Vi må ikke leve som vår vilje ikke betyr noe.
Det er lett å treffe på mennesker som får deg til å føle at du ikke betyr noe. Hvor hele livet dreier seg om den personen, og som mener at hele verden bør se verden på samme måte som dem. Som konstant snakker om seg selv, egen sykdom og egne utfordringer. Og jeg lurer på hvorfor noen tror at det er interessant for alle å høre om ?
Ofte så er det vanskelig å si noe til mennesker som tømmer seg til de fleste. Det er vanskelig fordi det ofte er triste og leie ting som fortelles om. Det er ikke lett å avbryte noen som snakker om vond sykdom, eller trist barndom. Og det er klart, noen bør man jo høre på også. For det kan hende du er den ene som den personen kanskje tør å åpne seg for.. Men der tror jeg vi merker en forskjell.
Det er noen som snakker om seg selv , og egne kjipe ting til alle som vil høre på. Hvor det nesten som det virker som at de lever av andre sin medfølelse og oppmerksomhet. Og sånne mennesker, kan suge litt energien av meg. Mennesker som ikke ser andre enn seg selv, og som det virker lever litt av å suge energien fra andre. Som en mygg nesten..
Jeg har møtt noen sånne opp igjennom, og fordi jeg har hatt vanskelig for å si nei, og fordi jeg har vært redd for å ikke bli likt, så har jeg følt at det har vært min plikt. Å høre på andres drit, og la de få overkjøre meg på et vis. Jeg har latt meg bli tråkka på, og latt meg være liten i møte med andre.
Det handler om meg, mine reaksjonsmønstre og min usikkerhet. Og det førte bare til at jeg var utslitt, og lei meg gang på gang. For det hadde jo aldri noe for seg for min del. Ikke med disse personene. Man kan ikke bare gi, uten å få noe tilbake. Det kan være i relasjoner med kjærester, familie eller venner. Eller det kan også være bekjente som på kort tid klarer å suge ut mye energi fra deg.
I alle relasjoner så handler det om å gi og ta. Og har du en relasjon hvor du bare gir , så er det noe feil. Har du en hvor du bare tar, så er det også feil. Så tror jeg kanskje at for å få noe tilbake så må vi også tro på at vi fortjener det. Det henger vel litt sammen med selvfølelse og selvtillit, og verdien vi tror vi har. Eller verdien vi tror vi ikke har kanskje.
Så er det noe med å øve på å si nei. Det funker faktisk, og egentlig så er det ganske deilig. Det er faktisk greit å lytte til seg selv, finne egne grenser og innse at vi kan ikke bare leve opp til alle andre sine forventninger og ønsker. Vi må finne våre egne. Og være tro mot oss selv..
Høres klisjeaktig ut, men det er faktisk godt. Det å si fra hva jeg tolererer og ikke, det handler om respekt for meg selv. Og for at noen andre skal respektere grensene mine, så må jeg respektere meg selv aller først .
Og det, det er vi jo verdt da 😉
