Ingen blir en sykdom, man får en sykdom.

Jeg har vært så heldig å ha besteforeldre rundt meg lenge. Og jeg har fortsatt besteforeldre i livet mitt. Besteforeldre som har vært med på å forme livet mitt, og som har vært med på å skape trygghet og gode stunder.

For to år siden i dag så døde min Mami. Jeg tenkte i går at det bare var 1 år siden, men det er to. Tiden går fort, og det føles egentlig som i går ho satt på sykehjemmet og spiste sjokolade med hele seg.

Mami hadde Alzheimer. Ho hadde perioder og lange tider hvor hun var redd og sint, og perioder hvor vi ikke skjønte åssen vi skulle klare å ta oss av ho så ho hadde det bra. Dager på sykehus og sykehjem hvor vi måtte sitte å holde hendene hennes så ikke ho skulle slå eller bite de som behandlet henne.

Dager hvor vi skjønte at det hun var aller mest- var å være redd.

Alzheimer er en fryktelig sykdom, og det er vondt å se en person man er så glad i- være så redd og sint, og som etterhvert blir til en person man må bli litt kjent med på nytt. For Mami var jo der hele tiden. Bare gjemt av sykdom.

Stjernene i øya når jeg kom på besøk, og klemmene var ikke til å ta feil av. Det var omsorg fra en bestemor, som ingen andre klarer å gi. Til slutt så ble sykdommen såpass framtreden at hun glemte å være redd og sint, og i sin verden- den hun kjente da, så hadde hun det bra.

Og det er jeg opptatt av å få fram. For selv om hun hadde Alzheimer, så var hun ikke Alzheimer. Hun var min Mami, og det var hun hele veien- selv om utfordringene sto i kø. Og jeg er så utrolig glad for at vi var så mye sammen hele veien, og at jeg bidro når hun ikke lenger klarte.

Minnene er fra både når hun var frisk og når hun var syk, og det er minner å ta med seg videre. For vi må ikke glemme de nære og kjære våre- selv om de får en sykdom som fører til at de blir litt annerledes i væremåte. For innerst inne der- så er fortsatt den personen du er så glad i.

Savner deg en hel masse, og så glad for å ha hatt deg i livet mitt. Hele livet, helt til du gikk ut av tiden vi kjenner.

En Mami i livet- burde alle ha hatt.

 

 

 

 

Det slår meg i panna- hver eneste høst

Livet mitt dreier seg jo litt mer om enn skeive i alle aldre, og jeg skriver jo stort sett om hverdagslivet mitt også. Mange vet at jeg har fibromyalgi, og den slår meg alltid i trynet litt på høsten. Hvert år så skjønner jeg like lite av hva som skjer, før jeg tenker tilbake på tidligere år. Hjertebanken og utmattelsen, vondten som flytter seg og søvnen som uteblir.

Jeg elsker jo høsten. Det er min absolutte favorittårstid når det kommer til vær og vind og farger. Hodet mitt elsker høsten, hjertet mitt elsker høsten- men kroppen er ikke helt enig.

Dere som sliter med det samme, skjønner sikkert hva jeg snakker om. For dere som ikke gjør det, så er det som å bli truffet av et tog. Hvor bare all energi og livskraft blir sugd ut, og igjen sitter det et tomt skall som har mer enn nok med å puste- og skjønner ingenting. Jeg gjør i allefall ikke det. Jeg skjønner det ikke før de rundt meg sier til meg. – Det er jo høsten Hansen, sånn var du i fjor og.

Åh stemmer det , da er jeg jo kanskje ikke alvorlig syk denne gangen heller da 😉

Så må jeg jo le litt. For selv om hodet mitt glemmer og hodet mitt vil, så sier kroppen stopp. Jeg syns jo værsyk er et komisk fenomen, og noe jeg alltid har tenkt er en liten unnskyldning for dårlig form. Men det er ikke det asså folkens. Værsyk er helt reelt, og høytrykk- lavtrykk og vind spiller inn på hvordan kroppen har det- og hvordan du har det. Immunforsvaret synker og infeksjonene når lettere inn også. Det kroniske blir mer kronisk, og jeg får en reality sjekk høst etter høst etter høst.

Jeg syns det er kjipt å ha det sånn, og jeg syns det er tungt å måtte legge noen ting på hylla i perioder for å klare andre, helt basic ting. Jeg kan lett bli litt nedfor, og det koster litt ekstra å finne gledene i hverdagen. Men jeg finner dem, det tar bare litt lengre tid innimellom.

Og jeg har noen rundt meg, som er som medisin. Jeg har noen rundt som gjør at jeg føler meg bedre, og det tror jeg er fordi jeg slapper av og kan bare være meg selv. Som tar meg som jeg er, med gode og dårlige dager. Som vil være sammen med meg uansett. Hvor jeg ikke må late som jeg er så mye bedre enn jeg er akkurat nå.

Det er det beste i livet <3

Og i dag er det sol, det er besøk av gode venner- og jeg skal dra inn litt D vitamin og bare gjøre det jeg klarer.

Om høsten er tøff på mange måter, så er den i allefall veldig pen og fin.

 

 

Det går ikke bra for den det gjelder

Regjeringen går inn for å forby homoterapi, og det er godt å lese.

For å gå i en type terapi som skal få deg til å ikke akseptere deg selv, er ingenting annet enn skadelig- uansett hvilken alder man er. For å tvinge bort følelser man har, og hvem man er. Det kan det umulig komme noe godt ut av – for noen.

Mange kan leve i skjul som hvem man er. Mange lever skjult med legningen sin, og da tenker du sikkert at det går jo også bra? Men hvem går det bra for ? Det går bra for omverdenen som slipper å hanskes med noe de kanskje syns er vanskelig, men jeg kan love deg- at det går ikke bra for den det gjelder.

Til slutt så klarer man ikke lenger det hemmeligholdet, det å aldri vise noen hvem man er. Det stopper seg som regel selv til slutt. Fordi det er altfor vanskelig og vondt å leve med i lengden. Det er slitsomt fordi man aldri kan slippe noen helt inn, og det er utmattende å være redd hele tiden. Redd for hva alle andre vil si..Redd for å ikke bli akseptert som den man er.

Så istedenfor terapi for å forandre oss selv og hvem vi er født som, så kanskje det bør investeres litt mer i helsevesenet for at mennesker skal få hjelp til å akseptere den man er, med den legningen og identiteten man har.

Jeg hørte her om dagen om en ung gutt som nylig tok sitt eget liv. En homofil gutt, i et kristent miljø som ikke klarte å leve med presset fra de rundt seg. Og det er så vondt å tenke på. Det er så vondt å tenke på at noen ikke klarer å akseptere og leve med seg selv på grunn av hat og fordommer til mennesker rundt. Da har samfunnet feila. Alle rundt har feilet.

Homoterapi er ikke noe som bør være lov- for noen, og jeg er glad for at regjeringen setter dette på planen for de neste fire årene. Det er et overgrep mot mennesker som har det tøft med aksept og forståelse. Det er et overgrep å “tvinge” andre til å føle noe de ikke føler, eller å være noen de ikke er.

Å være redd for andres reaksjoner, og å være fortrolig med seg selv- det er ikke noe som automatisk blir bedre med alder. Mennesker i sårbare situasjoner, er sårbare uansett alder.

Skal det være terapi rettet mot skeive mennesker, så må det handle om å få være seg selv. Det må handle om å rette fokuset mot seg selv og hvem man er, og bygge selvtillit og verdi derfra. Det må handle om akseptere seg selv som den man er <3

For det er bra nok.

 

 

 

På lading

Da ble det sjøen en tur i dag, og jeg tror ikke det er noe annet sted jeg finner mer ro og oppladning. Og for et vær vi har hatt her i dag. 17 Oktober, friskt og godt og med så sterk sol.

Kan det bli finere enn det her?

Litt sånn alenetid er veldig deilig innimellom. Å bare nullstille seg selv litt, og lade opp til en ny uke.

Jeg bruker kvelden til å svare på litt mailer, det er blitt litt sånn fast søndagskveld syssel- og jeg har noen historier på lur som jeg gleder meg til å dele med dere etter hvert. 

Mange ulike mennesker, mange historier som er så forskjellig men også så like. Det går stort sett ut på å være seg selv. På å være fornøyd med seg selv, og å akseptere seg selv. 

Det er jo noe de fleste av oss kan relatere til, uavhengig av legning.

Jeg gleder meg til å dele litt historier med dere, og jeg er så glad for dere som sender meg så personlige og fine meldinger <3.

Nyt søndagskvelden, og snart er det mandag:) Som minstemann min brukte å si ; endelig mandag…:)

Tid for konsert igjen

I går var jeg på konsert, og den dama her burde det vært bilde av i ordboka under – musikk.

En så utrolig musikalsk gjeng, og jeg var helt fascinert. En utrolig fin konsert var det.

Rørende og sterkt. Og like imponert av resten av bandet hennes.

Så rart å gå på konsert som om det skulle være den vanligste ting i verden. Merkelig med mye folk, og nesten litt skummelt. Men aller mest- veldig moro.

Jeg tror den pandemi tiden har gjort noe med oss som kanskje vedvarer. Det har blitt en naturlig greie å holde avstand, og jeg tror også det er vanskelig for mange å komme i gang igjen med disse hverdagstingene vi før var så glad i.

Dørstokkmila er kanskje blitt enda større?

Jeg tror jo at det er flere enn meg som kjenner på det, men så må vi jo begynne å leve litt igjen også?

Fin helg, og nå er det sol. Sjøen frister i dag, tror jeg. Mye folk i går, lite folk i dag. En god blanding for ei ekstrovert introvert;)

Ha en god søndag der du er.

“Så fin du var i fjor, når du var noen kilo lettere”

Hvorfor føler så mange at det er helt greit å kommentere hvordan andre mennesker ser ut? For stor, for liten, for langt hår, for kort hår. For lesbisk, for homofil, for gamle klær…bla bla bla.

Er ikke det egentlig ganske ufint?

Jeg har opplevd å spørre noen om hvordan de opplever et annet menneske, og får til svar hvordan de ser ut. ” Sikkert grei ho, men veldig stor”. “Joda han var en flink lege, men han hadde ikke utseendet med seg”. ” Ho er snill, men hadde sikkert sett bedre ut om ho la på seg noen kilo”.

Og de mer direkte spørsmålene;

“Du var så pen med langt hår, hvorfor sparer du ikke ut igjen”?

“Så fin du var i fjor når du var noen kilo lettere”..

Hvorfor er det så naturlig å kommentere andre menneskers utseende?

Vi har en generasjon som vokser opp med et kroppsfokus som ingen av oss hadde. Joda vi hadde fokus på kropp, men ikke i den grad som det er i dag. Vi hadde ingen filter som gjorde oss penere og tynnere, vi ble ikke nedlesset av nakne kropper overalt.

Jeg tror at overdreven kroppspositivitet gir også et sterkt fokus på kropp. Fint å vise at kropp kommer i mange størrelser, og at vi er ulike-  men kan det ikke bli for mye?

Vi er da ikke kroppen vår ? 

I dag så lever mange bloggere av å være lettkledd og uten klær- mennesker i alle størrelser lever av det, og er det bare meg som syns det blir litt mye? Må ALT dreie seg om kropp hele tiden? Kan man ikke bare være seg selv, og med klær?

Barn og ungdom sammenligner seg med andre, vi voksne gjør jo også det- og det er lett å få forvrengte syn på egen kropp av alt som florerer i media, og av å høre hva voksne mennesker sier om andre. Hvordan noens kropp og utseendet ser ut, sier ingenting om hvem den personen er som menneske…

Hvor fin den personen er som menneske? Og det er vel det som bør  bety aller mest…

Jeg er kommet i en alder hvor jeg trives med meg selv.

Jeg trives med meg selv om jeg veier for mye , om det henger litt her og der- og ting ikke er som for 20 år siden. Samtidig så kler jeg meg og ser ut som jeg selv ønsker. At andre skulle ønske jeg hadde lenger hår eller færre kilo- det har jeg slutta å bry meg om.

Så kanskje vi skal tenke en gang ekstra, om det å snakke om andres utseende. Har man ikke noe hyggelig å si, så er det kanskje like greit å la vær?

 

 

 

 

Det gjør meg utrolig glad og stolt

I dag har jeg blitt intervjuet av helsefagarbeideren, og det er stor stas at folk får øynene opp for skeive syke, og eldre. Det er på høy tid.

At folk tar kontakt for å høre mer om det, og er oppriktig interessert i tema- gjør meg utrolig glad og stolt. Det betyr at jeg når fram, og det betyr at det settes et fokus.

Når man velger en jobb i helsevesenet, så betyr det at du vil møte mennesker i alle kategorier. Du vil møte mennesker du kjenner deg igjen i, du vil møte mennesker du ikke kjenner deg igjen i. Du vil måtte hanskes med ting du forstår- og ting du ikke forstår. Og som helsearbeider har man en plikt til å behandle alle likt, til å yte en like god omsorg til alle.

For at mennesker skal være godt ivaretatt for best mulig livskvalitet- så er det viktig å bli sett. Å bli sett som den man er, uansett om du er heterofil eller homofil. Uansett om du heter Kari eller Åge, eller begge deler. Å bli sett og å bli akseptert.

Jeg er glad for at enkelte steder tar dette ett skritt videre, og snakker om dette på arbeidsplassen sin. Som bruker ny kunnskap i gamle lærebøker. Det handler ikke om at skeive mennesker skal være noe spesielle, eller ha noe annerledes behandling. Men det handler om å bli respektert for den man er, og det livet man lever. Det livet man lever med den man elsker. Uavhengig hvilket kjønn partneren har.

Legning har ingen aldersgrense, og det å være seg selv er ikke noe man slutter med underveis i livet.

Dere som deler og kommenterer, er også en stor grunn til at min jobb sprer seg, og jeg er utrolig takknemlig og glad for engasjementet deres <3. Tusen takk <3

Et år eldre, feires med glede

I dag har jeg bursdag, og det er verdensdagen for psykisk helse.

Jeg blir 43 hele år, og det er 43 år med alt det innebærer av livet. Med gleder og sorger og erfaringer og minner. Det er godt å være 43.

Det er godt å være voksen, og å kjenne at livet er i medvind nå <3

Og siden jeg har bursdag på verdensdagen for psykisk helse, så vil jeg skrive litt om det i dag. For det er noe de fleste av oss kan relatere til, noen mer enn andre. Men den psykiske helsen berører oss alle, og det er viktig at vi snakker om det.

I mine noen og tjue år i helsevesenet så har jeg ofte hørt setningen ; “det er bare psykisk”. Sagt av leger og helsepersonell om pasienter. Og det er en setning som ikke bør bli sagt av noen som jobber med mennesker. Ikke av noen egentlig.

Den setningen sier mye om hvor lite alvorlig noen tar det å slite psykisk.

Det å ta vare på sin psykiske helse, er like viktig som alt annet vi tar vare på. Og det å få behandling og hjelp når vi sliter- er like viktig som å behandle et brukket bein.  Det er ingenting som heter “bare psykisk”.

Jeg har kjent på angst, og jeg har mennesker rundt meg som har kjent på angst og som har psykiske utfordringer. Noen mer enn andre. Men felles for alle er at det må tas på alvor. Det må være rom for å snakke om det.

Det er jo ingen hemmelighet at jeg jobber for at mennesker skal være seg selv, og med et spesielt fokus på skeive. Og det er forsket på at skeive sliter ofte psykisk. (fra ssb forskning)

Men det gjelder oss alle. Si fra til noen om du har det tungt og du sliter. Og når det ikke fram, så si det til en til. Du er verdt å ha det bra!

 

Snakk om det, si det til noen.

 

 

 

 

” Vi har ikke hatt noen homofile hos oss”

På henvendelsene jeg får så ser jeg at behovet for økt kunnskap hos helsepersonell, er så til de grader tilstede. Jeg har fått meldinger fra eldre og voksne, som har vært og er syke og i kontakt med helsevesenet. Og fra ansatte i helsesektoren.

De fleste sier de ikke har opplevd å ha noen med annen legning eller identitet hos seg der de jobber.

Selvfølgelig har de det, de har bare ikke klart å opprette den tillitten og tryggheten man trenger for å kunne være seg selv. Det har ikke blitt spurt de riktige spørsmålene.

Kommer man inn på et sykehjem, eller en institusjon av noe slag, og får innkomstsamtale- så er det ingen som tar høyde for at du ikke er heterofil. Det er ingen som tar høyde for hvilket pronomen du bruker. Det er ingen som tar høyde for at du er deg selv.

Og for de menneskene det gjelder, så betyr det så enormt mye. Mange av de som er på institusjon i dag, har levd med å bli stemplet både som psykisk syk og kriminell- fordi de blir tiltrukket av samme kjønn. Det er en skam mange fortsatt bærer med seg, og som helsepersonell ikke må videreføre.

Det handler om å se hver enkelt, og å våge å spørre spørsmål. Man må våge å spørre spørsmål som man selv syns er vanskelig også.

Å være syk, og å være avhengig av andre for å leve- for livskvalitet. Det gir helsearbeidere et stort ansvar- og det betyr at man må tenke utenfor boksen. Når ikke opplæringen i skolen enda er der den burde være, så må alle ta ansvar for å se mennesker som den der er.

For å skape tillit og trygghet.

Ingen skal måtte oppleve det tryggest å gå inn i skapet igjen, i møte med helsevesenet vårt… Og der har vi en jobb å gjøre.

Ønsker du noen til å prate om dette på din jobb, så ta kontakt med meg. Kjærlighet handler ikke om aldersgrense, legning har ingen aldergrense og å være seg selv- har ingen aldersgrense.

 

Heges lille rom

Helgesyssel, og gjenbruk

Når formen ikke er på topp, så er det godt å ha noe å pusle med. I helga har jeg revet opp strimler av gamle gardiner og sengetøy og skal lage et rundt teppe til badet. Men måtte prøve meg på litt småting først, og det her ble resultatet. Jeg er dårlig på å ikke gjøre noen ting, så selv om jeg må holde sofaen litt nå- så kan jeg jo pusle med det her 😉

En ganske stor kurv som jeg tenkte jeg skulle lage flere av:) Så ble det en hengepotte med plast på innsiden.

Enkelt å hekle med heklenål nummer 15, og helt gratis. For morsomt til ikke å dele, for her er det jo bare fantasien som setter grenser egentlig. Nå har jo ikke jeg noen hobby blogg, men siden jeg deler ting fra hverdag og hverdagsliv- så kanskje det her var ett tips til en innedag i høstferien;)

Nå er det å starte på et rundt teppe, som kun er av gammelt sengetøy:)