De uskrevne normer og regler. De normene vi har blitt opplært med.. Det forundrer meg at vi har så mange innebygde normer og “regler” på hva vi kan si og ikke si. Og jeg tror det er lurt å være norm kritisk. Og å våge å ta de tøffe samtalene, de tøffe klagene. For hvis noen skal få forandret noe, så er det viktig å synliggjøre.

Saken om mamma, og hvordan hun opplevde helsevesenet satt langt inne for meg å fortelle, nettopp fordi jeg føler jeg bryter en taushetsplikt som helsevesen. Enda her er jeg pårørende, ikke helsepersonell. Men normen om å ikke klage, den sitter i meg. Om å ikke vite bedre, ikke tro man er noe.. Det er kanskje janteloven som innhenter meg litt .. Jeg har ingen autoritetsfrykt, aldri hatt, men likevel så er det vanskelig å forklare vår opplevelse når de som har utdannelse til å forstå bedre, ikke gjør det. Når de som har behandlet mamma, bare ser henne som et papir, og ikke et menneske.

Jeg vet at de vil forsvare dette så godt de kan, men det hjelper ingen. Det hjelper ingen at de vil bortforklare og synse og mene om hva de syns er riktig, når opplevelsen mamma satt med- var som den var. Men forhåpentligvis så hjelper det å synliggjøre.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Å klage på et helsevesen jeg selv har vært en del av i mange år, det er vanskelig.

Det å ytre hva jeg har opplevd sammen med mamma den tiden hun var syk, og spesielt de siste månedene av livet hennes, det er skummelt- samtidig som jeg syns det er så ekstremt viktig å få fram. Jeg vet at mamma hadde skrevet om dette selv, om hun hadde vært i live, hun delte mye offentlig og var opptatt av å gjøre en endring, en forskjell. Hun var opptatt av at ingen andre skulle oppleve det samme.

Og det mener jeg også. Ingen skal måtte oppleve på sykehus, det å være utrygg. Og helsepersonell som ikke følger loven, MÅ få beskjed om det. Når vi merker noe er ugreit og feil, så må vi si fra.

Hvordan skal vi ellers få en forandring?