Etter innlegget mitt om at livet er nå, så har jeg fått noen spørsmål om jeg aldri har kjent på kjipe ting i livet …Og at jeg umulig kan ha kjent på det samme som dem. Det vil jeg svare litt på. Jeg trodde for det første at det ikke var en konkurranse i å ha dårlige perioder. Det som kan være grusomt for deg, bør ikke være det samme for meg. Vi har ulike historier, og ulike ståsted for å takle det. Din historie er din, og min historie er min. Begge teller like mye.
Innlegget kan du lese her Hva om du velger å leve nå . Jeg har jobbet mye med pasienter som er i livets siste fase, og jeg har studert kreftomsorg og lindrende pleie i to år nå. Og er det noe jeg sitter igjen med etter det, så er det å leve livet mens det ennå er. Det er ikke alle dager vi klarer det, og sorg og livets brutalitet kommer. Det slipper vi ikke unna noen av oss, men uansett om vi vil eller ikke, så går livet videre for de aller fleste av oss.
Tiden stopper ikke! Selv om jeg skulle ønske det et lite øyeblikk klokka 04.00 i natt på stranda her.
En bekjent av meg mistet akkurat mannen sin etter å ha vært gift i mange tiår. Hun smilte her forleden og sa det var en bra dag, og at man ikke må glemme at det også kan finnes gode øyeblikk selv om man er i sorg. Og det er det jeg mener. Hvis vi ser, og føler, så kan det finnes gleder selv i det dypeste mørket. Det er jeg overbevist om. Og det handler ikke om at mørket ditt ikke teller, eller at du ikke har det vondt. Det kan handle om å ta i mot hjelp, eller å våge å være seg selv. Om å gripe det som gripes kan. Kanskje la noen få holde deg fast.
Det er vanskelig for mange å være sårbar. Meg inkludert. Jeg levde i så mange år uten å fortelle noen om meg selv. Og det er først etter å ha tatt steget med å være meg selv, at jeg kjenner på de riktige følelsene. Da også de store, små gledene. Det skal lite til for å glede meg, og jeg er opptatt av de små øyeblikkene som jeg før ikke tok meg tid til å legge merke til engang.
Disse øyeblikkene som bare lager en stor ro i kroppen.
Også håper jeg at du tar tak i de som vil deg vel, om du føler at det ikke er noe annet enn mørkt. At du tar tak i de som er rundt deg, eller finner noen som vil deg godt. For de finnes. Når alt ser håpløst ut, så er jeg sikker på at det alltid vil være noen klare til å hjelpe deg, og stå sammen med deg. At du finner noen som kan hjelpe deg å se lyset igjen. At du lar dem hjelpe deg.
Livet kan være så brutalt urettferdig og grusomt , det kan være vanskelig å leve og vanskelig å kjenne på de såre og vonde tingene som kommer. Men så lenge dagene fortsetter å gå, så er det fortsatt livet, og jeg håper at du , uansett hvordan du har det, finner noen gleder å holde fast i. For de finnes. Og det er du verdt <3
Jeg er SÅ enig med deg. Man trenger ikke konkurrere om å ha det fælt. Livet kan være brutalt innimellom for ALLE, vi må bare ikke tro noe annet. Og at man velger å ikke BLI i sorgen, velte seg i den, mener jeg er sunt. Min mor som døde rett før jul, levde med kreft i mange år. Og hun hadde fokus på hver dag, og en dag av gangen. Kose seg med de små ting osv. Vi var like der. Jeg har sørget, og gjør det ennå, over hennes død. Hun var sterk og flott og et menneske som ga noe ekstra til mange. Jeg savner henne veldig. Men jeg har henne med meg, hennes levemåte, og har alltid selv hatt evnen til å se gleden i de små ting. Det er NÅ vi lever, ikke noe annet å vente på 🙂 Ikke noe vits å la verden spenne bein, bare reise seg å gå videre 🙂
<3<3