Jeg har vært så heldig å ha besteforeldre rundt meg lenge. Og jeg har fortsatt besteforeldre i livet mitt. Besteforeldre som har vært med på å forme livet mitt, og som har vært med på å skape trygghet og gode stunder.

For to år siden i dag så døde min Mami. Jeg tenkte i går at det bare var 1 år siden, men det er to. Tiden går fort, og det føles egentlig som i går ho satt på sykehjemmet og spiste sjokolade med hele seg.

Mami hadde Alzheimer. Ho hadde perioder og lange tider hvor hun var redd og sint, og perioder hvor vi ikke skjønte åssen vi skulle klare å ta oss av ho så ho hadde det bra. Dager på sykehus og sykehjem hvor vi måtte sitte å holde hendene hennes så ikke ho skulle slå eller bite de som behandlet henne.

Dager hvor vi skjønte at det hun var aller mest- var å være redd.

Alzheimer er en fryktelig sykdom, og det er vondt å se en person man er så glad i- være så redd og sint, og som etterhvert blir til en person man må bli litt kjent med på nytt. For Mami var jo der hele tiden. Bare gjemt av sykdom.

Stjernene i øya når jeg kom på besøk, og klemmene var ikke til å ta feil av. Det var omsorg fra en bestemor, som ingen andre klarer å gi. Til slutt så ble sykdommen såpass framtreden at hun glemte å være redd og sint, og i sin verden- den hun kjente da, så hadde hun det bra.

Og det er jeg opptatt av å få fram. For selv om hun hadde Alzheimer, så var hun ikke Alzheimer. Hun var min Mami, og det var hun hele veien- selv om utfordringene sto i kø. Og jeg er så utrolig glad for at vi var så mye sammen hele veien, og at jeg bidro når hun ikke lenger klarte.

Minnene er fra både når hun var frisk og når hun var syk, og det er minner å ta med seg videre. For vi må ikke glemme de nære og kjære våre- selv om de får en sykdom som fører til at de blir litt annerledes i væremåte. For innerst inne der- så er fortsatt den personen du er så glad i.

Savner deg en hel masse, og så glad for å ha hatt deg i livet mitt. Hele livet, helt til du gikk ut av tiden vi kjenner.

En Mami i livet- burde alle ha hatt.