Nå sitter vi hjemme igjen, det regner og høsten er i anmarsj for fullt. Hver årstid har sin sjarm syns jeg, og jeg er vel egentlig i overkant glad i høsten. Vi har nettopp kommet hjem fra en nydelig tur til Gaustadtoppen og når jeg ser ut nå så skjønner jeg hvor ekstremt heldig vi var med været.
De lokale mente det var once in a lifetime vær opplevelse, og det føltes også sånn.
Tre hunder, unger og oss begynte å gå mot toppen fra Stavsro. Og den magiske utsikten slo oss fra første sekund. Det gikk fint å gå lenge, og det ble mange stopp underveis så kamera gikk varmt.
Mye stein oppover så hundene hadde gode potesookker på, og underveis ble det bada i bekk og det som kunne bades i 😉 Superflinke hunder og unger i det varmeste høstværet. Vi kom et godt stykke på vei, men etter hvert måtte vi kaste inn årene med Charlie. For bratt, for mye stein og altfor varmt så det var ikke forsvarlig for han å fortsette den siste biten. Da snudde noen av oss og fikk en like fin opplevelse på vei ned.
Sistemann var så liten at han fikk sitte i en sekk, så de gikk helt til toppen. De små potene satt seg fast mellom steinene så her var det absolutt best å sitte trygt oppe i sekken.
Vi som snudde og gikk ned tok turen til gaustadbanen og møtte resten på toppen. Etter bittelitt klaus hos ho meg, og en anelse panikk inni fjellet så gikk vi ut til å nyte den flotteste utsikten. Til og med Charlie og Enya klarte seg bedre enn mamma inni banen:P Men opp kom vi !
Helt fantastisk tur med fantastisk reisefølge <3
Norge er helt sjukt vakkert, og på en dag som dette så kunne vi egentlig se helt hjem til Fredrikstad.
Turen anbefales på det sterkeste, selv om den siste biten kan være litt drøy for hunder. Men da er banen et godt alternativ.
Familien min er det aller beste i hele verden <3 Og i helga skal vi nesten alle sammen på hyttetur på fjellet. Vi skal pakke bilen full av bikkjer og unger, turtøy og god mat og vi gleder oss enormt mye.
Det å ta en pause fra hverdagen er innmari godt. Og vi har ikke vært noe sted siden mamma døde.
Vi kjøpte oss en liten båt tidlig i sommer og det har vært stedet vi har pusta. Vi var senest ute i går, med helt nydelig vær. Høsten er bare vakker.. og hvertfall på sånne dager.
Tror egentlig den båten har vært redningen for psyken min i sommer. Rart med sjø og bølgeskvulp og fred og ro.
En liten søt båt som samboer også har lært seg å mekke på i sommer, og det har blitt utrolig mange fine turer og vi satser på noen til før vinteren slår til.
Imens skal vi nyte helga på fjellet, med de aller beste jeg vet i hele verden.
De uskrevne normer og regler. De normene vi har blitt opplært med.. Det forundrer meg at vi har så mange innebygde normer og “regler” på hva vi kan si og ikke si. Og jeg tror det er lurt å være norm kritisk. Og å våge å ta de tøffe samtalene, de tøffe klagene. For hvis noen skal få forandret noe, så er det viktig å synliggjøre.
Saken om mamma, og hvordan hun opplevde helsevesenet satt langt inne for meg å fortelle, nettopp fordi jeg føler jeg bryter en taushetsplikt som helsevesen. Enda her er jeg pårørende, ikke helsepersonell. Men normen om å ikke klage, den sitter i meg. Om å ikke vite bedre, ikke tro man er noe.. Det er kanskje janteloven som innhenter meg litt .. Jeg har ingen autoritetsfrykt, aldri hatt, men likevel så er det vanskelig å forklare vår opplevelse når de som har utdannelse til å forstå bedre, ikke gjør det. Når de som har behandlet mamma, bare ser henne som et papir, og ikke et menneske.
Jeg vet at de vil forsvare dette så godt de kan, men det hjelper ingen. Det hjelper ingen at de vil bortforklare og synse og mene om hva de syns er riktig, når opplevelsen mamma satt med- var som den var. Men forhåpentligvis så hjelper det å synliggjøre.
Å klage på et helsevesen jeg selv har vært en del av i mange år, det er vanskelig.
Det å ytre hva jeg har opplevd sammen med mamma den tiden hun var syk, og spesielt de siste månedene av livet hennes, det er skummelt- samtidig som jeg syns det er så ekstremt viktig å få fram. Jeg vet at mamma hadde skrevet om dette selv, om hun hadde vært i live, hun delte mye offentlig og var opptatt av å gjøre en endring, en forskjell. Hun var opptatt av at ingen andre skulle oppleve det samme.
Og det mener jeg også. Ingen skal måtte oppleve på sykehus, det å være utrygg. Og helsepersonell som ikke følger loven, MÅ få beskjed om det. Når vi merker noe er ugreit og feil, så må vi si fra.
I dag er det fire måneder siden mamma døde. Det er rart på alle måter, og savnet er helt ubeskrivelig. Mamma var en jeg snakket med hver dag, ofte flere ganger om dagen. Det er rart og skulle venne seg til livet uten ho, og jeg har ikke helt klart det enda. Det føles som hun når som helst skal ringe eller komme innom. Fire måneder føles som i går… En hel sommer har gått uten at jeg helt forstår åssen vi har klart det. Jeg løper litt fra savnet, holder meg opptatt, men det innhenter meg stadig. Det er ensomt å miste en nær.. Og det er vondt å tenke på at hennes siste uker kunne vært helt annerledes om hun hadde hatt kompetent helsepersonell rundt seg.
Mamma delte mye offentlig, og jeg vet hun ville sagt noe om dette. Hun var så opptatt av at ingen skulle oppleve det samme som hun gjorde, men jeg har ikke vært klar for det. Ikke før nå.
Jeg er klar til å si noe nå, om mammas opplevelse av helsevesenet. Det har vi ikke snakket med mange om, men vi har sendt en omfattende klage til Statsforvalter som vi begynte på mens mamma var i livet, etter hennes ønske. For hun ønsket ikke at noen skulle oppleve det samme.
Det var ikke sykdommen som tok fra mamma håpet, det var helsepersonell. Det var helsepersonell som tok fra henne tryggheten , viste lite kunnskap og en elendig kommunikasjon. Mamma var 63 ! år. Hun var alltid godtroende, trodde det beste om alle, og stolte på at helsevesenet viste hva de gjorde. Hun gikk inn i sykdomsforløpet med stort håp, og en stor tro på at helsepersonell kunne kommunisere og kunne skape trygghet. Men hun døde ikke i den samme troa.
Vi har opplevd sykepleiere med videreutdanning i palliasjon som snakker rundt grøten og ikke en gang tør å bruke ordet død. Vi har opplevd mange kommunikasjonsfeil, hvor mamma alltid ringte oss og spurte hva de mente. Til grove medisinske feil. Hun ringte oss for at hun ikke våget å sove siden noen ga henne smertestillende mens hun sov, uten hennes samtykke.
Hun skrev under på HLR minus uten at hun viste hva det betydde, hun levde i mange uker med en peg sonde med knekk på, uten at noen ville sjekke den. Hun fikk dødsdom på en tilfeldig visitt uten noen andre tilstede. Hun fikk 0,5 morfin istedenfor 5 , fordi ingen på avdelingen kunne den nye smertepumpa. Hun hadde ekstreme smerter, og fikk beskjed om at det må du regne med så langt kommen kreft som du har. Hun kastet opp avføring i ukesvis, og det er en liten del av den upynta sannheten.
Det her er en brøkdel… en bitteliten brøkdel av en helt horribel opplevelse av sykehuset og behandlere der. Det er vondt å innrømme at det var en lege som arbeider privat som måtte til for å se henne, og som så at hun var feilbehandlet og mangelfullt behandlet. Det er vondt å tenke på at det private overgår det offentlige så mye, i ren medmenneskelighet og kompetanse. Og jeg lurer på… hvordan hadde hennes siste uker vært i privat helsesektor isteden for i det offentlige? For det offentlige helsetilbudet feila, det feila stort og fikk enorme følger for mamma og for oss som sitter igjen.
Det her skriver jeg ikke for å skremme noen. Og ikke for å svartmale hele det offentlige helsetilbudet, for mange er bra. Vi har opplevd mange bra behandlere, men de kommer til kort i et tilbud som mangler kommunikasjon, tid, nok pleiere, og ikke minst- nok omsorg og omtanke.
Håpet er det viktigste vi har, og håp betyr ikke alltid at ting skal ende bra. Men håpet om en trygg og forsvarlig behandling, er et håp som ble tatt fra mamma. Og det er den groveste svikten her. Mamma lagde en egen liste over hvilke leger hun stolte på, og hvem hun ikke kunne snakke med. Hun skrev mye i bøkene sine, og mye handler om hvor utrygg helsepersonell gjorde henne. Hun var fullstendig klar og orientert helt til det siste, og snakket ofte om sykepleiere som snakket over henne som at hun ikke var tilstede… Tenk på det om du er helsepersonell.. Håpet er så utrolig viktig, og man er i livet helt til man ikke er det lenger. HVER dag teller.
(armbånd som jeg fikk av mamma)
Er du pårørende til noen som er alvorlig syk, så vær på. Våg å still spørsmål, våg å være tilstede og våg å si fra når noe føles feil.
Det å sitte igjen uten mamma, og vite hvor utrygg hun var de siste ukene hun levde.. det er det vondeste…
Vi kommer til å gjøre alt vi kan for at rutiner skal forandres, og for at tryggheten til alvorlig syke skal bli bedre. Det var mammas ønske, og det skal vi videreformidle.
De av oss som er skeive, vet hvor mye trygghet en regnbuemarkør gir. Om vi kommer inn et ukjent sted og ser et flagg, pin eller noe som markerer mangfold, så gir det oss trygghet. Det gir en rolig trygghet. Det viser holdninger uten ord, og uten at noen fysisk må si; jeg aksepterer deg.
Om foreldre hjemme viser sine holdninger, så kan ditt barn som lurer på sin legning eller kjønnsidentitet- kanskje våge å snakke med deg om det.
Om en alvorlig syk pasient møter helsevesenet med et flagg , så kanskje den pasienten forteller deg som ansatt om seg selv istedenfor å gå inn i skapet igjen.
Forskning viser at mange lever skjult som skeiv fortsatt. Eldre går inn i skapet igjen i møte med helsevesenet vårt.
Fagbladet har i dag ett innlegg om at Lyngdal kommune nekter sine ansatte regnbueflagg på kontoret, og kommentarfeltet der startet raskt. Det startet med å sammenligne nazisymboler med mangfoldssymbolet. I fagbladet, hvor de som leser stort sett er folk som jobber med folk. Som skal skape tillit og ikke minst være en trygg person.
Kommunale ansatte er mennesker som jobber på helsestasjon, med psykisk helsehjelp, sykehjem og institusjoner m.m Et sted hvor holdninger og verdier er svært viktig for å skape tillit og for at de som trenger hjelp, skal komme, og ikke minst komme igjen.
I 2020 gjorde SINTEF en undersøkelse om hvordan det er å være ung og skeiv i Norge i dag, og mange svarte at de er redde og bekymret for å være åpne om seg selv. Det viser at de er redd for stigma og det å være annerledes.
Et regnbueflagg på disken eller på kontoret kan gi trygghet, og en følelse av fellesskap. En følelse av å være trygg, og sammen med noen du kan snakke med.
Vi opplever godt voksne mennesker som gruer seg til sitt møte med helsevesenet, og vi opplever unge som ikke forstår hvor de skal få hjelp av noen som gir både trygghet og kompetanse.
Mens forskning viser høy selvmordsstatistikk , dårlige levekår og mer hatkriminalitet for de av oss som er skeive, så vil kommuner slutte å vise at byen er for alle. For mangfold og for trygghet.
Fra et skeivt perspektiv så er det både latterlig, skummelt, falskt, og jævla ironisk at på kommunale kontorer kan fortsatt ha bilder av familie, ektefelle, barn og bikkjer….. Hva hvis Datter er født sønn? Hva hvis ektefelle har på seg regnbue-jakke??? For en tåpelig vei cishet går mot. Det er sinnsykt at maktpersoner som er cishet skal MAKTE over de av oss som er skeive. Det har alltid vært slik. Historisk sett. Både for slaveri, etnisitet, hudfarge, religion og kvinnehat. Alt har måtte kjempes for og mot Hvit cishet mann som bestemmer over alle oss andre.
Tenk at mørkeste natta plutselig kan bli så lys og fin og full av farger. Vi er jo ikke akkurat bortskjemt med nordlys her nede i Østfold, men jeg har alltid hatt en drøm om å se det. Og plutselig så ser vi det.. og til og med to netter på rad. Vi kjørte oss en runde først for å komme til helt mørke steder, men det aller fineste og sterkeste fant vi over vår egen hage <3
Kult å tenke på alle mytene knyttet til nordlys. Fra død til livet, fra frykt til forundring. Før så var det en myte at man ikke skulle hviske, synge eller lokke til seg nordlyset på noe vis. Du skulle være stille under så ikke nordlyset fant deg. Andre mente nordlyset kunne helbrede sykdommer og at det bare gjorde godt.
Jeg henger meg på den siste, for så vakkert skue kan umulig gjøre noe annet enn godt;) I allefall helt nydelig for øya:)
Innimellom så kommer det meldinger fra noen som har lest bloggen min, og som har googla seg frem til å finne noen trygge likepersoner, som man kan kjenne seg igjen i. Og det varmer <3
Det er både fra unge voksne og voksne, og felles er søken etter noe / noen å føle tilhørighet til og med.
For det å være en minoritet, kan skape mye frykt og mye tanker som gir et stress å leve med. Det å ikke føle at man kan være seg selv, og hele tiden skjule en vesentlig del av livet, kan være vanskelig for mange. Og ofte er kanskje frykten aller størst i eget hode. Bekymringen for hva andre vil si, og frykten og kanskje også til og med forventningen om at de andre skal reagere negativt og ikke forstå.
Sosiale medier og nyhetssaker er ofte med negativ omtale av de av oss som er skeive. I form av debatt om flagg og pride, hva unger skal lære i skolen, og ofte med kommentarfelt som kan skremme hvem som helst inn i skapet igjen. Og i dag i 2024, så blir mange skremt inn i skapet igjen. På grunn av fordommer, angrep og også i møte med helsevesenet.
Jeg kjenner meg så godt igjen. Det å google og lete etter noen jeg kjente meg igjen i, ble nesten hver dag. Hvert ledige sekund jeg hadde for meg selv, så googlet jeg.
hvordan stå fram i voksen alder
lesbisk med barn
Hvordan fortelle de rundt meg at jeg er skeiv..
Internett ble flittig brukt, og det var vanskelig å finne noen å støtte meg til. Det føltes enormt ensomt, og jeg var alene med tankene mine. Og selvfølgelig var det ikke lett for andre i min omkrets å vite. De har jo ikke tilgang til mine tanker om jeg ikke deler dem. Og etter å ha levd et heteronormativt liv i 35 år, så følte jeg at nok en gang så ville jeg gi de rundt meg pusteproblemer og jeg trodde det ville være vanskelig for dem å takle. Jeg var redd for ungene mine, familien min og venner. Ville noe se meg annerledes, selv om jeg var helt den samme som jeg alltid hadde vært? Jeg hadde bare jobba hardt for å skjule en vesentlig del av meg selv.
Det er vanskelig for mange å være en minoritet. Det kan være vanskelig at andre ser deg som annerledes når du bare føler deg som deg selv.
Så hva kan vi gjøre for å lette den byrden hos andre? Hva kan vi gjøre for at det skal være lettere for de av oss som er skeive og ha tillit nok til å fortelle om seg selv?
Det som gjør oss trygge, og erfarer at også gjør andre trygge- det er så lite som en regnbuemarkør av noe slag. Et regnbuearmbånd, en pin, et flagg eller lignende. Da viser du dine holdninger og verdier uten å gjøre noe stort nummer ut av det. Det at du forteller noen at du aksepterer dem, gir også en følelse av annerledeshet. Men å kunne vise det med handling istedenfor ord, kan gi god effekt.
Da viser du at du er en trygg person, som andre kan ha tillit til og kunne snakke med. Jeg går ikke med regnbuearmbånd for å vise at jeg er skeiv, men for å vise hvilke verdier og holdninger jeg har- og for å gjøre andre trygge.
Nå må flere leger komme på banen. Leger , psykologer, psykiatere.. Kom igjen og stå opp for noen av de mest sårbare i mangfoldet vårt. Nå må dere våge å ta grep selv om det for mange er en upopulær mening dere har. for i dag er det plutselig blitt upopulært å ta vare på hverandre. Det er upopulært å støtte mennesker i å være seg selv. Gjemmer det bak at de ikke vil kalles politisk og at de kan ikke behandle transpersoner, for noen vil jo angre. Javel! Hva med alle de som tar livet sitt da? Hva med å forebygge det? Selvfølgelig skal alle ha rett på lik behandling, men vi er langt i fra der i dag. Så lenge du ikke har midler til å betale privat helsetjeneste, så er det ikke et snev av lik behandling.
I dag er det klart at Espen Esther mister autorisasjonen sin som lege. Og det skremmer vannet av meg! En lege har hindret mange selvmord, og hva skjer nå??
Kommentarfeltet under saken er så hinsides at jeg blir helt kvalm. Til og med lesbiske aktivister som gir faen i at transpersoner og ikke-binære har en høy selvmordsrisiko. De sitter der fornøyde med rettighetene sine og glemmer at de har dem blant annet på grunn av noen som startet Stonewall opprøret. Nettopp- dine rettigheter har du på grunn av noen ekstremt tøffe sto opp for deg. På grunn av blant annet transpersoner som våget, så har du dine rettigheter.
Vi opplever psykiatere som blir fornærma over å bli kalt hen, som mener alle skeive har diagnoser. Og hvorfor tror dere det er sånn? Hvordan er det å leve med et konstant stress for hvordan omverdenen vil se på deg om du er deg selv. Hvordan er det å få en konstant påminnelse om at den du er, det er annerledes fra alle andre.
Hva skjer med Norge? Hvor kommer alt hatet fra, og alt det guffet som folk sprer ut i kommentarfelt? Alle ordene som blir ropt og trusler som kommer. Jeg fatter det ikke.
Jeg fatter ikke hvorfor ikke hele Norge brøler i sinne over behandlingen av skeive!! Det er så jævla urettferdig !!
Verdensdagen for selvmordsforebygging! I fjor døde 693 mennesker til selvmord i Norge. I dag minnes vi de som vi har mistet sine nære og vi prøver å sette ord på hva vi kan gjøre for å forebygge.
I dag hørte vi to mammaer fortelle om tapet av deres unge barn, og hvordan tanker og følelser kan gå i stå. Følelser som kanskje er verre å håndtere for noen enn andre.
Livet er til tider ekstremt vondt å leve, og det høres så enkelt ut å si at det vil bli bedre. Men det gjør det, tiden kan være vår verste fiende , men også vår beste venn.
Det er vanskelig å være sårbar, det er vanskelig å be om hjelp. Det er vanskelig å innrømme for noen at livet er altfor tungt til at det føles meningsløst ut å leve.
Det er mange grunner til at mennesker velger å dø, men det finnes også mange grunner til å leve. Noen ganger er det vi rundt som må hjelpe til med at andre ser det.
Snakk om det, våg å vær sårbar. Vær en venn, en god nabo og våg å still direkte spørsmål. Vis at du er en trygg person å være sammen med. Våg å spør og våg å hør svaret. I dag snakker vi om selvmord.
I dag minnes vi alle de som ikke orket livet lenger, og som ikke klarte å se at det finnes en vei ut. Vi minnes de som mistet håpet, og de som så døden som eneste utvei. Vi tenner lys for de som ikke orket mer, og for de som er igjen. De som hver dag står opp, og fortsetter livet selv om en for alltid vil mangle.
Elevundersøkelsen 2024 er ute, og det er dyster lesing og dessverre så samsvarer det med det vi erfarer i våre møter med skeiv ungdom.
“Resultatene som kommer fram relatert til annen kjønnskategori, viser at dette ser ut til å være en meget sårbar gruppe, som står i stor risiko for å oppleve et skolemiljø som ikke er trygt”. (elevundersøkelsen)
Den viser alvorlige tall, og at 33 prosent av elever i “annen kjønnskategori” utsettes for mobbing. Mobbingen er altså tre ganger høyere enn hos de som definerer seg som jente eller gutt.
Holdninger starter ofte hjemme.
Holdninger vi har, starter ofte hjemme. Hjemme rundt middagsbordet hvor man kanskje er mer politisk ukorrekt enn ute blant andre. Og det skal man få være hjemme. Man skal drøfte livet og ha det høyt under taket, men man skal samtidig tenke over hva man sier om andre. For det vi sier, det sitter hos barna våre i samspill med andre mennesker. Det vi mener om andre, er tanker barna våre lærer å tenke om andre. Hjemme skapes grunnlaget for resten av livet, og vi som foreldre har evnen til å skape gode holdninger og verdier hos barna våre.
Hvis du hele livet ditt, fram til du starter på skolen hører om at transpersoner ikke er friske, og at ikke binære ikke finnes, så har du fått en iboende bagasje i deg som kan føre til en frykt når du møter hele mangfoldet vi mennesker er. En frykt som er der fordi du ikke vet bedre, fordi du ikke har lært bedre.
Som voksen bør vi være forsiktig med omtalen av andre mennesker, ha en grunnleggende respekt, åpenhet og nysgjerrighet for å lære. Og i det minste tolerer det du ikke forstår også. Ikke la barna dine videreføre dine snevre synspunkter og frykt for annerledeshet. Ta høyde for at ikke alle er cis og heterofile. Lær deg til å bruke et inkluderende språk, som ; De av oss som er skeive, istedenfor de skeive. Da blir det ett større vi, istedenfor vi og dem. Dette bør gjelde alle voksenpersoner, uansett om man jobber med barn eller ikke.
Sammen med kompetansehevende tiltak, grep på kommunalt og fylkeskommunalt basis for å redusere mobbing og minske diskriminering , så er barnas omsorgspersoner utrolig viktig!
