Hvor kommer alt hatet fra ?

Det er ikke hver dag kamplysten er på topp, og i dag er en sånn dag. Vel jeg vet at når dette innlegget er ferdig så føler jeg meg bedre og sterkere, men akkurat nå er jeg bare lei meg.

Det er så mye hat, så mye diskriminering og mennesker dør faktisk fordi de elsker “feil” menneske. Det er så mye, og hvordan skal vi egentlig få bukt med så mye hat ? Klarer vi det ? Og hvorfor virker det som om det bare blir mer og mer hat ? Kan det ha noe med hvordan offentlige personer ytrer seg ? Er det frykt ? Kunnskapsløshet og uvitenhet?

Jan-AAge Torp, pastor, trekker seg ut av KRF fordi den nåværende barne og likestillingsministeren, Ida Røse, hyller Pride. Torp har fra før av laget brosjyrer for hvordan homofile skal komme seg ut av synden han mener vi lever i.

Kari Jaquesson oppfordrer til noe hun kaller “Peakpride”, og sammenligner oss med pedofile.

queer betyr Skeiv. ( Screenshot)

I går så jeg en dokumentar på NRK som kalles bygdehomo, og jeg ble så lei meg og så rørt samtidig. Der fulgte de en mann fra Volda som endelig fikk oppleve at samfunnet viste aksept. Til tross for at menigheten “Nytt livs senter” ba om at uværet skulle komme å sette en støkk i de som støttet pride. Nytt livs senter skriver så fint på siden sin at de er en lys og lett menighet, der frihet og tilgivelse, kjærlighet og glede rår. Og det undrer meg hvordan noen kan snakke om nestekjærlighet når det kun gjelder mennesker de selv føler er bra nok.

Mennesker dør fordi de elsker “feil” person. Knivangrepet i England forrige uke, var terror rettet mot homofile. Orlando massakren i 2016 som tok livet av 50 mennesker var mot mennesker av LHBT miljøet.

Det er bare hjerteskjærende.

Lederen i Skeiv her i Norge våknet opp til et Pride flagg som var tisset på utenfor huset hans. Hver fjerde anmeldelse i Norge, handler om hatkriminalitet. “Per” og kjæresten våknet opp til lapp på døra hjemme hos seg selv, med beskjed om at de skal gasses i hjel som jødene ble. Et lesbisk par på Sørlandet fikk huset sitt ramponert fordi de flagget med regnbue flagget.

Polen kan vi snart ikke dra på besøk til , da en tredjedel av landet er dekket av såkalte “frie soner”. Det er soner som ikke ønsker mennesker som er homofile, lesbiske eller trans.

Og i dag som alle andre Søndager, når jeg går gjennom meldinger og kommentarer som har kommet denne uka, så er det også i dag mange som sender meg bibelvers.

Og noen som bare sender et “æsj”, og flere som vil fortelle meg hvor stor synd jeg lever. Og jeg må innrømme at jeg noen ganger blir litt overveldet. Et lite øyeblikk blir jeg det, men så leser jeg alle de historiene dere sender meg og som dere deler med meg. Alle de fine gode meldingene fra folk som takker og som sender så mye kjærlighet <3 Det er så mye mer av det. Og det er det jeg må ta med meg videre denne søndagen. Og alle andre dager.

Jeg er helt overbevist om at holdninger for det meste skapes hjemme. Og ved å være synlige. Ved å lære hverandre at det å elske noen er fint. Det er kjærlighet. Det er å ta vare på hverandre, og å bry seg om hverandre.

Så jeg ber dere, vær med å snu den “trenden” som er nå. La oss få hatet mindre synlig. Stå opp mot diskriminering i hverdagen. Når du hører noe, kanskje pent pakket inn i humor, så si i fra. Det sitter så mange barn og ungdom i det landet her som er usikre på seg selv og den de er. Vær med å la de få høre at det er helt greit. Det sitter mange voksne og er usikre. Og eldre mennesker, som fortsatt husker godt at det å være homofil både var en sykdom og noe kriminelt.

Ved å vite at man er elsket og omringet av mennesker som ønsker deg godt, så er det enklere å takle livet også. Det kan være lettere å være seg selv.

Det er det faktisk.

Vær snill og døm ikke uten å vite. Men rop ut om urettferdighet og hat.  Jeg tror at på den måten så kan vi få bukt med mye hat. Ved å være synlige, og ved å vise at vi heier på kjærligheten. Ved å fortelle andre at de er bra nok ! Og ved å fortelle oss selv at VI ER BRA NOK . 

For det er jo bare kjærlighet det handler om …

 

 

 

En tankefull fredag…

Hvorfor bruker vi så mye tid på unødvendig irritasjon? Kommentarfelt i media florerer av mennesker som irriterer seg over andre. Over ting man ikke får gjort noe med, og over hvordan andre velger å leve livet sitt. Mange har mye å si om andre. Så lenge folk ikke skader noen ved måten de velger å leve på, så bør det ikke ha noe å si for andre.

I dag har jeg vært i begravelse, til en så fin dame som døde så altfor ung. Og jeg blir litt tankefull etter en sånn dag. Og ved å lese litt kommentarer jeg får og andre får, så tenker jeg at det brukes altfor mye tid på irritere seg over ting man ikke får gjort noe med. Mange irriterer seg over at jeg har den bloggen her blant annet og at jeg velger å være en synlig lesbisk i samfunnet vårt. Noen irriterer seg over hva andre mennesker bruker av klær, hvilken tro de har. Det er store saker om hvilke flagg som skal bæres hvor, og hvilke klær man kan bruke i ulike yrker.

Og i dag så tenker jeg ; Hva så??  Hva i alle dager har det for en betydning i det store og det hele? Det som teller her er vel hvordan mennesker behandler hverandre? Om vi tar vare på hverandre. Det er en stor diskusjon på nett nå om hijab i politiet eller ikke. Hadde jeg trengt hjelp, så er det siste jeg hadde tenkt på hva politiet har på hodet. Jeg hadde vel mest sannsynlig bare vært glad for å få hjelp av noen som bryr seg.

En dag som i dag setter ting i perspektiv.

For noen er livet kort. Sykdom rammer hardt og brutalt når man minst aner det. Presten i dag snakket om at vi må se hverandre og ta vare på hverandre. Kanskje vi bør bli flinkere til å se mennesker som de er? Ikke som en religion, rase eller legning, men se menneskene bak ?

Jeg har alltid sagt til ungene mine at de kan kle seg som de vil, de kan farge håret som de vil og se ut som de vil. Det som teller, er hvordan de behandler andre mennesker. Hvis de er snille og har respekt for mennesker og dyr, så er det nok for meg. Det er verdien jeg bryr meg aller mest om. De skal være snille mot seg selv, og mot andre. Ta vare på seg selv, og ta vare på andre mennesker. Se andre mennesker.

Vi lever i en tid hvor det er så lett å irritere seg over andre. Det er lett å fortelle andre hva som er rett og galt og hvordan andre skal leve livet sitt. Kanskje vi bare skal bry oss om hverandre litt mer? Se det som er bak klær og legning og religion. Se mennesket!

For der, helt innerst, så er vi ikke så ulike hverandre.

Jeg ønsker dere alle en god helg, og håper dere er snille mot hverandre. Alle disse dagene som kommer og går, disse dagene er selve livet. Bruk dem!

 

Dreier det seg bare om sex?

Seksualiserte homser og lesber. Hvor kommer det fra ? Hvorfor er det så mange heterofile som skriker ut om at Pride og lesbiske og homofile er så seksualiserte? Og hvem er det som seksualiserer? Er det fordi det er kun de som synes på tv?  Har media en rolle her med og også vise fram alt det skjønne som er i en pride parade? Alle barna som går med skjorter hvor det står “stolt”. Alle eldre som til og med går i paraden med rullator, og all kjærligheten som er der. Alle smilene, latteren og den gode fine stemningen av fine flotte mennesker som kjemper for retten til å elske.

Det går en liten video på nettet nå, fra NRK super og supernytt om ei jente på 10 år som sier at hun er bifil. Det er sånn jeg føler det nå, sier hun så modig i videoen. Og i kommentarfeltet så svarer flere voksne folk på en svært lite hyggelig måte. Det er tydeligvis så mye hat når det gjelder å ha en annen legning, at det  ikke har noe å si at mottakeren av disse meldingene kun er 10 år ..

“Informasjonsleder Espen Ottosen i Norsk Luthersk Misjonssamband, kritiserer NRK for denne videoen og mener det er en seksualisering”. Det er det dummeste jeg har hørt. Hvem som seksualiserer her, er ingen andre enn Espen Ottosen selv, som velger å se det på den måten han gjør. For en ti åring så er en forelskelse ingenting annet enn sommerfugler i magen. Og at hun som ti åring har mot til å si; Sånn er jeg, og det er greit, bør bare hylles.

At noen får seg til å kritisere en tiåring i det hele tatt, er for meg helt uforståelig.

I dag dukket det igjen opp en kommentar på en av mine innlegg ,LES HER

Og atter en gang går det igjen om overseksualisering fra homofile og lesbiske.

….….….…..

Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har blitt spurt ut om sexlivet mitt, og det forteller meg at ikke jeg er den som er overseksualisert i allefall. Det har vel ingen andre noe med? Jeg går jo ikke rundt å spør andre mennesker hva de driver med hjemme. Og ikke går jeg og forteller om mitt sexliv heller.

Det handler om kjærlighet!! Og den som tenker annerledes, får kanskje gå i seg selv litt. Og muligens innhente litt oppdatert kunnskap om mennesker.

Jeg heier på Guro og på alle som tør å være seg selv. Jeg heier på gode forbilder, og som tør å være synlig. Det trengs i en verden med så mye uvitenhet og med så mye ondskap.

Å være homofil eller lesbisk handler om å elske et annet menneske, ene og alene.

Love is Love

Til deg som ikke liker Pride

Til deg som syns at vi som går i paraden er ekle, perverse og skriker etter oppmerksomhet. Jeg har noe jeg vil si til deg. Jeg vil fortelle deg noen grunner for at pride er viktig.

Jeg går ikke paraden, eller deltar i pride for å gi deg ubehag. Jeg går ikke i paraden for å fronte lakk og lær og sex. Jeg går ikke i paraden for å være spesiell.

Jeg deltar i pride fordi jeg vil at du skal se meg som en normal person. Jeg deltar for å være synlig og for å spre kunnskap. Jeg deltar for å kjenne på den kjærligheten som er under pride. For å kjenne på aksepten, toleransen og for å hylle mangfoldet.

Til dere som skriver til meg at jeg kan være så homofil jeg bare vil, bare jeg er det hjemme og ikke ute blant folk. Til deg som skriver at du aksepterer homofili, men samtidig at du ikke håper ditt barn er “en av oss”. Det er på grunn av deg jeg deltar i pride.

Jeg deltar for å vise barn og unge at vi er mange. Vi er mange som heier på dere og aksepterer dere. Det er for å vise at uansett hvor mye fordommer du møter, så er vi flere som aksepterer og støtter. Jeg deltar og har denne bloggen for å vise andre at det kan gå bra og at det er viktig å kunne være seg selv. For å vise at det er en menneskerett å elske. Og for å vise at du er verdt det. Jeg er verdt det .

Det er så synd at det i år ikke blir parade og vi må tenke alternative muligheter for å være synlige. Heldigvis er internett lett tilgjengelig for de fleste og her har vi en mulighet til å spre kjærlighet og kunnskap. Vi må ha en høyere stemme enn de som hater, og vi må faktisk rope ut. På grunn av dere som viser et hat så sterkt, så må vi rope ut. Det er ikke annet enn kjærlighet, og kjærligheten skal ingen få tråkke på og gjøre til noe stygt. Det handler ikke om sex eller å være pervers, det handler om å være seg selv!

Så til dere som føler dere må fortelle meg hvorfor jeg ikke skal gå i Pride; Jeg syns dere skal slutte med det. Tenk om det er en av dine nærmeste som trenger at du støtter kjærligheten. Tenk om det er ditt barn som sliter med å være seg selv på grunn av holdningene dere som foreldre har.

Jeg tror at dere som syns en pride parade er ekkel og pervers, aldri har tatt dere tiden til å stå ved siden av å se. Det er barn , ungdom, foreldre og besteforeldre som står sammen for kjærligheten. Det er faktisk ikke noe verre enn det …

Med det så håper jeg dere alle benytter juni måned til å hylle mangfold og kjærlighet<3

Vær stolt, og vær snill.

I avisa 1 år etter …

I dag er det et innlegg om meg i demokraten/Dagsavisen. Det kan du lese her.

Det er jo nå 1 år siden jeg startet denne ballen og den har jo rulla langt  og godt det året her. Bloggen har nådd lenger enn jeg trodde og den har nådd flere som trengte det enn jeg trodde. Jeg viste det også ville komme negative ting og det var jeg på en måte forberedt på , og det er litt av meningen min med å ha den bloggen her og. Spre kunnskap og synliggjøre fordommer, og å være en stemme som kanskje kan gi mot og styrke til andre.

Det er kanskje feil måte å si det på, men jeg ønsket å være en som noen kan kjenne seg igjen i, og det får jeg bekreftet gang på gang ved at folk finner meg ved å søke. Vi har vel de aller fleste googla etter trøst noen ganger. Men så er det nå fortsatt sånn at den styrken har vi selv, den må bare opp og fram. Og det er ikke alltid det enkleste å gjøre. Men det kan la seg gjøre, og det kan gå bra.

Jeg ser at vekta har økt litt på et år 😛 men shit au. Det er nå meg, og jeg kan ikke være noen andre enn meg selv.

Jeg er glad for at avisene er interessert i å synliggjøre fordommer, og hvor viktig pride er. Jeg er glad for at de aller fleste ser hvor viktig det er å kunne være seg selv. I dag så jeg en samtale på en gruppe på Facebook som gjorde meg så rørt. En mamma spurte om det var andre mammaer som hadde transseksuelle barn, og skrev at hun ønsket det beste for sitt barn så han skulle få være seg selv. Og det er jo intet mindre enn fantastisk.

For aller først så er det hjemme tryggheten skal være. Hos dem som elsker deg ubetinget. Og som jeg skriver i dagsavisen, så er jeg overbevist om at holdninger starter hjemme. Tryggheten starter hjemme. Hjemme skal alle ha sin hær som ikke ønsker deg annet enn godt. Dessverre er det ikke sånn for alle, og derfor må vi være synlig. Vi må vise de som ikke har det så bra med å være seg selv, at det er greit.

I en hektisk hverdag så er det viktig å ta tiden til å se hverandre, snakke med hverandre og være bevisst egne holdninger.

Takk for at dere følger meg, og takk for at dere deler og takk for kjærligheten dere viser <3

God sommer :)

I dag kom ungene hjem så glade og fornøyde vel vitende om en lang sommer foran dem. Hjem til et nytt basseng som bare ropa på dem på lang avstand. Klærne føk av i en fart, og dem har nesten vært oppi siden.

Mora sjøl kom seg oppi men stigen syns at mammaen var for brei så det ble en utfordring å komme seg opp igjen.. Kanskje det går lettere etter hvert? For her skal det bades i sommer.

Ofte så hører jeg at folk sier de trenger ferie etter ferien, fordi de er rett og slett utslitt av å reise fra et sted til et annet hele tiden. Kanskje dette er året hvor det blir en roligere ferie for mange og kanskje det viser seg at flere setter pris på det og ?

Ungene er jo stort sett fornøyd bare dem er sammen med oss, det er vel vi voksne som lager forventningene om ferier som regel.

Vi bor i et nydelig land med flust av muligheter , og det er bare å benytte seg av det.

Ta en natt ute eller flere, fisk og bad og spill. Se filmer og vær med venner. En annerledes sommer bør ikke være noe dårlig sommer. Det er hva vi gjør det til.

Håper dere alle vil kose dere masse sammen i sommer og nyter øyeblikkene.

Jeg klarer jo sjelden å være stille, selv i ferier, så jeg gir nok ofte lyd fra meg 🙂

God Sommer <3

 

Din historie teller..

Etter innlegget mitt om at livet er nå, så har jeg fått noen spørsmål om jeg aldri har kjent på kjipe ting i livet …Og at jeg umulig kan ha kjent på det samme som dem.  Det vil jeg svare litt på. Jeg trodde for det første at det ikke var en konkurranse i å ha dårlige perioder. Det som kan være grusomt for deg, bør ikke være det samme for meg. Vi har ulike historier, og ulike ståsted for å takle det. Din historie er din, og min historie er min. Begge teller like mye.

Innlegget kan du lese her Hva om du velger å leve nå . Jeg har jobbet mye med pasienter som er i livets siste fase, og jeg har studert kreftomsorg og lindrende pleie i to år nå. Og er det noe jeg sitter igjen med etter det, så er det å leve livet mens det ennå er. Det er ikke alle dager vi klarer det, og sorg og livets brutalitet kommer. Det slipper vi ikke unna noen av oss, men uansett om vi vil eller ikke, så går livet videre for de aller fleste av oss.

Tiden stopper ikke! Selv om jeg skulle ønske det et lite øyeblikk klokka 04.00 i natt på stranda her.

En bekjent av meg mistet akkurat mannen sin etter å ha vært gift i mange tiår. Hun smilte her forleden og sa det var en bra dag, og at man ikke må glemme at det også kan finnes gode øyeblikk selv om man er i sorg. Og det er det jeg mener. Hvis vi ser, og føler, så kan det finnes gleder selv i det dypeste mørket.  Det er jeg overbevist om. Og det handler ikke om at mørket ditt ikke teller, eller at du ikke har det vondt. Det kan handle om å ta i mot hjelp, eller å våge å være seg selv. Om å gripe det som gripes kan. Kanskje la noen få holde deg fast.

Det er vanskelig for mange å være sårbar. Meg inkludert. Jeg levde i så mange år uten å fortelle noen om meg selv. Og det er først etter å ha tatt steget med å være meg selv, at jeg kjenner på de riktige følelsene. Da også de store, små gledene. Det skal lite til for å glede meg, og jeg er opptatt av de små øyeblikkene som jeg før ikke tok meg tid til å legge merke til engang.

Disse øyeblikkene som bare lager en stor ro i kroppen.

Også håper jeg at du tar tak i de som vil deg vel, om du føler at det ikke er noe annet enn mørkt. At du tar tak i de som er rundt deg, eller finner noen som vil deg godt. For de finnes. Når alt ser håpløst ut, så er jeg sikker på at det alltid vil være noen klare til å hjelpe deg, og stå sammen med deg. At du finner noen som kan hjelpe deg å se lyset igjen. At du lar dem hjelpe deg.

Livet kan være så brutalt urettferdig og grusomt , det kan være vanskelig å leve og vanskelig å kjenne på de såre og vonde tingene som kommer. Men så lenge dagene fortsetter å gå, så er det fortsatt livet, og jeg håper at du , uansett hvordan du har det, finner noen gleder å holde fast i. For de finnes. Og det er du verdt <3

Hva om du ikke hadde noen…

Når det skjer vonde ting i livet, tenker du da noen gang over hvor utrolig godt det er å ha familie og venner som støtter deg og stiller opp? Når du trenger en skulder å gråte på, så har du folk som er der for deg. Hva om du ikke hadde det. Hvordan hadde det vært å takle alt alene, og å stå i mot en verden helt alene. Hva tror du det gjør med et menneske?

Det her er historien om en mann som delte sin bakgrunn med meg, og han har sagt ja til at jeg får dele historien hans videre. Han vil ikke gjøre seg til kjenne, men historien er fra da han var liten og navnet var Anne.

Fra Anne var veldig liten, så visste han at han ikke var som vennene. Han følte tidlig på følelser som at det var noe galt med han, og at han hadde blitt født på en feil måte. Som en feilvare, følte han selv. Han var jo en gutt. I en liten jentes kropp.

Fra tidlig alder så overhørte han foreldrene snakka om hva de hadde gjort for å fortjene et barn som krevde så mye som han. Et barn som ikke lignet på andre, ei heller oppførte seg som andre. Fra å være et lite barn med ADHD symptomer, høyt og lavt, og med et rikt følelsesliv, så ble han etter årene gikk et veldig stille og rolig barn og deretter ungdom, som lærte at det var best å være i ro. Det var best for alle at han gikk i kjole, med fletter og å smile og late som at alt var bra. Han levde som om han var en straff, og etter hvert godtok han stillferdig sin egen skjebne.

Ingenting i kroppen hans føltes riktig, så til slutt var det helt greit å gå i jenteklær og med sminke. For ingenting med han var som det skulle likevel. Som 13 åring så klarte han å distansere seg fra sin egen kropp.

Anne tenkte tidlig over muligheten for å dø. Det var en måte å ta kontroll over sitt eget liv, ved å kunne bestemme sin egen død. Og veldig ofte så var det det eneste han følte han hadde kontroll over. Døden ble en lek, og han flyktet inn i de tankene ofte. Og han var overbevist om at han kunne dø, for så å bli født om igjen som den han egentlig var. Med viten om at han kunne velge døden når han ville, så ble likevel døden det som holdt han i live.

Dette var tankene til et lite barn, et barn som ikke fant sin plass i den verden her. Et barn som hadde trengt sine nærmeste til å se han, og til å holde han fast i troen på at han var bra nok. Et barn som hadde trengt at noen på skolen fortalte han at det han følte var helt i orden. Og at det ikke var hans feil.

Hentet fra læringsmiljøsenter

Nå ser ikke lenger andre mennesker Anne som en hun lenger, nå er det bare Anders og han er som  han alltid har følt seg. Og med alderen kom også mer trygghet og mer visshet om at dette ikke er hans valg. Han er født sånn. Og at omgivelsene valgte å ikke akseptere han som den han var, er grusomt å tenke på. Mange velger fortsatt å ikke akseptere Anders , og han velger sine folk med omhu. Tilliten til andre mennesker har fått seg en stor knekk over mange år, og det startet med de som skulle elske han ubetinget.

Det er vårt ansvar som foreldre å sørge for at barna våre føler seg gode nok. Bra nok.

Hva gjør det med et barn å ikke bli akseptert for den man er? Hva gjør det med noen å ikke bli akseptert for den man er, og hva kan vi gjøre for å forandre det. I disse dager så er det mye fokus på rasisme og diskriminering, og hvordan skal vi bekjempe det? Det holder ikke å si at du godtar andre mennesker, du må vise det. Stå opp for urett, og vis hva du står for. Kun på den måten kan vi bli synlig, og de som trenger oss, kan se det.

Det er mange barn som Anders. Det er mange barn som går gjennom barne og ungdomsårene med en følelse av å ikke passe inn, eller høre til. Derfor må det snakkes om. Snakk med barna dine og la dem få vite at det du vil aller mest, er at de skal ha det bra! Du kan aldri si det for mye, men det er ikke sikkert de vet det om de aldri hører det <3

#Tapraten

Hva om du velger å leve nå?

Det går igjen ofte i meldinger jeg får at tiden vil vise og kanskje en dag. Kanskje en dag tør jeg være og leve som den jeg er. Kanskje en dag er det noe som gir meg et tegn på at det er greit å være meg.

Hva om den dagen aldri kommer ? Livet kan snu fort, og ikke alt kan vi velge, men vi kan velge å være lykkelig her og nå. Vi kan velge å ta valg som gjør at vi gjør det beste ut av den vi er og hvordan vi lever.

Ida Christin Foss, ferdig utdannet fotograf nå og jeg og guttene var så heldig å fikk være med på avslutningsoppgaven hennes. Anbefaler alle å se utstillingen som er ute nå, enten fysisk i Oslo eller så kan du se den her Resilience.

Ida Christin fanger så fine øyeblikk, og viser det ekte og nære, og at det er noe vakkert å se i det meste.

Og det er noe med å være seg selv. Kanskje for mange så er det på tross av. Det er mange som har kommet seg godt gjennom livet til tross for alt som har vært. Mange har mye bagasje, og mange har store problemer å takle emosjonelt og fysisk. Men det er virkelig noe vakkert i alt. Man kan komme igjennom, og det kan gå bedre enn du frykter. Gleden med å være seg selv, er ubeskrivelig.

De siste dager har minnet meg på at livet er skjørt, det er brutalt og det er til tider utrolig urettferdig. Sykdom kan ramme så blindt, ulykker kan skje og vi har ikke kontroll over mye. Samtidig så har vi også kontroll på en hel del. Vi kan velge å ha det bra, vi kan velge å leve nå. For livet er aller mest akkurat nå. De dagene som vi kanskje bare venter på ferien, eller venter på høyere lønn. Ventetiden er også livet, og det må brukes. Og leves. For hver eneste dag, hver eneste dag du lever, så kan du velge. Du kan velge livet! Du kan velge å ha det bra.

Jeg sier som Ida Christin ; ” Husk å se det vakre”. For det er heldigvis så uendelig mye.

 

 

Er det blitt så enkelt å hate noen?

Å hate noen betyr å ha en sterk uvilje mot noen, å ha avsky og forakt for noen på en intens måte. Jeg forbinder det med noen som har gjort deg vondt, som har skadet deg på et vis og gjort deg urett. Da skjønner jeg at mennesker kan kjenne på et hat.

Hentet fra nett

Men å hate mennesker man ikke kjenner, kun fordi de har en annen legning eller hudfarge, det klarer jeg ikke å forstå. Hat er et sterkt ord, og jeg har fått flere meldinger hvor noen skriver at de hater meg. Fordi jeg er lesbisk, fordi jeg stemmer SV og fordi jeg fronter saker om diskriminering og rasisme, og flyktninger. Fordi jeg velger å være åpen lesbisk, og synlig, så gir det en grobunn for hat hos mange mennesker. Og det skjønner jeg ikke. Jeg skjønner ikke hatet.  Jeg må ikke bli likt av alle, og alle må ikke like hva jeg skriver om eller hva jeg engasjerer meg for. Jeg er opp for en god diskusjon og uenigheter, men å hate syns jeg er å dra det for langt. Det er en respekt for mennesker som på en måte har forsvunnet litt på veien.

Kjærligheten har forsvunnet litt Kjærligheten har forsvunnet litt .

I lys av den rasisme saken i USA nå, og historiene som kommer i mediene fra Norge, gjør (merkelig nok) at hatet bare fortsetter å gro. Og mange av de som kommenterer, får vilja si. De får oppmerksomhet, dog mye motbør, men for noen er all oppmerksomhet bra nok. Jeg er ikke en fan av kommentarfelt i utgangspunktet, fordi det gjør at mange helt ukritisk sitter gjemt bak pcen sin og skriver det de føler for akkurat der og da. Helt uavhengig om det sårer andre. Det gjør at nett troll får fortsette med det de gjør, og det gjør at andre igjen slenger seg på hatet som oppstår.

Som det her .

Jeg leste artikkelen om Grace Bullen som fikk mye hets fordi hun gikk i bunad. Og da tenker jeg “hva i alle dager”… Ikke er folk fornøyd med at andres nasjonaldrakter og kledninger kommer til Norge. Man skal vist måtte følge alle Norges regler og tradisjoner for å få lov til å bo i Norge. Og når noen går stolt i bunad, så er det feil også?  Det blir jo aldri bra. Hvordan i all verden skal folk forholde seg til nordmenn om aldri noe er bra nok ? Her håper jeg alle skjønner at jeg tror de aller fleste er snille mot hverandre, og respekterer hverandre og jeg prøver på ingen måte å ta alle over en kam. Men dessverre er det hatere som syns, og som kommer fram i kommentarfelt og i innboksen til folk.

Å hate mennesker du ikke kjenner, er feigt. Å skrive hatytringer og trakassere på nett, er feigt. Å ikke våge å bli kjent med mennesker fordi de har en annen legning eller hudfarge, er så feigt at jeg ikke har ord.

Og jeg lurer på hvor det hatet kommer fra, og hvordan vi skal få stoppet det. Hva er det som gjør at noen får en så motvilje mot mennesker de ikke kjenner, fordi de ikke passer inn i det dem tenker er normalt og greit. Er det oppdragelsen? Hvordan vi er oppdratt og arv og miljø? Er det frykt og lite kunnskap? Eller er det å rakke ned på andre noe som gjør at enkelte får det bedre med seg selv?

Jeg undrer meg litt over det her.

Og kanskje, hvis vi viser at det er flest av oss som ser mennesker som de er, og viser det i kommentarfelt og på meldinger, så kanskje de ikke får like mye oppmerksomhet ved å vise hat?

Jeg vet mange som ikke engang orker å lese kommentarfeltene fordi noen har alltid noe stygt å si om alt, samme hva saken gjelder, men spesielt om det gjelder minoriteter. Kanskje det er nettopp da vi skal lese, og svare. Mulig det trengs en liten dugnad her. En dugnad av aksept og toleranse. En dugnad av respekt. Jeg har ingen tro på at det kommer noe godt ut av å vise hat mot hverandre, men jeg har stor tro på at det kommer mye godt ut av å vise hverandre kjærlighet og respekt.

Jeg tenker at ingen kan forandre verden alene, men jeg tror at alle kan gjøre noe. Og kanskje for den ene som leser den dagen, så er det nettopp kommentaren din som gjør at de fortsatt orker. Kanskje det er din kommentar som gjør at det mennesket finner den verdien han søker etter.

Så hva om vi bare holder om hverandre litt, tar litt vare på hverandre. Til og med dem vi ikke kjenner. Står opp for hverandre litt, og viser hva vi står for. Viser at mennesker er mennesker, uansett legning eller rase så er vi bare det, alle sammen.