Skal ikke være så enkelt å komme seg noe sted :P

Igjen så virker det som om det er smitte overalt, og for oss som har unger på flere ulike skoler- så virker det som det florerer nå. Skal det aldri ta slutt? I dag sitter jeg å venter på testsvar fra en som var her i helga. Jeg har pakket baggen og er klar til å dra på camping med gamle kollegaer og venner, men så enkelt skal det ikke være.

Hver eneste gang jeg har skullet noe det siste året, så er det en eller annen rundt meg som skal testes:P Sååå lei ! Så utrolig lei.

Men det her må vi vel bare regne med at kommer til å følge oss i lange tider til 😛

På den positive siden så er det sol, og alt ligger til rette for en liten herlig campingtur. Jeg må bare få klarsignal først.

I mens så får jeg tusle rundt i hagen, lukte på blomster og vente på telefon…

 

Når man legger seg med et smil

Dette innlegget skrev jeg i går kveld, etter å ha bli liggende lenge våken.

“Nå har jeg lagt meg og tenkte at jeg kom til å sovne fort. Men så ligger jeg egentlig bare å smiler.  Minstenmann snorker ved siden av meg, Charlie nede ved beina og Katta ligger godt planta på hofta mi.

I dag har vært en bra dag. En sånn veldig bra dag som jeg tenker at jeg alltid skal ha i hjertet. For det er noen sånne dager som jeg bare skulle ønske varte evig. Hvor tiden stoppet litt. Dager hvor mintstemann er frisk, og som nest minste er glad og storfornøyd over den nye tilværelsen på ungdomskolen.

Høsten er på vei, og tv programmene det samme. Det fellesskapet med å glede seg til noen tv program på kvelden sammen med ungene, det elsker jeg. Jeg elsker at dem er engasjerte, gjetter poengsum og ler og koser seg. Jeg elsker å høre at dem heier på hver sin , og småkrangler litt om hvem som er best til å synge og danse. Jeg elsker at dem vil bruke tid sammen med meg.

I kveld har vi sett på -Skal vi danse, som rørte meg sterkt med dansen til de to siste gutta. I kveld var de to det viktigste Norge så. Trodde jeg.. For etter det kom stjernekamp på skjermen, og vakre Jorun Stiansen som i beste sendetid snakker om psykisk helse og sine utfordringer med å føle seg bra nok.

Jeg tror alle kan relatere til hva hun snakket om i kveld, og jeg tror vi var mange som var rørt over både sang og ord. Vi har ledd og vi har grått, og vi har spilt brettspill i pausene.

Familiekveld asså 🙂 Det er jammen ikke til å kimse av. Og sånne gode følelser man får innimellom hvor alt bare kjennes bra, det skal man ta vare på. Det skal jeg ta vare på.

Jeg har sneket meg til litt bilder når dem ikke har sett meg, bare for at sånne dager bør huskes. For å minne oss på hvor heldige vi er og hvor bra vi har det.

Å dele noe felles, uansett om det er barn, familie, kjæreste eller venner- det tror jeg er viktig. Noe å glede seg over sammen. For det å være glad sammen med noen, det er en god følelse. Å være glad alene er også fint, men å dele det med noen…. det er hverdagslykke. Eller helgelykke akkurat nå”.

Nå er det søndag, og jeg skal farge denne dagen også 😉 Med sol, varme, mine folk og dyr. Ha en fin søndag alle sammen <3

 

 

Tør du å si hva som er viktig for deg ?

Når man blir gammel og syk, hva tenker du da er det viktigste for deg ? Vi har fått i gang en kampanje i Viken, som heter Hva er viktig for deg ?En kjempeviktig kampanje som får hver og en til å sette ord på hva som er viktig for vedkommende i den fasen av livet de er i.

Men er det så enkelt ? Våger alle å sette ord på hva som er viktig for dem ? Våger man å snakke om de viktige tingene, med ukjent helsepersonell? Ord man kanskje føler skam med å si, og ord man ikke vet hvordan blir tatt i mot av de du er avhengig av. Frykt for å bli avvist av de som skal hjelpe deg. Kanskje til og med en frykt for å bli sett ned på ?

Kampanjen er kjempeviktig, men vi må ikke glemme at da må helsepersonell også være klar for svarene som kommer. Akseptere at vi er ulike, og få kunnskap på ulike områder som omhandler mennesker.

Vi er bare mennesker alle sammen, men med ulike, liv, tanker og følelser.

Men det er ikke lett å snakke om noe som man vet lite om, og som man ikke har lært noe opp igjennom utdannelse og i arbeid. Det er kanskje noen som syns det er vanskelig å spørre fordi de føler de tråkker over streken, eller at de ikke vet hva som er greit eller ikke. Og ekstra vanskelig blir det jo da når man ikke vet noe heller..

Hva er viktig for deg, er bra- og det er superviktig i møte med mennesker i sårbare faser av livet. Men man må også være klar til å få svar, og å kunne takle svaret med hva som er viktig for hver enkelt. Det å kunne få et ærlig svar, og å skape tillit- kan være inngangsporten til en samtale. En samtale som forteller hvem den personen er, og hva som virkelig er det viktige.

Og for skeive mennesker, i ulike kategorier- så kan det som er viktig for noen, være vanskelig å forstå for andre. Derfor må det læres om.

Jeg tror at det viktigste når man blir syk, og avhengig av andre mennesker- er å bli sett. Det er å bli sett, hørt, forstått og akseptert som den man er.

For det er vel egentlig det som det handler mest om, for trygghet og for omsorg- det å bli sett… ?

Ønsker du mer kunnskap om dette, så ta kontakt for undervisning eller kompetanseheving.

Heges lille rom.

Jeg valgte ja, og jeg velger ja

Ah, du bare får til ting du .. Det var det en som sa til meg i går, som ønsket at hun selv skulle få til det hun drømte om.

Men det her har jo ikke vært noen enkel vei, og det er det jo enda ikke. Den kampen jeg kjemper er etterfulgt av mye hat og hets, mye vemmelse på innboksen- og noen ganger meldinger som faktisk skremmer meg litt, og som har fått meg flere ganger til å tenke to ganger om jeg vil utsette meg for det. Jeg har brukt mange timer med skriveboka for å skrive for og imot.

Jeg valgte for. Jeg valgte et ja, istedenfor nei.

Her jeg er i dag, er fortsatt ikke bare enkelt, men jeg jobber for det- og jeg trives godt med å ta styring over eget liv. Jeg trives med å ta styring over det jeg kan gjøre, helsemessig, og jeg trives med å utfordre meg selv på måter jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre.

De siste to årene har vært tunge på mange områder, og jeg endte på sosialstønad en lengre tid fordi jeg var fanget mellom barken og veden i noe som for meg virka som et håpløst Nav system. Og når jeg ikke lenger hadde noe å tape, når det egentlig ikke kunne gå dårligere økonomisk, da kunne jeg likeså godt satse på drømmen. For når man er på bunn, så kan det jo bare gå oppover.

Jeg er vel også velsignet med et positivt sinn, selv om det ikke alltid har vært sånn. Jeg har hatt mange dager opp igjennom som langt i fra har vært preget av positivitet, men jeg må på en måte gjøre det jeg kan med livet jeg har. Jeg har tatt grep med å prata med noen, tatt tak i meg selv, akseptert meg som jeg er med de helseutfordringene jeg har, og jeg har henta fram det jeg fortsatt kan. Og det er fokuset mitt.

Hva jeg kan, hva jeg vil, hvem jeg vil være og hvordan jeg vil ha det i livet mitt. 

Jeg har alltid vært engasjert, men redd for andres meninger- så jeg har ikke ropt så høyt alltid. Jeg har vært redd for at ikke andre skulle se på meg som snill og omsorgsfull, og har gjemt mye smerte i humor. Det er enklere å le det bort.

Jeg har ikke likt å være alene, på noen måter- og jeg har vært så avhengig av at andre skal finne min lykke for meg.

Og sånn fungerer det jo ikke. Og det er jo litt av et ansvar å gi til andre og egentlig. Det ansvaret er jo mitt. Jeg må sørge for at jeg har det som jeg vil ha det. Og alle trenger ikke like det. Alle trenger ikke like meg heller. For såpass har jeg skjønt opp igjennom, at vi er ulike og med ulike meninger og ulik kjemi. Det er jo litt livet da.

 Å velge sine venner, velge sin hær og velge sine kamper. Så valgte jeg også kampen for meg selv da, til slutt.

Etter at jeg har kjent på kroppen hvor utrolig viktig det er å være seg selv, så er jo dette blitt min fanesak. For det å skjule hvem man er, skjule legningen sin- det går utover så fryktelig mye. Livet blir litt innpakket i plast, og det er ikke så mye som når gjennom den plasten til slutt.

Så ja, jeg får det til nå, og det gjør du og. Hvis du bare stoler på deg selv, og lar deg selv bli en viktig person i livet ditt. Vi kan ikke gå rundt å være så redd for å mislykkes.

Et grusomt ord egentlig, for vi mislykkes ikke hvis vi trår feil. Vi snubler litt, også lærer vi av det.

Og går det ikke, ja da har vi i alle fall prøvd 😉

Noen må ta høyde for at ikke alle er heterofile

Da er hjemmesiden min oppe å går, og jeg blir superglad for deling. Det er så spennende å starte med det her, og jeg har alltid ønska å jobbe med noe jeg brenner for og er engasjert i- og nå er det tiden for det.

Hegeslillerom.com

Det er vel kanskje en tid for alt i livet. Nå begynner ungene å bli større, og helsa mi har tvinga fram en liten forandring- og vips så står jeg i det scenarioet jeg har ønska i mange år, men aldri helt våget å tenke at blir noe av.

Jeg ser at fordommene lever i høyeste grad. Denne uka så valgte kirken i Fredrikstad og vise sin støtte under Pride uka vår. Og kommentarene under kirken sine innlegg, får meg til å forstå hvor mye det trengs kunnskap om dette emnet. Jeg så en helsearbeider som skrev på siden sin at vi måtte skjerpe oss, og slutte med det homofili tullet. Og det skremmer meg. For det kommer fra en person som jobber med mennesker i sårbare situasjoner, og en person som er både mamma og bestemor.

De holdningene her hører ikke hjemme i 2021. Og for en person som kanskje kommer på institusjon, eller i kontakt med helsevesenet og er på sitt såreste- så kan ikke disse holdningene eksistere i helsevesenet.

Som helsearbeider så har man et ansvar, og en plikt til å hjelpe. En plikt til å være med å sørge for livskvalitet- til ALLE! Da må det holdningsarbeid til.

Kunnskap må inn, fra skolen- og vi må ufarliggjøre og synliggjøre.

Noen må ta høyde for at ikke alle er heterofile

Alle kommentarene jeg får på min blogg viser meg det samme. Det viser meg at det er mye uvitenhet og mye frykt for mennesker som meg. Og det er helt sprøtt og tenke på, for jeg er jo den vanligste personen jeg kan tenke meg. Jeg føler meg som en hvem som helst, og kan ikke forstå at det skal ha så mye å si for andre at jeg er lesbisk. Det forstår jeg rett og slett ikke.

Derfor jobber jeg med dette. Derfor legger jeg masse arbeid i det her. Derfor engasjerer dette meg så sterkt som det gjør.  Og jeg er så utrolig glad for dere, som følger og deler og engasjerer dere sammen med meg. Takk <3

Følg meg gjerne

Instagram; hegeslillerom

Startskudd; Startskudd 

Folk flest ønsker ikke sosialhjelp Erna

Erna går ut i VG i dag, og sier at alle som mottar sosialhjelp, skal aktiviseres. Dette skal gjelde alle sosialhjelpsmottakere.

Og det her blir jeg provosert av. For som det er i dag, hvor det sitter en overlege på Nav, som verken møter eller snakker med pasientene sine. Hvor det sitter en lege som ser deg på papiret og bestemmer seg for at ; Nei her får man ikke sykepenger eller AAP. Og når man da ikke klarer å jobbe, så blir det sosialhjelp. ‘

Jeg har vært der, og det var et helvete! Hvis jeg da samtidig skulle bli pressa til ting jeg på det tidspunktet ikke klarte, så hadde jeg aldri kommet meg hit jeg er i dag. I dag er jeg på god vei med egen bedrift, og på vei vekk fra Nav systemet. Takket være folk rundt meg, og takket være en god dose positivitet og stå på vilje.

Folk flest ønsker ikke å gå på sosialstønad Erna. Folk flest ønsker ikke så lite å leve av. Ja lediggang kan være roten til mye vondt, men ikke alt som du skriver. Sykdom er roten til mye vondt, og det å ikke bli hørt eller tatt på alvor- er roten til mye vondt. Å bli tråkka ned av et system som egentlig skal hjelpe deg, er roten til mye vondt!

Det her er med på å gi et bilde av sosialhjelpsmottakere som late, og udugelige. Det blir som å rette pekefingeren mot noen, og bare si “ta deg sammen”. Det er en skam forbundet med sosialhjelp, og Nav, og denne skammen vil Høyre nå få til å bli enda større. Folk blir mer syke og deprimerte i møte med Nav, noen får diagnose PSTD..

Jeg er heldigvis ikke der jeg var, og skulder er bedre, og jeg har kommet meg opp. Jeg har fått god hjelp fra tiltak, men jeg står på sjøl. For å være avhengig av NAV og sosialhjelp- tro meg Erna, det tror jeg ingen av oss ønsker. Ingen av oss ønsker å ikke ha noe til overs i mnd. Ingen av oss ønsker å være ubrukelige. Ingen av oss ønsker å være syke .

Her setter du en stor gruppe med mennesker i en bås, og ikke en veldig fin bås. Det er en bås som det kun står et ord på ; UDUGELIG! Og hvis den følelsen noen gang har hjulpet mennesker til å bli bedre- så lykke til.

Jeg er ikke uenig i at det skal settes krav til mennesker som trenger hjelp, men da må det store forandringer til i systemet. Det her er ikke veien å gå, det er ikke det du skal starte med.

Du kan starte med å se på alle som har fått karenstid på AAP, og som har måttet gå over på sosialstønad fordi de ikke er friske. Du kan starte med å se på systemet på Nav, og la legene som bestemmer der ( over både fastleger og spesialister), få et krav om å møte pasientene sine.

Når mennesker på 60 år, midt i en kreftsykdom, blir satt i tiltak og blir bedt om å tegne det som gjør dem glad….. Jeg skammer meg over å se mennesker bli behandla på den måten. Det er flaut at Norge kan være med på å tråkke sånn på folk !

Det er mye å ta tak i Erna, men det forslaget her- det provoserte meg. Og er ikke det du bør starte med!

STEM RETT!

Hverdager

Det er fine kvelder, men likevel så merkes det godt at sommeren er på hell og at høsten er på vei.

Det er fortsatt dager til å gå barbeint..

Og fortsatt tid for å høste inn sommerens frukt og grønt

Solsikkene er snart på sitt aller beste- og elgen er snart tilbake i hagen. Akkurat som det skal være.

Jeg er jo en grubler. Tenker mye, og høsten er litt sånn grubletid. Litt roligere kvelder, og mer tid til de tingene som kanskje går litt fort ellers.

Litt mer tid til å la tankene surre litt saktere, samtidig som livet går sin vante gang. Med hverdager. Etter ett år hvor minsten har vært mye syk, så setter jeg utrolig stor pris på helt vanlig hverdager. Hvor han går på skole, og dagene er som de skal være. Livet er jo på en måte hverdagene våre- det er de det er flest av, og jeg tipper at det er dem vi husker best og.

De små tingene som skjer i hverdagen. De små tingene som vi gjør, kanskje uten å tenke over det. Det tror jeg er de tingene som betyr aller mest.

Den klemmen på morran når ungene skynder seg av gårde til skolen, de litt mørkere kveldene som gjør det trivelig å sitte i sofaen med hekletøy og tv igjen. De tingene som vi gjør hver dag, som vi kanskje glemmer at vi gjør. Det er livet.

For vi bør ta oss tid til å leve i hverdagene også- ikke bare vente på helg og fri. For tenk så kjedelig det ville vært om det var helg og fri hele tiden 😉

Bidrar voksne til mobbing ?

Mange barn gleder seg til skolestart, og mange barn gruer seg. Noen gleder seg til å se venner, mens andre lurer på om de får venner. Noen kjenner ingen. Noen starter på ny skole, med ukjente. Noen kommer fra andre land, og kanskje gruer seg til å forstå de andre. Noen gleder seg til ferien er over, andre har en vond klump i magen for det neste året som skal komme.

Det er en blanding av alle barn på skolene, alle med sine egne historier og følelser. Skolen er et sted de skal være mesteparten av barne og ungdomstiden sin, og et sted vi håper alle har det bra. Men sånn er det jo ikke.

Det skjer mye mobbing i Norge. Det er mange barn som gruer seg til skolestart.

Hvis jeg kan snakke litt om den voksne generasjonen, så er det mye fordommer i Norge.  Det er mye fordommer mot mennesker fra andre land, mot mennesker med annen legning, mot mennesker som sliter psykisk… og generelt mot mennesker som ikke er inni den perfekte a4 boksen. Og de fordommene… kan det tenkes at vi overfører dem til ungene? Kan det tenkes at det bidrar til mobbing ?

Det tror jeg. Jeg tror holdningene vi har hjemme, har ekstremt mye å si for hvordan ungene våre oppfører seg mot andre. Jeg tror de aller viktigste verdiene og holdningene våre, starter hjemme.

Og det har ikke så mye å si hva barna våre skal gjøre og hvordan de skal være, hvis vi som voksne gjør noe helt annet. Gjør som jeg sier, og ikke som jeg gjør- det funker ikke.

Så for å få enda mer fokus på mobbing og utestengelse blant barn, så tror jeg mye av det vi må jobbe med- er oss voksne. Det må jobbes med holdninger, og hva vi sier til hverandre hjemme. Hva vi sier om andre hjemme. Hvordan vi ordlegger oss og hva vi gjør og skriver offentlig.

Det skal ikke mer enn noen cm med scrolling på en eller annen nyhetskanal på facebook, før man ser at kommentarfeltene er fulle av eder og galle. Personangrep, og hat og hets. Uten filter! Fra voksne folk, som absolutt burde vite bedre.

Og det her, det leser jo ungene og ungdommen. De kan jo mer om internett enn det vi voksne kan.

Å få andre til å føle seg dårlig, eller lite verdt – er aldri en bra ting. Verken for voksne eller barn.

For er det noe det er plass til her i verden, så er det oss alle. På våre ulike måter. Vi må akseptere hverandre og tolerere hverandre, også når man ikke forstår hverandre. Hvis vi voksne klarer den jobben- så tror jeg det har enormt mye å si for generasjonen som nå vokser opp.

Ta et lite dypdykk i dine egne holdninger, og kjenn etter. Er det holdninger du vil videreføre til barna dine, og hadde du akseptert at barnet ditt sier eller skriver til andre det du gjør ? Jeg tror at det beste vi kan gjøre for ungene våre, det er å være snille mot hverandre – akseptere hverandre og ha gode holdninger som gir dem trygghet. Trygghet i seg selv, og ovenfor andre.

Tenk litt på hva som sies hjemme, og hvordan barna dine kan ta det videre. Vi ønsker jo alle at ungene skal ha det godt på skolen, og det vi kan kontrollere- er hvilke verdier og holdninger de får med seg hjemmefra.

God skolestart til alle <3

 

 

Det kan nesten ikke beskrives

Jeg blir stolt og jeg blir rørt.

I dag startet Fredrikstad Pride, og jeg blir så rørt over oppmøte og flagg. Det betyr så mye at Fredrikstad flagger, og det betyr så mye at noen kirker også henger opp flagget.

Det betyr så mye at de henger opp et flagg som er for oss alle.

For det er ikke oss og dem, det er vi. Det er vi som er mennesker, uansett hvem vi elsker. Det er vi uansett om du og jeg er han, hen eller hun. Det er OSS. Og det er det flagget symboliserer for meg.

Et mangfold og fellesskap, et fellesskap som inkluderer hverandre.

Det var stort å få ha en appell utenfor rådhuset ved flaggheising i dag. Det er stort å se flaggene i toppen av flaggstanga, og det var utrolig stort å høre ordførers ord, og domprosten. At kirken er med , det er så utrolig viktig.

For det er det livet handler om. Mennesker! Toleranse! Akseptere hverandre, og å få lov til å være den man er. Den man er født som. Og mamma er alltid med- som stolt mor <3

Gud skaper ikke feilvarer, tenker jeg. Og at kirken så tydelig viser dette, gjør at jeg nesten sprekker av stolthet.

For en by jeg bor i, og for noen mennesker <3 Rørt over støtte, og over plakater. Rørt over alle kjente som har sendt meldinger og møtt opp. Det varmer. Det varmer veldig.

Det her er ikke en kamp som er ferdig kjempet. Kim Friele sa at frihet kommer ikke av seg selv, og for den friheten så må vi fortsatt kjempe videre. Og å se at så mange mennesker støtter og heier, inkluderer og aksepterer- det kan nesten ikke beskrives med ord. <3

Appellen kan du se her. Hegeslillerom.

 

Han, hen eller hun

Se for deg at du treffer et menneske du ikke forstår.

Som kanskje er en mann med dameklær, eller en du før kjente som han, som nå er en hun. Eller kanskje du møter en som identifiserer seg som hen. Kanskje datter di kler seg i gutteklær eller tanta di i begge deler. Kanskje det er ei som har fått seg en jentekjæreste, eller en mann som har skilt seg fra en dame og nå funnet kjærligheten i en annen mann.

Hva sier du til deg selv? Hva sier du til andre? Og hva sier du til det mennesket det gjelder?

Klarer du å akseptere det du ikke forstår? Og prøver du å forstå? På den andre siden- må du forstå?

Er det meningen at vi mennesker skal forstå hverandre hele tiden? Er det meningen at vi kun skal tolerere det vi forstår?

Nei! Uansett hvordan man kler seg, hvilket pronomen man har, hvem man elsker- det er mennesker. Og det er alt vi trenger å forstå. Alt vi trenger å vite om hverandre, er at vi er mennesker. Han, hen eller hun – det har ingenting å si. Homofil-heterofil-transperson.. Det spiller ingen rolle.

For det å være seg selv, det er så ufattelig viktig. Og vi er den vi er lissom. Jeg er ikke lesbisk fordi det er noe jeg har bestemt meg for. Jeg er Hege, jeg har mine følelser og tanker- men jeg har bestemt meg for å være åpen om det.

Så nei, vi trenger ikke måtte forstå alt hele tiden. Vi kan likevel så respektere hverandre, og akseptere hverandre.

Det handler vel kanskje om å være snill. Vær snill mot hverandre, ha et litt åpent sinn og vit at vi er ulike. Ulike, men like…

Nå går vi snart inn i Fredrikstad Pride uka, og jeg slår selvfølgelig ( som alltid) et ekstra slag for mennesker som ikke passer inn i  a4 boksen. Jeg slår et slag for at jeg skal få være meg selv, og jeg slår et slag for at du skal være deg selv. For jeg tror at kun ved å være oss selv, kan man bli tilfreds.

Og det er vi pokker meg verdt alle sammen.

Er du en som sliter med å forstå, og kanskje ikke ønsker å forstå heller ?Tenk litt på hva det har å si for deg ? Har det noe å si for deg at jeg er skeiv, at naboen er hen eller at gubben på bensinstasjon er homofil? Har det virkelig noe å si ?

Det har jo ikke det 😉

L   I   V   E   T

Mellom disse bokstavene her, så er det plass til oss alle…