til noe.
Så da går vi mot jul da, fortsatt uten lønn og uten jobb. Med beskjed om å søke sosialhjelp, med en saksbehandlingstid på 4 uker.
Vi går mot jul med å bruke utallige timer på å ringe kommunen og nav, annenhver dag, for å være en mygg. En mygg som maser om å bli brukt . Bruk meg ! Jeg vet det er mye ledig , spesielt i disse tider, hvor jeg kan brukes selv kun med en fungerende arm. Og jeg håper noen napper meg til seg snart.
Så er det noen der ute som trenger en glad og positiv, ung til sinns dame med for tiden en fullt fungerende arm- så rop ut ! Jeg kommer 🙂
Den følelsen når ungene blir større og velger sine egne veier. Den følelsen når du aller helst vil stoppe klokka eller skru tiden tilbake.
Samtidig så kommer følelsen av å være så stolt over de unge fine menneskene dem er blitt. Så stolt av at de tar egne valg og egne avgjørelser. Jeg er så stolt av at de gjør det de mener er riktig, og har mot til å si det.
Og selv om ikke jeg alltid er enig, så er det sånn det skal være. Dem skal være trygge nok til å velge seg selv og det som er best for dem. Og trygge nok til å lære av egne feil.
Fordi at folk rundt kan mene og tenke hva som helst, men det hjelper ingenting om du selv føler noe helt annet. Det er du selv som er hovedpersonen i ditt liv, det er barna som er hovedpersonen i sitt liv. De skal etter hvert tenke helt selv. De skal prøve og feile og lære av det de gjør. Og har vi, som foreldre ,nok kjærlighet og respekt for dem når dem vokser opp, så får vi det samme tilbake.
Jeg er utrolig heldig. Fem fantastisk fine små og store mennesker har jeg i livet mitt. De som ikke bor hjemme, snakker jeg med eller ser hver dag. Til og med eldste som bor et stykke unna, ringer meg flere ganger i uka. Og det er den positive tingen med telefon, og det jeg har skrevet om å være tilgjengelig. Det kommer jeg alltid til å være for ungane <3
For det er rart og det er vemodig når dem små hjertene blir større. Samtidig så har hver alder sin sjarm, og at de tar egne avgjørelser og tenker selv, det tar jeg som et veldig godt tegn på at noe har vært gjort riktig.
At barna er på vei til å bli uavhengige, er ikke et tap. Det er en styrke og en glede som bør settes pris på. Det er lov å kjenne på litt triste tanker og, men jeg tenker jo da at jeg har lært barna mye viktig på veien. Og det viktigste er at hver og en av dem teller. Det som er riktig for en, bør ikke være riktig for en annen. Og akkurat det, må de finne ut selv. De må finne seg selv mens de vokser, og verdsette seg selv høyt nok til å gjøre det som er best for dem.
Så skal ikke jeg glemme hvor heldig jeg er som får være med på livet til fem av de aller beste jeg vet om i hele verden. Og alle som en, vet at døra mi bestandig vil være åpen. For dem og kjærester, uavhengig av rase eller legning eller tittel. Døra er åpen for alle som barna mine bryr seg om.
Mange ganger tenker jeg at det var enklest å ha dem i bleie bak en trappegrind, hvor den eneste bekymringen var om de var sultne eller trøtte. Det er andre og mer alvorlige bekymringer når de blir større, men jeg har også tillit. Tillit til at de fine menneskene som jeg kjenner tar seg selv på alvor.
Sånn inni hjertet så kjenner jeg hvor utrolig stolt jeg er, at de våger ! At de tar sjanser, og lever livet som føles best. For livet er absolutt alle dagene vi har, og det gjelder å gjøre det beste ut av dem.
Som Astrid Lindgren sa; Gi barna nok kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv;)
Jeg får så mange meldinger, og jeg setter ofte de negative i fokus, nettopp fordi jeg vil synliggjøre fordommer. Men så er det så mye bra, og etter å ha lest gjennom ukas meldinger på mail og innboks så blir jeg jo glad <3 Det at noen faktisk finner en trøst i bloggen min på vei ut av skapet, det tar jeg som et stort kompliment.
Det gjør meg takknemlig og rørt, og jeg blir så utrolig glad for at dere sender meg melding. Forteller meg historier, hvor jeg noen ganger er den eneste som foreløpig får historien. Fordi det er skummelt og fordi noen er redde for å være seg selv. Fordi det kan være mye tryggere å skrive det ned, til en ukjent, som forstår hva det betyr å gå igjennom den prosessen. Prosessen med å skulle være seg selv, fullstendig.
Jeg kjenner meg så utrolig godt igjen. Flere av meldingene setter meg flere år tilbake, og jeg husker usikkerheten og redselen så utrolig godt. Jeg husker frykten for at andre skulle syns jeg var annerledes, og også at de skulle føle at jeg hadde løyet lenge. Men jeg hadde jo det for meg selv også. Det tok mange år og akseptere det selv, og det tok mange år og få det ut til andre. Det kan føles som småting for mange, men det er en så stor del av identiteten til et menneske, at det gjør noe med oss å skulle si det høyt.
At dere skriver disse personlige tingene til meg, det varmer. Og det gjør at jeg fortsetter. For jeg vil gjerne si at det kan gå bedre enn du frykter.
Ja jeg vil få frem fordommer for å synliggjøre, men jeg vil også vise at det kan gå bra. Det kan gå så mye bedre enn du tror. Og du er verdt å ha det bra, du er verdt å være deg selv.
Skeiv eller ikke. Det finnes ingen annen som deg, og bare du vet hvordan du har det i hjertet ditt. Og bare du kan velge å leve livet som det er ment som.
Tusen takk alle, for både oppdateringer og historier. Triste og gode historier. Og takk for at dere forteller meg at bloggen min betyr noe for noen <3
Det går mot jul og jeg tror det blir en rar jul for mange i år. Det vil være noen som er i isolasjon og det vil være mange som ikke får vært sammen med de folka de ønsker å være sammen med.
Og jula er spesiell.. Jula skaper en sårbarhet hos oss hvor alt det triste blir enda tristere. Det blir en sterk påminnelse når man skulle ønske ting var annerledes. Hvor både økonomi og ensomhet spiller inn. Og jeg tror det i år er mange flere ensomme enn ellers . Mange mennesker kjenner i år på følelsen av å være innestengt, være alene og være ensomme.
VI har et helsevesen som ikke vet hvordan jula blir, og som kanskje må tilbringe jula uten familien pga smitte. Vi har eldre som kanskje ikke får besøk av familien, og unge som ikke får reist hjem.
Så kan vi ikke bare gjøre som vi skal en liten stund ?
Det er kjipt og det er vanskelig.. Jeg skjønner det, og jeg syns også det er det.
Men det er lissom ikke helt tiden for store fester og samlinger nå. Det er ikke helt tia for å gå på butikken syk. Det er ikke tiden for store bursdagsselskap eller bryllup. Og hva betyr egentlig det i det store og hele? Når vi blir gamle så tror jeg jo at det er hverdagene vi husker best. Hverdagen med de nærmeste.
Det er jo ikke sånn at du ikke kan være samme noen, men velg deg dine nærme nå, og bruk dem. Send en blomst eller en oppmuntring til noen du ikke får vært sammen med og hold kontakten på sosiale medier og på telefon. Gjør det hyggelige du kan, men følg det du skal akkurat nå.
Det her får så store og skumle ringvirkninger, og mennesker kan dø av både Covid og av ensomhet. Det er forsket på at det er stigning i selvmord i juletider, og jeg grøsser av tanken på hvor mange flere som sliter i år enn ellers.
2020 ser ikke ut til å ta noen ende, og det finnes faktisk mange folk i Norge, som knapt har vært utenfor døra siden mars. Og det gjør noe med mennesker.
Det gjør noe med folk å bli isolert, og å bli alene. Det gjør noe med folk å være redde og engstelig. Det gjør noe med oss alle å miste friheten. Men da må vi kanskje tenke litt over hva som betyr mest? Er det friheten til å gjøre hva vi vil, når vi vil- med hvem vi vil? Eller er det å ta vare på hverandre?
Å se at noen har andre utfordringer enn oss selv, og gjøre det vi skal. Om ikke for oss selv, men for alle de sårbare menneskene vi har rundt oss. For det er viktig å ta vare på hverandre.
Du er ikke alene om å syns det er kjipt, det syns de aller fleste av oss. Men sånn er det akkurat nå, og det må vi egentlig bare akseptere.
Kanskje hvis vi alle bruker litt tid på å gjøre det vi skal nå, så bidrar det muligens til en bedre juletid for flere. Og tenk hvor fint det er å være årsak til at noen ikke er ensomme og isolerte i jula. Tenk hvor fint det kan være å gjøre en forskjell…
Husk at turer er lov, telefonsamtaler er lov, å sende ting til hverandre – er lov. Å spille spill og se tv med ungene er lov, og å sitte i armkroken til din kjære er lov. Men hold deg til det akkurat nå. Hold deg til dine, og tenk litt alternativt for å glede andre du ikke kan være sammen med nå.
For vi gjør ikke det her for moro skyld, det her gjøres ikke for å plage deg mest mulig.
Det gjøres for at vi tar vare på hverandre, og det bør vi alle finne styrken til å klare.
Fordi det dreier seg om mennesker.
God fredag til alle <3 Håper helga blir fin med dine nære .
VI ser ofte fremover, og venter på ting. Venter på at ting skal bli bedre, venter på bedre tider, venter på sommerferie og venter på bedre jobb og bedre lønn. Venter på sol og venter på varme.
Er det noe med å prøve å lande i livet som det er ? Akkurat her og nå?
Når det er noe skummelt vi går å tenker på, eller venter på å våge, så går tiden fort. Tiden går litt fra oss, og jeg tror vi da glemmer litt livet som er. At alle de dagene vi går å venter ,og går å gruer oss, det er egentlig livet som går litt fra oss. Dager som løper litt for fort. Dager som ikke kommer igjen.
Har du det bra, så land i det. Ikke vent hele tiden på noe bedre. Har du det bra i hjertet, så nyt det og la deg få lov til det. Vær tilfreds med det, og land på at du har det godt.
Har du ikke det, så gjør noe med det. Noen ganger så er det du vanner kanskje for vissent? Kanskje du egentlig bare skal la dem bladene få være i fred, og tenke at du har vanna nok ?
For du fortjener å ha det bra:) Å kanskje det ikke er så vanskelig som du tror? Kanskje når du først våger, så viser det seg å være det riktige for deg. Og da kan det hende du lander i livet som det er .
Mulig det holder seg grønt litt lettere og .. Det her gjelder jo så mange ting, men det viktigste med det innlegget her- det er at du fortjener å ha det bra. Du fortjener å lande i livet med en følelse om at du har det bra.
Fordi vi har så mange muligheter til å gjøre det rette for oss, men så er vi vel litt sånn at vi ikke skal prioritere oss selv, tenk hva alle andre sier og bare venter litt til..
Men livet er nå ! Det er her og nå du kan gjøre noe med hvordan du har det, og hvordan du vil ha det. Du er verdt det, og du fortjener å ha det bra. Du fortjener å lande i livet med en god følelse og å ha det bra.
Og da tror jeg de rundt deg vil ha det bedre også <3
Mens jeg sitter her litt i ingenmannsland og venter på omplassering og venter på at nav skal finne ut hva jeg skal søke på, og venter på noe lønn, så ser jeg på brennpunkt og dagens er om Smiths venner.
Og jeg tenker at for å få inn noen penger så burde jeg kanskje starta en sekt? Heges lille rom .. En sekt for homofile og lesbiske og transpersoner. For svarte og gule og grønne og hvite. En sekt med alle mennesker, nettopp fordi alle er like mye verdt. Det hadde vært noe ..Og tydeligvis lønnsomt ..
Det er mye med sekter som forundrer meg, og det som går igjen er penger- penger og penger. Gi for å bli frisk, gi for å vise at du tror . Gi og gi litt til. Er du fortsatt syk, så gir du ikke nok. Du kommer til helvete for å synde, og å ha seksuell lyst er blant annet å synde.
Men hva med å gjøre seg rik på å lure folk da ? Bør ikke det være en synd ? Mer enn seksuell lyst, som er noe vi er født med og som er en del av å være menneske.
De jubler i møter over at millionene renner inn, til og med barn blir oppfordret til å gi. Det er laget en egen sparebøsse til barn hvor de oppfordres til å gi til menigheten. Det er ekstremt mye fokus på penger og det er mye fokus på skremselspropaganda. Jeg liker det ikke !
(Bilde fra nett)
Og det undrer meg hvorfor noen syns det er greit .
Hvorfor er det greit å ha en leder som tar pengene dine og som forteller deg hva du skal og ikke skal gjøre? Til og med hva du skal føle og ikke føle..
Å ha en mann som oppfører seg som han tror han er Gud selv, og som tilbes av så mange mennesker. Å se opp til en mann som er mangemillionær fordi medlemmene gir av sine penger. Om og om igjen. Det er intervju med ei dame som ikke har noen ting fordi ho har gitt alle pengene sine til menigheten? Hvorfor reagerer de ikke på det ?
På Smiths venner sin hjemmeside så står det ; ” Homofili blir altså omtalt som noe avskyelig og er derfor noe Smiths venner viser avstand fra.” Og med så mange som tusen mennesker så er det garantert mennesker med ulike legninger der, som da får beskjed om at de har synda. Det er så skremmende at barn vokser opp med de holdningene og det er ekstra skremmende for de barna det gjelder mest. Og det gjør meg så sint !
Fordi… Jeg tenker at det aller viktigste et menneske kan ha, er medmenneskelighet og kjærlighet og respekt for andre. Med det så kommer man langt. Og den respekten, den forsvinner når mennesker ikke får være seg selv, på grunn av hva andre mener og synser. Den medmenneskeligheten forsvinner, når du krever penger for å gi din velsignelse. For å skremme de til dårlige tider, til helvete fordi de ikke gjør som en leder sier. Fordi de ikke betaler nok.
Medmenneskeligheten forsvinner når noen forteller deg at du ikke er bra nok.
Ingenting i meg sier at dette er greit. Og det undrer meg hvordan noen kan leve greit med dette. Har vi et så stort behov for tilhørighet at vi nesten er villig til å gjøre hva som helst ? Er vi villig til å se så ned på andre mennesker som en leder sier lever feil, for å ha en tilhørighet ? Veier det ene opp for det andre?
Jeg vet ikke og jeg skjønner ikke helt. Jeg forstår at vi tror ulikt , og det er helt greit, men hva er tro- og hva er hjernevasking?
Goodz.store er en nettside som jeg har samarbeid med og jeg skal nå kjøpe inn flere armbånd. Det er Dennis, sønn min, som eier nettsiden og som seg hør og bør så fikk mor i huset gjennom et samarbeid med noen produkter som jeg kan stå inne for.
Jeg skal bestille flere nå, så rop ut om du vil ha et. 230 kr pr stk inkludert frakt,
Med alle fordommer som er i dag, så tenker jeg at de fleste bør ha et sånn for å ta et standpunkt og for å vise støtte til mennesker med ulike legninger. Gi i julegave eller bær et selv for å vise at du bryr deg og for å vise at alle mennesker er like mye verdt. Du trenger ikke være skeiv selv for å støtte skeive.
Vi trenger dere alle. Vi trenger støtte fra alle, for kampen er langt fra over og veldig mange mennesker har det fortsatt vanskelig i Norge med å være homofil, lesbisk eller trans. Fordommer øker og hat øker.
Folk blir banket opp fordi de er som de er. Og det er en stor skam, og utrolig trist at folk ikke bare kan få være seg selv, og elske den de elsker.
Så med kaffekoppen på en rolig onsdags morgen, så anbefaler jeg dere om å gjøre en forskjell.
Si ja til å støtte og si ja til å vise andre at du heier på kjærligheten og et samfunn som aksepterer og respekterer mennesker, uavhengig av hvem de elsker.
Det gjør utrolig godt for den det gjelder, og et lite armbånd med regnbuens farger kan si så mye. Bestill direkte fra nettsiden eller gjennom meg. Jeg sender inn en bestilling en av dagene, så kommenter eller send meg en melding om du vil ha.
Ha en fin onsdag alle fine folk <3 Og takk for at dere følger og leser, sender meldinger og deler:)
