Kan du ikke spare håret lenger? Du er finere med langt hår.
Hvorfor er det så greit å kommentere og å snakke om utseendet vårt? Hvem i all verden har noe med det, bortsett fra oss selv? Hvem bør være fornøyd med hvordan vi ser ut? – Oss selv. Kun oss selv.
Jeg bør være fornøyd med meg selv. Om det ikke passer din smak.. Vel, det er faktisk ditt problem- ikke mitt. Om jeg ser for skeiv ut, eller for lite skeiv ut.. Jeg er meg, og jeg kler meg og ser ut som jeg ønsker og vil. Om jeg har lagt på meg eller gått ned i vekt, så vet jeg nok det veldig godt selv;)
Ofte så kommenterer mange folk menn de syns er feminine eller damer som er maskuline. Det kommenteres på jenter som liker biler og gutter som liker blått. Bør vi ikke være litt over det nå? Tenk om vi bare kunne sagt; Så deilig å se mennesker som er seg selv.
Jeg blir glad av farger, og jeg tar på meg det jeg selv blir glad av.
Slutt å bry deg om hva alle andre gjør, sier og ser ut hele tiden. Fokuser heller litt innover, på hva som er bra for deg og gjør deg glad. Fokuser litt mer på å ha det bra istedenfor å skulle finne så mye om alle andre hele tiden..
Det må jo være fryktelig slitsomt å være så opptatt av alle andre?
Når jeg sier det høyt, så er jeg vant med å få reaksjoner, og det er vel litt av greia med politikk. Vi stemmer ut i fra egne erfaringer og behov, og nettopp derfor er valgkamp og valg så utrolig spennende.
Har du bestemt deg for hva du skal stemme? For jeg regner med at du skal stemme;) Det er den eneste måten vi kan gjøre en forskjell på. Men det hjelper ikke uansett, tenker du kanskje. Det gjør jo det, for alle bekker små- kan fort lage en stor elv. Det som garantert ikke hjelper, er å ikke delta.
Mange spør meg hvorfor jeg stemmer SV, og jeg skal prøve å forklare hvorfor jeg gjør det. Hvorfor jeg er medlem, og hvorfor jeg en gang har lyst til å bli mer delaktig i politikken.
Jeg stemmer SV, for at arbeidet mot rasisme skal opprettholdes og forbedres, det skal økes støtte til forskning på rasisme og diskriminering. Fordi SV ønsker å arbeide for et samfunn for alle, uavhengig av etnisitet, religion eller legning. Fordi de ønsker mer kunnskap i skolen.
Jeg stemmer SV for å få flere lærere i skolen, flere voksne rundt barna, for gratis skolemat og for en heldagsskole.
Jeg stemmer SV for likere goder mellom mennesker.
Jeg stemmer SV for bedre psykisk helsetilbud. For billigere tannlege, og for et helsetilbud som skal være enklere for alle. Uansett om du er jørgen hattemaker eller kong salomon.
Jeg stemmer SV for et bedre klima, for mer fokus på miljø.
Jeg stemmer SV for innvandringspolitikken. For at Norge skal kunne møte de humanitære behovene verden har, og for at vi skal bidra til at flere mennesker kommer i trygghet.
Jeg stemmer SV for at alle skal ha en frihet og trygghet til å være de er. Fordi jeg ønsker et likestilt samfunn hvor ingen skal bli diskriminert får å være seg selv, med legning eller identitet. Jeg stemmer SV fordi de vil åpne for et tredje juridisk kjønn. Fordi det skal mer kompetanse om mennesker med ulike legninger inn i skole og helsevesen.
For meg er SV riktig. For meg betyr det å stemme SV at mine verdier og holdninger blir ivaretatt.
Jeg håper du tar deg tid til å stemme. Jeg håper du tar deg litt tid til å sette deg litt inn i hva partiene står for. Jeg håper du vil ha et Norge som er inkluderende, med nestekjærlighet og med omsorg for hverandre. Et Norge som bryr seg, og et Norge som heier på at mennesker skal være seg selv.
Ikke minst, jeg håper at du stemmer. Og at du stemmer det som er riktig for deg!
Det er lett å treffe på mennesker som får deg til å føle at du ikke betyr noe. Hvor hele livet dreier seg om den personen, og som mener at hele verden bør se verden på samme måte som dem. Som konstant snakker om seg selv, egen sykdom og egne utfordringer. Og jeg lurer på hvorfor noen tror at det er interessant for alle å høre om ?
Ofte så er det vanskelig å si noe til mennesker som tømmer seg til de fleste. Det er vanskelig fordi det ofte er triste og leie ting som fortelles om. Det er ikke lett å avbryte noen som snakker om vond sykdom, eller trist barndom. Og det er klart, noen bør man jo høre på også. For det kan hende du er den ene som den personen kanskje tør å åpne seg for.. Men der tror jeg vi merker en forskjell.
Det er noen som snakker om seg selv , og egne kjipe ting til alle som vil høre på. Hvor det nesten som det virker som at de lever av andre sin medfølelse og oppmerksomhet. Og sånne mennesker, kan suge litt energien av meg. Mennesker som ikke ser andre enn seg selv, og som det virker lever litt av å suge energien fra andre. Som en mygg nesten..
Jeg har møtt noen sånne opp igjennom, og fordi jeg har hatt vanskelig for å si nei, og fordi jeg har vært redd for å ikke bli likt, så har jeg følt at det har vært min plikt. Å høre på andres drit, og la de få overkjøre meg på et vis. Jeg har latt meg bli tråkka på, og latt meg være liten i møte med andre.
Det handler om meg, mine reaksjonsmønstre og min usikkerhet. Og det førte bare til at jeg var utslitt, og lei meg gang på gang. For det hadde jo aldri noe for seg for min del. Ikke med disse personene. Man kan ikke bare gi, uten å få noe tilbake. Det kan være i relasjoner med kjærester, familie eller venner. Eller det kan også være bekjente som på kort tid klarer å suge ut mye energi fra deg.
I alle relasjoner så handler det om å gi og ta. Og har du en relasjon hvor du bare gir , så er det noe feil. Har du en hvor du bare tar, så er det også feil. Så tror jeg kanskje at for å få noe tilbake så må vi også tro på at vi fortjener det. Det henger vel litt sammen med selvfølelse og selvtillit, og verdien vi tror vi har. Eller verdien vi tror vi ikke har kanskje.
Så er det noe med å øve på å si nei. Det funker faktisk, og egentlig så er det ganske deilig. Det er faktisk greit å lytte til seg selv, finne egne grenser og innse at vi kan ikke bare leve opp til alle andre sine forventninger og ønsker. Vi må finne våre egne. Og være tro mot oss selv..
Høres klisjeaktig ut, men det er faktisk godt. Det å si fra hva jeg tolererer og ikke, det handler om respekt for meg selv. Og for at noen andre skal respektere grensene mine, så må jeg respektere meg selv aller først .
Og er det så mye å stå etter, det å skulle være så sterk ?
Jeg har alltid blitt fortalt at jeg er sterk, og at jeg tåler det meste. At jeg står på beina uansett. Noen har sagt at de kan fortelle meg det meste, fordi jeg er så sterk .Men hva mener man egentlig med det? Det å være sterk?
Jeg tror vel mer jeg har vært litt hard enn sterk kanskje ? Jeg har ikke latt ting få lov til å gå inn på meg, og det er vel kanskje det motsatte av sterk tror jeg. Jeg er altfor redd for å være sårbar, for redd til å slippe folk inn. Helt inn. Da får jeg en sånn beskyttelsegreie som antagelig gjør at jeg virker sterk. Men jeg er jo ikke det, ikke mer enn andre tror jeg.
Jeg har en evne til å gripe det gode i livet, jeg er takknemlig for mye, og det er ikke så mye som skal til for å gjøre meg glad. Jeg liker å være glad. Jeg liker å ha det bra, og jeg setter pris på fine stunder og gode dager- enten med meg selv eller med andre.
Så er jeg blitt flinkere til å luke litt i eget liv, luke vekk noe av det som ikke gjør meg bra, eller som gjør at jeg ikke er glad. Blitt flinkere til å unne meg de stundene som gjør meg bra. Og det er kanskje noe som kommer litt med alderen.. og tryggheten man får i seg selv etterhvert.
For det er ikke sånn at sterk er et valg for meg hele tiden, jeg skulle heller ha våget å være svak litt mer tror jeg. For meg så er ikke det å være svak og sårbar noe negativt, det betyr styrke det- å kunne slippe følelser løs.
Det betyr at du tør å stole på noen, og at du tør å vise dem hvordan du har det. Det betyr at du har mennesker i ditt liv som du er trygg på. Så er det noe å tenke på for oss alle- vi er bare mennesker. Med alle følelser det innebærer, der er vi ganske like.
Jeg har fått mange meldinger de årene her, hvor flere ofte skriver; Jeg er for svak.. Men tenk bare å si det da, det å si at det her våger jeg ikke eller det her syns jeg er skummelt. Nå er jeg redd, eller nå er jeg lei meg…
Det å våge å være sårbar- det er modig det! Og da er kanskje veien kortere til å si at man trenger litt hjelp også?
Det og kunne være helt alene innimellom, det betyr veldig mye for meg. Det å si ja til en kveld eller tre med meg selv, det trenger jeg. Jeg trenger å være min egen venn- aller først.
Gå turer, Høre på musikk jeg liker, se filmer som jeg liker. Spise mat og godteri som jeg liker. Bare være i min egen boble med tanker og grublerier, og å bare slappe av egentlig.
Det har skjedd mye, og det skjer fortsatt mye. Det har vært mye bekymringer privat, og det er det enda, og det er mye nytt å forholde seg til med ny jobb. Og jeg elsker dem nye utfordringene med egen bedrift, det gjør jeg virkelig, men etter noen tøffe år sånn helsemessig så vet jeg at jeg må ta grep for å klare å stå i det.
Mitt grep er å trekke meg unna. Til tider er jeg ekstremt introvert, og så kan jeg være supersosial igjen. Og jeg er nå bra heldig da, som har muligheten til begge deler. Jeg har mulighet og jeg har mot til å si; I dag skal det bare være meg. Og jeg har fått mot til å si nei, for samtidig da- så sier jeg ja til meg. Og det er en viktig ting for meg.
I går hadde jeg en sånn kveld, hvor det var bare meg. Uten pc og uten telefon, og det trengte jeg så innmari. Jeg trenger innimellom å legge hele verden til side, og bare være meg. Det er litt sånn jeg er, og det aksepterer jeg mer og mer- og lar meg få lov til det.
Jeg er ikke skapt til å være sammen med mennesker hele tiden. Og jeg trives i eget selskap. Desto bedre blir det å være sammen med noen igjen etter sånne dager, og bedre blir det og få barna hjem igjen.
Det er ikke egoistisk å ta vare på seg selv. Å si ja til seg selv, det er ikke egoistisk. Det betyr at du hører på hva kroppen din forteller deg, og hva du har behov for. Det skal man ikke overse tenker jeg. For å kunne være den du ønsker å være, for å kunne være tilstede for dem du bryr deg om- så gjelder det aller først å ta vare på seg selv.
Så nå er det team Charlie og mamma, som skal på lang tur og kose oss <3 For når det er litt fullt i toppen, og dagene er litt tyngre enn de pleier, så er det bare å komme seg ut på tur. Jeg kan velge å gjøre det som gjør meg godt, og jeg kan velge å gjøre mer av det som gjør meg glad. Og det skal jeg bruke lørdagen til 😉
Ha en strålende lørdag, der du er. Og….. gjør mer av det som gjør deg glad.
Å starte opp selv er skummelt, og det er mye å sette seg inn i . Det skumleste er vel alt ansvaret man sitter med selv plutselig. Det som er betryggende, er at Norge heier på egne bedrifter, og det er stats å bli oppmuntret i møte med mange ulike instanser. Det er noe med å få et lite klapp på skuldra underveis, og noen som står sammen med meg. Og som lærer meg det jeg trenger.
For at andre tror på oss, det hjelper oss også til å tro på oss selv.
Det som er litt morsomt, er at dette er ganske langt unna min komfortsone. Det her er hva jeg tidligere så på som noe av det skumleste jeg kunne gjøre. Å snakke med ukjente, og å snakke for folk. Det å være meg selv foran andre, og det å stole på at det holdt.
Nå koser jeg meg. Jeg koser meg i møte med andre, og jeg elsker å snakke om det som jeg engasjerer meg for og brenner for. Jeg er trygg på det jeg kan, jeg er trygg på hva jeg snakker om og jeg er trygg i møte med mennesker jeg ikke kjenner. Og det er deilig. Tenk at det å gå ut av komfortsonen, og det å ta sjansen- skulle by på så mye overraskelser og nye opplevelser:)
Det er fortsatt mye som skal opp å gå, det er onlinekurs- det er markedsføring- det er intervjuer og opplæring, men ballen ruller. Jeg er så heldig å ha Mobile Fredrikstad som stiller med bil når jeg trenger, og jeg har flinke folk rundt meg. Det meste går på vilje og engasjement, men så er det jo også sånn at em bedrift trenger litt startkapital. Uten det, så stopper markedsføring og det som skal til for å bli synlig .
Derfor opprettet jeg startskudd, som er en veldig fin mulighet for nyoppstarta bedrifter til å få litt hjelp gjennom crowfunding. Hvor også små bedrifter kan være med. Og til og med små bedrifter kan forandre verden. Ingen kan gjøre alt, men alle kan gjøre noe.
Vil du være med å støtte bedriften min? Klikk her for å lese mer:) Jeg er kjempetakknemlig for alle bidrag.
Til uka starter jeg med en liten “turne”, og har du et sted jeg kan besøke- så ta gjerne kontakt. Gleder meg til å hilse på mange av dere, og å snakke om livskvalitet for skeive mennesker. Jeg gleder meg til å snakke om mennesker, og med mennesker <3
I dag vil jeg dele litt om vår historie nå med et kronisk sykt barn, og om den privatiseringen som Norge får mer og mer av.
Jeg er ikke for privatisering, ikke av skoler- sykehjem eller leger. Jeg er for at vi skal beholde gode leger og pleiere i offentlige tjenester, og da må noe gjøres fra bunn av. Det må bli mer NEI til privatisering, og det må bli bedre vilkår for de som jobber i det offentlige.
For det kan virkelig IKKE bli sånn at de som har best råd, får best behandling. Da har vi gjort en stor feil, med å skille mennesker fra hverandre. Ingen betyr mer eller mindre enn andre, de som har lite har ikke mindre verdi enn de som har mer.
Erna sier at det norske folk bør kunne velge selv. Men hva skal man velge mellom da? Månedsvis ventetid og inkompetente behandlere eller rask time, med leger som jobber med det de tror på og brenner for ? Har man penger da Erna, så er det valget enkelt. Veldig enkelt.
De færreste av oss ønsker å være syke, de fleste av oss ønsker å få hjelp.
Etter et år med et kronisk sykt barn, så blir vi nesten tvunget til å gå privat. Og det provoserer meg så utrolig mye. Vi har kjempet mot et system i et år, hvor alt dreier seg om ventetid, og noen så arrogante og inkompetente leger at jeg nesten ikke har ord for det. Mange er flinke, men dessverre så er ventetiden så altfor lang..
Og hadde ikke vi som foreldre, nå kommet dit at vi ringer , vi maser og vi krever, så hadde ingenting blitt gjort for å få 11 åringen vår frisk. Det er så frustrerende og jeg føler vi stanger hodet i veggen, mot et system som ikke har tid.
Alle kommer til å bli syke en gang, og de aller fleste vil være i behov for hjelp en eller annen gang i løpet av livet. Mange får det, mange må vente. Kanskje for lenge. Det her er et tema som burde berøre oss alle, og har du ingen kamper du vil kjempe for når det gjelder valget i år- så kanskje dette er noe å tenke på som kan gjøre valget litt lettere.
Vi kan ikke ha et sånn klasseskille på mennesker i Norge, at det er de rikeste som har best helse, best behandling og best oppfølging. Det strider i mot alt jeg har lært om menneskeverd. Det strider i mot plikten legene har til å hjelpe.
Det å ha et sykt barn, det gjør så vondt innvendig. Det gjør så vondt å se at en liten gutt ikke får hjelp, fordi prøvene koster for mye. Fordi vi må vente å se så ikke vi bruker unødvendige penger her. Det gjør vondt å se ungen forsvinne mer og mer for hver dag, fordi han er utslitt, og som 11 åring føler han at han ikke blir tatt på alvor.
Han har mange rettigheter. Han har rett til å gå på skole, rett til å leve et meningsfullt liv, rett til et godt hjem, rett til å bli hørt, og rett på nødvendig medisinsk behandling.
Men her burde det stått i parentes ( så lenge det ikke koster for mye)
Det kan ikke settes en prislapp på et menneske, det kan ikke være en øvre og nedre inntektsgrense for om du får behandling. Barn som er syke, kan ikke måtte lide under voksnes økonomi. Ikke når vi har et offentlig helsevesen, og betaler skatt.
Og skal man virkelig måtte være det helsevesenet kaller ; “en vanskelig pårørende”, for å bli hørt ?
