Hva stopper deg ?

Hva stopper deg fra å leve det livet du drømmer om ? Det livet som du kanskje tenker er helt uoppnåelig?

Tenk litt over hva som stopper deg. Er det frykten? Er det reaksjonene til andre? Kanskje det at det er en mulighet for at det ikke blir som du tror?

Det er skummelt å gjøre noe som er utenfor komfortsonen. Uansett hva det er, så er det skummelt. Men det er noe med å ikke la den angsten og frykten ta overhånd.

Fordi ved å unngå å gjøre alt som er skummelt, så kan vi gå glipp av så mye.

Så er det noe med at det som gjøres noen ganger, brått blir litt mindre skummelt – sånn helt av seg selv.

Jeg har jo noen av dere som følger meg, som jeg har fått deltatt i historien til. Jeg føler jeg får ta en del av livet deres, ved å få høre så mange av deres innerste tanker på en vei som er både skummel, fin og spennende. Det er så utrolig skummelt i starten, og det er vondt å lese hva dere skriver.

Det er mye jeg kjenner meg igjen i. Men nå sitter jeg jo her på den andre siden, og har det så bra. Jeg VET hvor bra det kan gå <3 Men frykten kjenner jeg igjen. Det er overveldende til tider, og altoppslukende.

Men så, når veien går videre og de små skrittene blir litt større- så er det så fint å lese den begynnende gleden og etter hvert euforien som kommer. Den enorme gleden av å ha startet.

Og det håper jeg alle kan tenke litt på når vi skal gjøre noe som virker så skremmende og fryktinngytende. Tenk på hva som kan komme ut av det. Tenk på gleden du kan oppleve ved å våge å ta sjansen. Det handler ikke bare om legning, eller å være seg selv. Det er noe man kan ta med seg i mange situasjoner i livet. Om det er en jobb du drømmer om eller noe annet..

Tenk på hvor bra du kan få det, og hvor glad du kan bli. Tenk på den roa du kan få innvendig.

Prøv å press noe av det inn i alt det som er skummelt, sånn at det blir litt lys i alt det som er mørkt. Finn noen du våger å være deg selv for, og noen du kan snakke med. Finn noen som heier på deg.

Ett skritt om gangen, og plutselig så er det blitt en mil;)

Det kan gå bra.. Det kan gå så utrolig bra <3

Er det her normalt da ?

Flere fotballklubber har deltatt i Pride med å henge opp et flagg, eller ha et regnbue kapteinbånd- og kommentarfeltene er varme. Flere flagg er brent også siste uka.

Alle rettigheter? Som å være seg selv? Det er ikke snakk om å være så spesiell, eller å skulle kreve så mye. Det handler om å få annerkjennelse og respekt for den man er. Det handler om å være seg selv, og det handler om at idretten tar tak for å vise at de heier på hverandre, og aksepterer mangfold.

Normale? Er det normalt å gå å mislike mennesker for den de er ? Er det normalt å brenne flagg? Er denne kommentaren her noe vi tenker på som normalt ?

Hvorfor så mye sinne? I går så spurte jeg om sinne er et symptom på noe, og her er det kanskje et symptom på frykt? På uvitenhet? Jeg kan ikke skjønne hva annet som skal ligge til grunn for å blåse seg så veldig opp av mennesker som meg. Jeg fatter ikke at det å elske en av samme kjønn, kan skape så til de grader sinne at folk ønsker å brenne flagg som feirer mangfold. Jeg fatter det ikke..

Normal og unormal.. Det går ofte igjen i kommentarene både jeg og andre får. Den siste her er direkte rettet mot meg, etter jeg la ut et bilde med Pride flagget mitt.

Så igjen, hva er normalt med å skrive sånn her til andre da? Hva er normalt ved å ville andre vondt? Ved å såre folk ? I min verden er det ingenting normalt med det.

Og jeg skjønner det bare ikke.. Jeg gjør virkelig ikke det..

Men jeg velger mine kamper. Og oppi alt det her så er det helt fantastisk at flere fotballklubber gjør sitt for å vise at de heier på mangfold. At de viser at det er inkludering i idretten, og gjør det de kan for at det skal være lettere for alle å være seg selv. Også på fotballbanen.

Så får de “UNORMALE” bare skrike til krampa tar dem. Jeg tror nå vi er flest som vi hverandre godt her i verden. Kanskje bare vi må skrike litt høyere også;)

 

Å være så sint

Jeg var mye sint. Det var ikke så mange som merka det, men jeg hadde en liten greie om at jeg skulle ta alle andre før dem tok meg. Ganske så ubevisst tror jeg, men nå som voksen så ser jeg at det er det jeg drev med. Det var ikke så mange som merka det, men jeg var sliten og sint av mange årsaker. Jeg tror jeg stort sett blitt oppfatta som blid og omgjengelig, men det er ikke alltid innsiden har stemt med det.

Er sinne et symptom på noe? Jeg har en liten greie på å trekke meg unna sinte folk. Sinte mennesker kan gjøre meg utrygg, og jeg er vel ganske konfliktsky- selv om jeg stadig blir bedre til å ta opp ting. Så da trekker jeg meg ofte unna, og kan feie ting under teppe. I allefall hvis det ikke er mennesker jeg trenger å forholde meg til.

Etter valget i går, så florerer facebook av sinte mennesker. Kommentarfelt på kommentarfelt bare oser sinne. Kanskje det er frykt, eller kanskje det bare er et sinne for å ikke få vilja si. Jeg vet ikke.

Men det jeg har lært da, etter å ha levd noen år, er at man skal ikke alltid godta alt og finne unnskyldninger for folk alltid. Vi har lett for å si- stakkar nå har det vært mye for han, eller – hun har mye å slite med. Ja det kan hende det, og sinne er nok et symptom på noe- men skal man likevel godta det?

Jeg tror de fleste glemmer litt at alle har sitt. Ingen er verdens navle alene, og det å tømme sinnet sitt utover andre- er jo ikke greit. Uansett hva som ligger til bunn. Det å ha noen rundt seg som er sinte hele tiden, det er utrolig slitsomt- og det  suger energien litt sakte ut av deg. Det gir ikke rom for så mye mer enn sinnet da.

Det er flere som har skrevet til meg, som føler seg så frustrerte og sinte, mest av alt fordi de ikke våger å være den de er, og det kan være lettere å være sint enn lei seg. Sinne er liksom greit, mens det å være lei seg og sårbar, er vanskelig.

Er du mye sint, og har behov for å uttrykke det ovenfor andre til stadighet, så kanskje du bør søke hjelp. Ingen orker sinte mennesker over lengre tid. Og er ikke livet litt for kort til å være sint hele tiden? Tenk så mye annet du går glipp av?

Etter å ha hatt mine erfaringer opp igjennom, og etter å ha stått fram som lesbisk- så har jeg fått en helt annen ro i kroppen. Og det er en ro jeg ønsker alle å oppleve. Det å puste rolig, kjenne at kroppen har det bra innvendig- og det å sette pris på småting og små stunder. Det å kunne tømme hodet, og bare ha en ro- det er så utrolig deilig. Og hit hadde jeg ikke kommet om jeg ikke hadde tatt ansvar, og søkt hjelp. Så tror jeg jo at jeg også da bli bittelitt triveligere å være sammen med.

Når vi snakker om valg om dagen, (selv om det er stortingsvalg), så har vi mye andre valg også. Vi har et valg om hvordan vi vil være mot andre mennesker, og vi har et valg om å gjøre det beste ut av det vi har. Jeg tror det er sunt å være sint innimellom, men å gå rundt å være sint hele tiden- det er ødeleggende for den det gjelder og menneskene rundt.

Ta litt ansvar for eget liv, og ta litt ansvar for hvordan du behandler andre mennesker. For det er faktisk ditt valg ..

 

 

 

Din stemme teller

Da avsluttes en bra helg på en høytidelig måte. Jeg har vært å stemt !

Hvis du velger å ikke stemme, så velger du at andre bestemmer for deg. Å bruke stemmeretten din er utrolig viktig. Det kan være vanskelig å velge hva som passer best for deg å stemme, og om du ikke klarer å bestemme deg- så stem blankt. Uansett – gå å stem!

For at demokratiet skal fungere, så er det helt nødvendig at vi stemmer. Din stemme teller. Din stemme er nødvendig.

Jeg syns det er høytidelig å stemme. Og jeg er klar for en spennende dag i morgen. OG fornøyd med å ha stemt !

Denne helga har alle ungene vært innom her hjemme, og jeg dro til stemmelokalet i dag sammen med sønn og svigerdatter. Det blir jeg jo stolt av. Første gangen de stemte ved stortingsvalg, og det er jo stas.

Eldstemann har vært innom fra Oslo, og de tre yngste har vært hjemme. Bedre helg enn det går det knapt an å ha tror jeg.

Håper du har hatt en fin helg også, og at du har stemt eller skal stemme i morgen. Ikke la stemmen din gå til noen andre enn deg.

Godt valg 🙂

 

 

Å “få lov” til å være den man er

Det er noe med å “få lov” til å være den vi er. Ikke at andre skal bestemme hvem vi er, for det går ikke. Den vi er født som- det er den vi er. Det er ikke et valg. Men det er viktig å bli anerkjent som den man er, og sett. Bli forstått, og bli lytta til.

Jeg har en reportasje i Dagsavisen i dag, og jeg vil fortelle litt om målet mitt med det her. Det er ikke at alle skal kunne alt mulig om alle legninger, det er ikke at alle skal kunne alt om kjønnsidentitet. Men det er for å sette et fokus.

Reportasjen kan du lese her.

Det er for å sette et fokus på at mennesker er ulike, og vi må kunne litt grunnleggende om mennesker- for å kunne gi lik behandling til alle. For å kunne gi lik omsorg, og for å kunne sørge for best mulig livskvalitet når mennesker ikke er i stand til det selv lenger. Det handler om at noen må ta høyde for at mennesker er ulike dem selv.

 

Vi må lære oss å akseptere og respektere det man ikke alltid forstår også. For i arbeid med mennesker, så har vi en plikt. En plikt til å behandle alle likt, en plikt til å gjøre godt for andre.

Det handler for eksempel om,  at når det kommer inn ei dame på sykehjem eller sykehus, så må hennes kjære bli omtalt som det hun er. Ikke som venninne eller kamerat.

Hun  må anerkjennes som kone eller kjæreste eller samboer.

For når vi blir syke, når vi blir gamle- så er det viktig for de fleste å snakke om det som betyr mest for oss. Om de som betyr aller mest.

Det skal ikke være en skam. Det skal være like trygt å snakke om sin nærmeste uavhengig om det er en av samme kjønn eller ikke. Og for å kunne ta imot de spørsmålene, så tror jeg det er viktig å ufarliggjøre- og samtidig vise litt fordommer som er i dag. Vise litt hvor vanskelig det fortsatt er for mange å være utenfor den a4 boksen.

Gi litt tips og råd til spørsmål man kan stille, og for å få en tillit med den man behandler. For å være avhengig av andre for å leve, det er vanskelig nok. Enda vanskeligere er det om man samtidig må skjule hvem man er.

Og det skal ikke lenger være nødvendig i 2021.

Jeg har flere samarbeidspartnere nå som hver og en skal fortelle om egen erfaring, og jeg ser fram til at dere skal få høre historiene deres.

Tusen takk for alle meldinger i dag, helt satt ut over responsen både fra helsepersonell og andre <3

Kanskje vi sees utover høsten 😉

Vil du være med å støtte bedriften min, så er det siste dagene på startskudd nå. Klikk deg gjerne inn for å lese <3

Startskudd; Eldre skeive 

Instagram; Hegeslillerom

 

Nå er du litt for maskulin

  • Ikke se så skeiv ut
  • Må du være så maskulin?
  • Kan du ikke spare håret lenger? Du er finere med langt hår.

Hvorfor er det så greit å kommentere og å snakke om utseendet vårt? Hvem i all verden har noe med det, bortsett fra oss selv? Hvem bør være fornøyd med hvordan vi ser ut? – Oss selv. Kun oss selv.

Jeg bør være fornøyd med meg selv. Om det ikke passer din smak.. Vel, det er faktisk ditt problem- ikke mitt. Om jeg ser for skeiv ut, eller for lite skeiv ut.. Jeg er meg, og jeg kler meg og ser ut som jeg ønsker og vil. Om jeg har lagt på meg eller gått ned i vekt, så vet jeg nok det veldig godt selv;)

Ofte så kommenterer mange folk menn de syns er feminine eller damer som er maskuline. Det kommenteres på jenter som liker biler og gutter som liker blått. Bør vi ikke være litt over det nå? Tenk om vi bare kunne sagt; Så deilig å se mennesker som er seg selv.

Jeg blir glad av farger, og jeg tar på meg det jeg selv blir glad av.

Slutt å bry deg om hva alle andre gjør, sier og ser ut hele tiden. Fokuser heller litt innover, på hva som er bra for deg og gjør deg glad. Fokuser litt mer på å ha det bra istedenfor å skulle finne så mye om alle andre hele tiden..

Det må jo være fryktelig slitsomt å være så opptatt av alle andre?

 

Jeg stemmer SV

Når jeg sier det høyt, så er jeg vant med å få reaksjoner, og det er vel litt av greia med politikk. Vi stemmer ut i fra egne erfaringer og behov, og nettopp derfor er valgkamp og valg så utrolig spennende.

Har du bestemt deg for hva du skal stemme? For jeg regner med at du skal stemme;) Det er den eneste måten vi kan gjøre en forskjell på.  Men det hjelper ikke uansett, tenker du kanskje. Det gjør jo det, for alle bekker små- kan fort lage en stor elv. Det som garantert ikke hjelper, er å ikke delta.

Mange spør meg hvorfor jeg stemmer SV, og jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg gjør det. Hvorfor jeg er medlem, og hvorfor jeg en gang har lyst til å bli mer delaktig i politikken.

Jeg stemmer SV, for at arbeidet mot rasisme skal opprettholdes og forbedres, det skal økes støtte til forskning på rasisme og diskriminering. Fordi SV ønsker å arbeide for et samfunn for alle, uavhengig av etnisitet, religion eller legning. Fordi de ønsker mer kunnskap i skolen.

Jeg stemmer SV for å få flere lærere i skolen, flere voksne rundt barna, for gratis skolemat og for en heldagsskole.

Jeg stemmer SV for likere goder mellom mennesker.

Jeg stemmer SV for bedre psykisk helsetilbud. For billigere tannlege, og for et helsetilbud som skal være enklere for alle. Uansett om du er jørgen hattemaker eller kong salomon.

Jeg stemmer SV for et bedre klima, for mer fokus på miljø.

Jeg stemmer SV for innvandringspolitikken. For at Norge skal kunne møte de humanitære behovene verden har, og for at vi skal bidra til at flere mennesker kommer i trygghet.

Jeg stemmer SV for at alle skal ha en frihet og trygghet til å være de er. Fordi jeg ønsker et likestilt samfunn hvor ingen skal bli diskriminert får å være seg selv, med legning eller identitet. Jeg stemmer SV fordi de vil åpne for et tredje juridisk kjønn. Fordi det skal mer kompetanse om mennesker med ulike legninger inn i skole og helsevesen.

For meg er SV riktig. For meg betyr det å stemme SV at mine verdier og holdninger blir ivaretatt.

Jeg håper du tar deg tid til å stemme. Jeg håper du tar deg litt tid til å sette deg litt inn i hva partiene står for. Jeg håper du vil ha et Norge som er inkluderende, med nestekjærlighet og med omsorg for hverandre. Et Norge som bryr seg, og et Norge som heier på at mennesker skal være seg selv.

Ikke minst, jeg håper at du stemmer. Og at du stemmer det som er riktig for deg!

Jeg stemmer SV,  for meg. Hva med deg?

Noen mennesker er som mygg

Vi må ikke leve som vår vilje ikke betyr noe.

Det er lett å treffe på mennesker som får deg til å føle at du ikke betyr noe. Hvor hele livet dreier seg om den personen, og som mener at hele verden bør se verden på samme måte som dem. Som konstant snakker om seg selv, egen sykdom og egne utfordringer. Og jeg lurer på hvorfor noen tror at det er interessant for alle å høre om ?

Ofte så er det vanskelig å si noe til mennesker som tømmer seg til de fleste. Det er vanskelig fordi det ofte er triste og leie ting som fortelles om. Det er ikke lett å avbryte noen som snakker om vond sykdom, eller trist barndom. Og det er klart, noen bør man jo høre på også. For det kan hende du er den ene som den personen kanskje tør å åpne seg for.. Men der tror jeg vi merker en forskjell.

Det er noen som snakker om seg selv , og egne kjipe ting til alle som vil høre på. Hvor det nesten som det virker som at de lever av andre sin medfølelse og oppmerksomhet. Og sånne mennesker, kan suge litt energien av meg. Mennesker som ikke ser andre enn seg selv, og som det virker lever litt av å suge energien fra andre. Som en mygg nesten..

Jeg har møtt noen sånne opp igjennom, og fordi jeg har hatt vanskelig for å si nei, og fordi jeg har vært redd for å ikke bli likt, så har jeg følt at det har vært min plikt. Å høre på andres drit, og la de få overkjøre meg på et vis. Jeg har latt meg bli tråkka på, og latt meg være liten i møte med andre.

Det handler om meg, mine reaksjonsmønstre og min usikkerhet. Og det førte bare til at jeg var utslitt, og lei meg gang på gang. For det hadde jo aldri noe for seg for min del. Ikke med disse personene. Man kan ikke bare gi, uten å få noe tilbake. Det kan være i relasjoner med kjærester, familie eller venner. Eller det kan også være bekjente som på kort tid klarer å suge ut mye energi fra deg.

I alle relasjoner så handler det om å gi og ta. Og har du en relasjon hvor du bare gir , så er det noe feil. Har du en hvor du bare tar, så er det også feil. Så tror jeg kanskje at for å få noe tilbake så må vi også tro på at vi fortjener det. Det henger vel litt sammen med selvfølelse og selvtillit, og verdien vi tror vi har. Eller verdien vi tror vi ikke har kanskje.

Så er det noe med å øve på å si nei. Det funker faktisk, og egentlig så er det ganske deilig. Det er faktisk greit å lytte til seg selv, finne egne grenser og innse at vi kan ikke bare leve opp til alle andre sine forventninger og ønsker. Vi må finne våre egne. Og være tro mot oss selv..

Høres klisjeaktig ut, men det er faktisk godt. Det å si fra hva jeg tolererer og ikke, det handler om respekt for meg selv. Og for at noen andre skal respektere grensene mine, så må jeg respektere meg selv aller først .

Og det, det er vi jo verdt da 😉

 

Sterk til man ikke er sterk lenger

Og er det så mye å stå etter, det å skulle være så sterk ?

Jeg har alltid blitt fortalt at jeg er sterk, og at jeg tåler det meste. At jeg står på beina uansett. Noen har sagt at de kan fortelle meg det meste, fordi jeg er så sterk .Men hva mener man egentlig med det? Det å være sterk?

Jeg tror vel mer jeg har vært litt hard enn sterk kanskje ? Jeg har ikke latt ting få lov til å gå inn på meg, og det er vel kanskje det motsatte av sterk tror jeg. Jeg er altfor redd for å være sårbar, for redd til å slippe folk inn. Helt inn. Da får jeg en sånn beskyttelsegreie som antagelig gjør at jeg virker sterk. Men jeg er jo ikke det, ikke mer enn andre tror jeg.

Jeg har en evne til å gripe det gode i livet, jeg er takknemlig for mye, og det er ikke så mye som skal til for å gjøre meg glad. Jeg liker å være glad. Jeg liker å ha det bra, og jeg setter pris på fine stunder og gode dager- enten med meg selv eller med andre.

Så er jeg blitt flinkere til å luke litt i eget liv, luke vekk noe av det som ikke gjør meg bra, eller som gjør at jeg ikke er glad.  Blitt flinkere til å unne meg de stundene som gjør meg bra. Og det er kanskje noe som kommer litt med alderen.. og tryggheten man får i seg selv etterhvert.

For det er ikke sånn at sterk er et valg for meg hele tiden, jeg skulle heller ha våget å være svak litt mer tror jeg. For meg så er ikke det å være svak og sårbar noe negativt, det betyr styrke det- å kunne slippe følelser løs.

Det betyr at du tør å stole på noen, og at du tør å vise dem hvordan du har det. Det betyr at du har mennesker i ditt liv som du er trygg på. Så er det noe å tenke på for oss alle- vi er bare mennesker. Med alle følelser det innebærer, der er vi ganske like.

Jeg har fått mange meldinger de årene her, hvor flere ofte skriver; Jeg er for svak.. Men tenk bare å si det da, det å si at det her våger jeg ikke eller det her syns jeg er skummelt. Nå er jeg redd, eller nå er jeg lei meg…

Det å våge å være sårbar- det er modig det! Og da er kanskje veien kortere til å si at man trenger litt hjelp også?

Så er det vel litt som Trygve Skaug sier her ;

 

Jeg trenger å være min egen venn- aller først

Det og kunne være helt alene innimellom, det betyr veldig mye for meg. Det å si ja til en kveld eller tre med meg selv, det trenger jeg. Jeg trenger å være min egen venn- aller først.

Gå turer, Høre på musikk jeg liker, se filmer som jeg liker. Spise mat og godteri som jeg liker. Bare være i min egen boble med tanker og grublerier, og å bare slappe av egentlig.

Det har skjedd mye, og det skjer fortsatt mye. Det har vært mye bekymringer privat, og det er det enda, og det er mye nytt å forholde seg til med ny jobb. Og jeg elsker dem nye utfordringene med egen bedrift, det gjør jeg virkelig, men etter noen tøffe år sånn helsemessig så vet jeg at jeg må ta grep for å klare å stå i det.

Mitt grep er å trekke meg unna. Til tider er jeg ekstremt introvert, og så kan jeg være supersosial igjen. Og jeg er nå bra heldig da, som har muligheten til begge deler. Jeg har mulighet og jeg har mot til å si; I dag skal det bare være meg. Og jeg har fått mot til å si nei, for samtidig da- så sier jeg ja til meg. Og det er en viktig ting for meg.

 I går hadde jeg en sånn kveld, hvor det var bare meg. Uten pc og uten telefon, og det trengte jeg så innmari. Jeg trenger innimellom å legge hele verden til side, og bare være meg. Det er litt sånn jeg er, og det aksepterer jeg mer og mer- og lar meg få lov til det.

Jeg er ikke skapt til å være sammen med mennesker hele tiden. Og jeg trives i eget selskap. Desto bedre blir det å være sammen med noen igjen etter sånne dager, og bedre blir det og få barna hjem igjen.

Det er ikke egoistisk å ta vare på seg selv. Å si ja til seg selv, det er ikke egoistisk. Det betyr at du hører på hva kroppen din forteller deg, og hva du har behov for. Det skal man ikke overse tenker jeg. For å kunne være den du ønsker å være, for å kunne være tilstede for dem du bryr deg om- så gjelder det aller først å ta vare på seg selv.

Så nå er det team Charlie og mamma, som skal på lang tur og kose oss <3 For når det er litt fullt i toppen, og dagene er litt tyngre enn de pleier, så er det bare å komme seg ut på tur. Jeg kan velge å gjøre det som gjør meg godt, og jeg kan velge å gjøre mer av det som gjør meg glad. Og det skal jeg bruke lørdagen til 😉

Ha en strålende lørdag, der du er. Og….. gjør mer av det som gjør deg glad.