Endelig kom varmen tilbake.

Det var godt å komme ut på sjøen og puste litt igjen:) Ingenting som er så fredfullt og fint som å være på vannet. Enya, Vår lille cocker stortrives også.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Så nå gjelder det å nyte hver dag mens det ikke regner. Det å kunne sitte ute til langt på kveld og spille, være på sjøen, bade, grille og bare leve ute- er helt fantastisk. Og når hodet spinner og er fullt, så er det avkoblingen vi trenger.

Med noen av mine beste folk i livet <3

Sol asså!!! Undervurdert.

Håper dere alle lager dere fine dager og at også dere får noen lengre glimt av sol og varme.

Sommeren i år ble egentlig langt annerledes enn planlagt. Mamma døde på 17 mai. Jeg viste jo at ho var alvorlig syk men tanken var ikke hos meg at vi ikke skulle få en sommer til. Så vi planla egentlig alt etter hennes sykdom. Vi skulle til Spania i Mai også skulle vi bruke resten av sommeren hjemme i nærheten av ho.

Men så skjer livet. Ofte mer brutalt enn vi ønsker. Og dagene etter må vi bare stå i.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Noen ganger så ser jeg sorgen min litt på utsiden og blir litt fascinert av hvordan jeg reagerer. Og sorgen min har vart lenge, lenge før hun døde også. Når kreften ble det som kontrollerte hverdagslivet vårt, så tror jeg sorgen for alvor startet.

I morgen er det 2 mnd siden. På den ene siden føles hun fortsatt levende, på den andre siden så føles det som om det er hundre år siden.

Men sommer har vi, og vi bruker den hjemme. Med familie, med unger og med båtliv. Været får vi ikke gjort noe med, dagene kommer og går så er det opp til oss å gjøre det beste ut av ting. Og det syns jeg vi klarer .

For samboeren min, ungene og dyra våre gir mening hvert sekund og hvert minutt av livet. Vi har bra folk rundt oss som bidrar til gode og fine dager og vi koser oss hjemme sammen.

Selvfølgelig skal vi leve så godt vi kan videre. Det tar bare tid til å venne seg til det nye livet..

Det livet som er uten mamma.

Sorg er rart. Det er vondt og på en måte litt altoppslukende.

Mamma døde på 17 mai.

Etter lengre tids kreft så døde hun. Vi var forberedt men så langt i fra forberedt likevel. Helsevesenet de siste 8 ukene ga oss en enorm utrygghet og det skjedde mye som ikke skulle skje.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Og tiden nå etter, er vanskelig og tøff å håndtere.

I hodet mitt så hører jeg stemmen hennes, som sier- skriv om det. Så da skal jeg prøve på det. Mange mister sine nære og kanskje ved å skrive om det så kan det være flere som kjenner seg igjen, og det kan være en ting som hjelper meg når jeg er så glad i å skrive.

Jeg spiser, sover, bader og gjør ting med de nærmeste hver dag, men jeg er på en måte litt utenfor meg selv. Jeg kjenner at det føles vanskeligere ut å puste, kroppen er i konstant alarmberedskap som den har vært de siste 8 ukene hennes. Alt har dreid seg om hvordan hun hadde det til enhver tid, og det å kjempe kampen for henne. På slutten ble det kampen for riktig behandling og trygghet.

Det er vanskelig å takle i ettertid at sykehuset har gjort feil. Det gjør at spørsmålene er mange ..hva om?

Det er vanskelig å takle at hun ikke lenger er her, og det å bare sende en melding eller ringe hver morgen for å sjekke hvordan hun hadde det, er så uvant å ikke gjøre. Det er så vondt å ikke få snap eller telefon. Det er uvant og stille, og det er som om kroppen min ikke helt vil være med på at dette er sånn det er nå.

Jeg må lære meg å leve uten, jeg må lære meg nye vaner og jeg må lære meg å komme tilbake til samfunnet.

Men det er vanskelig. Akkurat nå føler jeg ikke for å være med noen andre enn de absolutt nærmeste og bare det å gå på butikken er en stor utfordring. Jeg har aldri hatt angst tidligere. Bortsett fra etter skytingen på London, da kjente jeg på litt av det samme. Går jeg inn på en butikk nå, så snører det seg sammen i brystet- jeg blir svimmel og kvalm og uvel. Hver gang jeg har vært på butikken så er det noen som kondolerer eller spør åssen jeg har det, eller snakker om begravelsen. Og det takler jeg ikke. Det er som at ingen ønsker jeg skal få et lite pusterom. Jeg skjønner folk mener det godt, men jeg skulle virkelig ønske meg en butikk tur eller strandtur uten at noen nevner dødsfallet.

Det er også litt fascinerende å se meg selv utenfra og hvordan de kroppslige reaksjonene er. Hvordan kroppen min reagerer på sorg. Og kanskje ved å se det, og å skrive om det, så kan det roe seg litt med tiden. Det sier jo at tiden skal lege alle sår, og etter hvert så vil jeg nok også lære meg å leve med det.

Jeg lever jo med det nå også, jeg bare håndterer det ikke så veldig bra enda…

For hvordan skal vi ellers redusere fordommer, hat, hets og diskriminering? Hvis vi ikke lærer om ulike mennesker hele livet. Hvordan skal vi ellers ufarliggjøre hverandre?

Verden går sakte framover og litt tilbake- hele tiden- og vi opplever at flere og flere har det tøft med å være den de er. Både i voksne miljøer og i ungdomsmiljøer. Ungdom lar vær å gå på skolen, av frykt for hets- og voksne sliter med jobb på grunn av diskriminering. Mennesker som flykter til Norge på grunn av legning eller kjønnsidentitet, opplever massiv hets på asylmottaket.

Vi kan vel alle være enig om at dette ikke er greit?

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Mange skeive er eksperter på å føle seg fram etter trygghet. Nettopp fordi spørsmålene og ordene er så mange hele tiden. Man blir , som skeiv, sammenlignet med freaks- med pedofile-vi får teoriene til Andrew Tate kastet etter oss, og mange er svært opptatt av vårt sexliv, hvordan vi får barn, hvem garderobe vi skal være i, hvem do vi skal være på. Mange er opptatt av å fortelle oss hvor lite dømmende de er, og at de selvfølgelig aksepterer. Så er det en strofe vi hører mye; “Har ikke så mye til overs for skeive, men du er kul”.

Og sier vi noe i mot dette, så er det krenkehysteri. Vi må slutte å ta oss så nær av ting, de var jo bare nysgjerrig- eller ville bare vise at de er aksepterende.

Nei , det handler ikke om krenkehysteri- det handler om retten til å si fra at dette ikke er greit. Jeg går ikke rundt med svar til alle som vil ha, eller er ett mottak for søppel. Men jeg går med en ryggsekk hvor alle ordene legger seg, og det er en ryggsekk som bare blir større og større. Og da er det kanskje den ene kommentaren en dag som får det til å sprekke. Fordi alle spørsmålene for oss til å føle oss så annerledes.

Det handler om å behandle hverandre som mennesker, og derfor må det inn i skolen. Det kan ikke være opp til hver enkelt skole å bestemme selv. For hvordan skal vi ellers normalisere hverandre om vi ikke lærer om hverandre? Det handler om mennesker, ikke om Pride, regnbuen, politikk eller ideologi. Det handler om å vite nok om hverandre til at det er lettere å akseptere, respektere og tolerere hverandre.

Vi opplever at det er et betent tema i skolen, hvor lærere kvier seg for å ta kontakt. Noen sterke personligheter mener det er nok homoprat i skolen, og da er det mange som ikke tør å si noe annet. Av frykt for hets selv.

De som kommer fra andre kulturer og land, har mange ganger fått en lære som gjør oss farlige for dem, og som eskalerer til hat og hets. De starter på skolebenken i Norge, men det er tilfeldig hvilken skole de starter på. Det er tilfeldig om de lærer om ulike mennesker, legninger og kjønnsidentitet og kjønnsuttrykk.

Sånn kan det ikke være!

Vi mennesker vil alltid komme i ulike former og det kan ikke være noe som velges bort i skolen. For sånn er det. Livet er sånn. Jeg er den jeg er, du er den du er.

Jeg ser med skrekk og gru hvilken vei det går, og hvor mye fordommene eskalerer. I år skal vi på sikkerhetskonferanser, vi skal læres opp til å beskytte oss, skape et nettverk rundt som gjør oss tryggere- bare fordi vi er skeive…..

Nei, du skal ikke ha like rettigheter som andre. Selvfølgelig skal du ikke det- du er jo ikke noe menneske på lik linje som oss vanlige. Du har tross alt lyster og følelser som vi ikke skal ha i Norge. Du groomer barn, du er en ideologi, ditt liv som menneske betyr ingenting så lenge du ikke hører på hva som er bra for deg. Eller bra for oss, men husk at vi vet faktisk hva som er best for deg. Vi vet at hvis du hører på oss, så kommer du ikke til helvete. Hvis du bestemmer deg for at du er psykisk syk, tar i mot terapien vi tilbyr, gir deg hen til å aldri føle eller leve. Da kommer du til himmelen. Og du kan det om du vil det. Det er din prøvelse her i livet, og vi vil heie på deg. Du må bare være sterk nå. Helt fra 1600 tallet er det bevis på at du kommer til helvete som homofil, og du bør egentlig brennes på bålet for å øve deg på temperaturen i helvete.

Jeg kan gjøre som jeg vil. Jeg er tross alt heterofil, vanlig, normal og kommer til himmelen. Uansett mine synder i livet så kommer jeg til himmelen. For jeg har normale følelser, alt annet kan jeg be om tilgivelse for. Men det kan ikke du. Du er dømt til evig pining i et brennende helvete. Fordi du elsker- fordi du føler- fordi du er den du er!

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Du er dømt til helvete fordi du bruker fargene som gjør at jeg brekker meg. De fargene som gjør at jeg holder meg våken om nettene, kvalm og uvel med tanken på at mine barn kan risikere å få deg som lærer. Eller prest, for i disse dager har dere tatt over for mye. Dere har lurt så mange mennesker, troende mennesker, til å tro at dere er verdt noe. Til å tro at dere er mennesker, og har like menneskerettigheter. Dere hjernevasker gode mennesker til å tro at dere er noe, at dere har livets rett med å føle og elske og være dere selv.

Tenk at du bruker regnbuen, en regnbue som viste seg for første gang over Noas ark- etter Gud druknet alle menneskene bortsett fra Noa og hans lydige familie. Da viste regnbuen seg som et fredstegn. Tenk at du bærer de fargene som den gang var et kristen symbol for fred og omsorg for alt Gud skapte. Vel , bortsett fra deg da- du er feilvare. Glem ikke det. Du er såpass feilvare at vi ønsker å utrydde deg. Få deg vekk så bare det perfekte er igjen, For du må ikke tro du er noe, du skal gjemmes bort, fjernes , skjermes og våre barn skal beskyttes mot deg.Våre barn skal beskyttes mot all ondskap du viser under seks farger. Hvis du ikke bukker under av hat og hets, vold og trusler- så skal vi fjerne djevelen i deg med troen vår.

Du klarer det. Bare ikke vær deg, ikke føl, ikke lev, ikke bruk farger. ikke snakk om dine følelser og for all del- ikke praktiser dine følelser. Hvis du klarer det, så skal vi hjelpe deg med å komme til himmelen. Om jorden føles som et helvete, så hold ut. Himmelen venter om du hører på oss.

Tenk at du bærer farger som står for mangfold og fellesskap. Hvordan kan du være så grusom? Hvordan kan du lokke våre barn med mangfold, trygghet og inkludering? Du onde onde menneske, som groomer barna våre til å tro at de er bra nok som de er. Du som var ulovlig fram til 1972. Du burde vært ulovlig enda, du kriminelle sinnsyke menneske som heier på kjærlighet.

Du kan være barn, ungdom eller voksen. Det har ikke noe å si, vi vil fjerne din synd. Vi vil fjerne dine farger, og sørge for at du er blank. Uten følelser, uten å leve, uten å være deg. Bare sånn kan vi reparere din synd. Og da vil du komme til himmelen…Og gå for guds skyld ikke med en skolesekk med farger på, noen kan du tro du er skeiv. Hvis ikke så kan du smittes til å bli det. Hold deg unna disse satanindoktrinerte fehuene som kun spiller på mangfold.

(Hvis noen lurer…. Dette er ironi! Dette er laget av å ha lest igjennom meldinger fra mange opp igjennom de siste årene. Meldinger som handler om hva mennesker går igjennom som skeive.)

Jeg kan ikke huske sist det har vært så mye snø i Fredrikstad. Og man kan klage på mye, men det er i alle fall pent.

Og nå er endelig temperaturen levelig også. Rørene er fortsatt åpne, vi har både vann og varme.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Syns synd på elgen vår her, og rådyrene nå, og vi klager en del når vi måker og det fokker snø, men fortsatt  så er ingenting så koselig som en ordentlig vinter:) Tross nordlendingene syns vi klager fælt, så har vi det ikke så aller verst asså:)

Åssen går det med dere i snøværet? Har dere hjelp og får dere handlet og gjort det dere skal? Hva er det beste og verste med vinter som vi har nå.

Et flott innlegg om en nyinnsatt prest på tv2 nyheter. Presten Alex er den første i Norge som er ikke binær og transperson, og hele artikkelen er kjempefin. Og gjett om noen sitter hjemme og smiler og kjenner seg igjen fordi Alex tør være synlig og offentlig. Alex redder liv med å være synlig, hen redder liv ved å være i kirken, ved å være prest. Hen har en mulighet til å se de som ikke alltid blir sett og som mange ganger blir fordømt i kirken. Ingenting annet enn en fin artikkel som du kan lese her. 

Så gå vi gjennom kommentarfelt.

Annonsørinnhold

Stor oversikt: De beste tilbudene på sommersalget

Og med hundrevis av gråte, lei seg og sinnafjes så blir vi litt nysgjerrig på hvem disse menneskene er og klikker inn på noen som vi har noen felles venner med. De som er lei seg , ler og gråter av dette innlegget er blant annet lærere, en psykiatrisk sykepleier, en fra mental helse, sykepleiere og helsearbeidere og en politikonstabel! Mennesker som vi stoler på skal ta vare på oss når vi trenger det, som vi stoler på når det gjelder ungene våre.

Jeg har nesten ikke ord, og det er så vanvittig skremmende å se. Mennesker som har fått stillinger i samfunnet som omhandler trygghet og behandling.. Mennesker som skal forebygge selvmord, og ta vare på de som trenger det. De hater, de ler og de er sinte over at en skeiv person er prest.

Hvordan skal vi stole på at disse er i stand til ¨å ta vare på skeive som trenger hjelp, når holdningene er som det her? Når de som har fått tilliten til å se oss på vårt sårbare, og de som skal være rollefigurer for barna våre- er de som hater? Med fullt navn i sosiale medier er de stolte over å si æsj med spyfjes bak…

Skal vi stole på at den politikonstabelen kommer til unnsetning når en skeiv blir trakassert ? Skal vi stole på at psykiateren på DPS ser den unge skeive som kommer, usikker og redd for fordommer og trenger trygghet og bekreftelse på at hen er som hen skal være?

Er det på tide å kreve en  holdningssjekk for å jobbe med mennesker?

Hva kan vi gjøre med dette? Jeg føler vi kommer til kort- gang på gang. Kjør debatt- og del gjerne.

Det er så mye fokus på alle som har fått vitnemålet fullt av 6″ere. Det er det samme hvert eneste år. “alle kan gjøre det”, “alle kan få 6ere”, “det er bare å stå på”. Jobb hardt nok, så får du det til. Men så enkelt er det ikke. Nok en gang er karakterer delt ut og det er det store tema på alle de unges sosiale medier nå.

Mange ungdom strever seg gjennom ungdomskolen og videregående. Mange har bagasje som gjør det umulig å klare alle fagene, som gjør det umulig å klare leksene hjemme og som kanskje sliter med noe fysisk eller psykisk. Mange sliter for å få en karakter som gjør at de i det hele tatt står i fag.

Annonsørinnhold

Det fineste badetøyet i butikk nå

Til deg som ikke har vitnemålet fullt av 6ere; Du er faen så bra

Greit, du blir kanskje ikke lege, men det kan jo hende du aldri har ønsket heller ? Eller så kan det hende du bestemmer deg for å bli det senere i livet.  Norge er et samfunn hvor vi trenger mennesker i alle yrker. I ALLE yrker. Og det aller viktigste- det er at du trives med deg selv og hva du gjør.

Er det noe den korona krisen nå bør ha vist oss, så er det at alle jobber er viktige. Noen mer enn andre, og det er ikke bare jobbene som krever mest og høyest utdanning som holdt hjulene i gang når Norge stengte ned. Glem ikke at du er bra. Du er så bra, og det du klarer, det er bra nok. Ditt beste- det er BRA NOK.

En klok lærer sa en gang at det hjelper ikke å ha vitnemålet fullt av 6ere, om du mister deg selv på veien.

Ungdom får angstanfall ved en dårlig karakter, og gruer seg til å vise den hjemme. Gruer seg til å få den påminnelsen om at de ikke er bra nok. Flere klarer ikke leve et ubekymret ungdomsliv fordi karakterjaget overgår det meste. Og går man da ikke glipp av annen vesentlig læring på veien? Læringen om å være sammen, og lære av hverandre, være sosial og lære samspillet med andre mennesker ? Om å glede seg over livet, selv om alt ikke blir som planlagt?

Reise seg opp igjen, når man faller ..

Til alle dere som har slitt dere gjennom skolen og kommet ut av det med hodet over vannet;

Gi deg en klapp på skuldra og vær stolt av deg selv. Vær stolt av den du er og hva du har oppnådd. Og husk at livet er langt. Du kan faktisk gjøre ting om igjen om du ønsker.

Jeg slet meg gjennom både barne og ungdomskolen, men starta på skolen  igjen som 40 åring. Fordi jeg ønska det selv. Og det kan du gjøre og. Om du vil det. Livet er ikke over om karakterene ikke er helt på topp. Det er så mye i livet som ikke går på karakterer. Og det er ikke  karakterene dine  som definerer hvem du er.

Om ingen andre løfter deg opp, så løft deg selv opp. Ta fram de egenskapene du har som du er stolt av , og hold fast i dem.

For det finnes ingen annen som deg, du er den beste på å være deg selv. Og du er faen så bra !

Etter fire dager med frosne rør, så sildrer endelig vannet i heimen igjen. Herlighet så lettvint vi egentlig har det til vanlig.

Vi har fått kjenne på ting vi tar for gitt de dagene her, og det å ikke ha vann over tid er krise. Vi har familie i nærheten, og vi er heller ikke i krig eller har vannmangel ellers så det er jo ikke noe synd på oss. Egentlig ikke krise heller, men det føltes sånn:P For det var noen slitsomme dager. Først røyk varmepumpene, så det var å sitte oppe døgnet rundt for å fyre nok til å prøve å tine opp røra. Vi har prøvd støvsuger, hårføner, ullgensere rundt røra og det vi kan. Fyra 24 timer og hatt døgnvakt i tre netter. Vi var ikke de eneste som hadde ringt rørlegger;) Så lista dems var lang. Men i dag kom dem- og etter en time var en propp på halvannen til to meter igjen sildrende deilig vann. Etter fire dager uten.

Annonsørinnhold

Slik pakker du smartere på reisen

Nordlendingene får bare si jeg syter og klager og at dette er de vant med- men det er ikke jeg asså. Så da takker jeg enda en gang for at jeg bor på Østlandet.

Hallelujah!

Tenk de som ikke har tilgang på friskt vann. Til å vaske seg, til å drikke, til matlaging og vasking. Så utrolig heldig vi er. Disse dagene har det bare vært meg og samboer hjemme, med bikkjer og katter. Likevel føles det som om vi bruker enorme mengder vann. Til tross for at vi bare har henta det vi føler vi må ha hos andre. 6-20 liter har gått daglig. Det selv om vi har tina snø til å vaske opp med. Og tenk da hvor mye vi bruker når vi har fri tilgang?

Det var en liten tankevekker dette.

Og jeg setter så enormt pris på å kunne gå på do;)

Noen ganger blir jeg litt satt ut over spørsmålene noen får seg til å stille fordi vi er skeive. I dag ble enda en bekreftelse på hvor annerledes noen syns vi er. Og jeg skulle så ønske jeg hadde et klart svar tilbake, men jeg har sjeldent det. Hver gang blir jeg like sjokkert og vil jo heller ikke lage noen scene. Men jeg skulle ønske jeg hadde et svart som belyste hvor annerledes det får oss til å føle oss. Og jeg må innrømme at jeg blir lei meg, og skuffa over at vi har så lang vei igjen før vi også betraktes som mennesker, ikke som legning.

Vi handla i nærmiljøet i dag, og var innom flere butikker. På den ene butikken så snakket vi en del med ekspeditøren, og hun hjalp til med å finne det vi skulle ha. Vi går til kassa, hun pakker ned varene og stopper og ser på oss, og sier: “Jeg må bare spørre- men er dere sammen?”. Vi står som to spørsmålstegn, før jeg bare svarer ja. Ingenting i samtalen har dreid seg om noe annet enn garnet jeg skulle ha.  Da bryter hun ut; Så koselig, før hun spør hvem av oss som skal bruke varene vi har handlet. Hvem skal bruke genseren som skal bli strikka. Hun sier det på en måte som at vi skal bli glad for at hun syns det er greit at vi er to damer. Men vi blir satt ut, nok en gang, og går ut i bilen.

Annonsørinnhold

Sommersalg hos de erotiske nettbutikkene: Pirrende kupp du gjør nå

Noen dype pust ble det, og vi blir påminna hvorfor vi ikke er så sosiale. Hvorfor vi ikke går på mange sammenkomster med folk vi ikke kjenner godt. Vi blir påminna om at så mange syns vi er annerledes, og jeg forstår det ikke. Vi føler oss ikke annerledes .Det føles som at disse kommentarene må vi bare akseptere, og ikke skape en scene, for det dreier seg jo ikke om vold og hat og hets. “Bare en som vil formidle hvor lite dømmende hun er”. Vi velger å svelge den kamelen, og gå. Men det sitter, som så mange andre kommentarer gjør. – Kan ikke danse med deg for jeg er ikke sånn. – Hvordan har du fått barn? -Hvordan har du sex? Spørsmål som er av altfor privat karakter til å stille andre du knapt kjenner.

Vår kjærlighet er den samme kjærligheten andre har, og jeg er helt sikker på at denne dama ikke hadde spurt et heterofilt par om det samme. Å få en kommentar i ny og ne er en ting, men å få stadig kommentarer fra folk som absolutt skal fortelle oss at de aksepterer oss er en annen ting. Kanskje vi skal begynne å fortelle ekspeditøren at vi aksepterer hennes yrkesvalg, eller spørre ut i fra en gullring på om hun er gift med hun/hen eller han? Vi har jo ingenting med det, og det er helt naturlig for oss å ikke spørre andre vi ikke kjenner om private spørsmål, så hvorfor er det så enkelt å spørre oss om alt?

Hvorfor ses vi på som så annerledes? Og hva kan vi svare til sånne kommentarer?