8 mnd etter at mamma døde så er hennes skrift for alltid på armen min. Dette sitatet fant jeg i hennes bok bare noen dager etter hun døde, og bestemte meg allerede da for at dette skulle tatoveres. Som en tro kopi av hennes skrift.
Sorg er noe som tar tid, og jeg tror det er enkelte ting som vi være sårt hele livet. Det er ikke alt man kommer over, men kanskje mer lærer seg å leve med. Det er fortsatt en dag om gangen, og det vil det nok være lenge. Samtidig så er det den ene dagen, akkurat nå, som er livet <3
Det føles som tatoveringen alltid har vært der, og den skal hver dag minne om å huske å leve, huske å puste og huske å være meg selv.
0 kommentarer
