Min uvenn i kveld heter fibromyalgi..

Dere som følger meg vet at jeg stort sett er positiv. Og jeg mener helt klart at det er min styrke. En av mine styrker. Men den positive har også ræva dager.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

I noen dager har det vært folk her og pusset opp badet og det har krevd en del av opprydning og hjelp. Og det er moro, og så fantastisk med nytt bad.

Men det har vært mye nå. Mye stress psykisk og mye som har krevd meg og energien min, og på dagen i dag så kjente jeg at nå er det for mye, men jeg fortsatte. Jeg fortsatte helt til kvelden og da sa det stopp. Med et brak begynte hjertet å slå kollbøtte, det verka i alle ledd og for å komme på do så gikk jeg nesten i knestående. Hodet er tåkelagt og jeg svetter og fryser om hverandre. Kroppen dirrer og det er vanskelig å slappe av.

Det ble spikermatte og tv i en døs og alt annet måtte bare ligge. Minsten min kom å ga meg en klem og sa han skulle rydde litt før han la seg. Det gjør godt men vondt samtidig. Som regel prøver jeg å ikke vise dem verste stundene, men det er ikke alltid det går. Det er ikke alltid jeg klarer, og jeg tror vel egentlig ikke at ungene har noe vondt av det, men jeg syns det er vanskelig.

Det er vanskelig å vise seg sårbar, og det er vanskelig når hodet absolutt ikke er med på at kroppen sier stopp. Jeg tror jeg blir mest lei meg. Lei meg for at jeg er nødt for å porsjonere energien min i en alder av 42. Og det finnes ingen kur.

Men det finnes lindring, og det finnes avslapning og det finnes grep jeg må gjøre. Ofte så klarer jeg det, men ikke alltid. Og mye klarer jeg ikke styre heller. Med litt psykisk stress på toppen, så stopper det seg selv innimellom og det beste jeg kan gjøre er å lytte til kroppen. Det har jeg gjort de siste timene nå. Jeg vet jeg antagelig har en lang natt foran meg, og jeg vet at morgendagen blir rolig.

Sånn er livet mitt. Og jeg må bare ta det, jeg må akseptere det og jeg må gjøre det beste ut av det. Men det er ikke alltid like lett å tenke sånn. Det er dager, timer som jeg et lite øyeblikk graver meg ned i selvmedlidenhet og en liten sorg over hvordan kroppen min er. Det er dager med frykt og angst hvor symptomene er så ille at jeg lurer på om jeg er alvorlig syk. Det er dager hvor jeg ikke orker noen rundt meg, og dager hvor jeg har mer enn nok med meg selv og å komme gjennom timene til det roer seg litt igjen.

Jeg har kommet ut av mange skap siste årene , og mye har nok satt seg i kroppen. Og så lenge jeg skal være ærlig, så var det like greit å komme ut av Fibromyalgi skapet også- for det er min hverdag. Og jeg vet at det er så mange andre som har det som meg, og som kanskje finner en liten trøst i at vi er flere. Og mange føler skam. Jeg har også gjort det, og gjør det enda til tider.

Men det er livet mitt, og jeg kan ikke noe for det. Jeg kan ta grep for å ha det best mulig men alt kan jeg ikke styre. Likevel så tror jeg det funker best å være ærlig. Det er kanskje lettere for andre å forstå tross alt .

Så dette er onsdagskvelden hos meg med en lang natt i vente, så tror jeg torsdagen kommer med sol.

Og jeg sier til meg selv at det kunne vært verre. Jeg har så mye bra, jeg har så mye bra folk og jeg har så mange gleder. Jeg vet det, men jeg må få ut litt sorg og frustrasjon også. Av alt livet har å by på så er det  også ting å kjenne på.

Så, fucking fibro, i dag er du en uvenn- og jeg ønsker deg dit pepperen gror. Jeg vet jeg er stuck med deg, men sånne kvelder som det her så føler jeg du vinner litt, og det min kjære uvenn, det gjør du ikke!

Jeg skal lære meg å hanskes med deg, litt etter litt. Og akseptere at du er der, bak meg på en måte. For jeg skal gå først.

Og i morgen er en ny dag.