Når det skjer vonde ting i livet, tenker du da noen gang over hvor utrolig godt det er å ha familie og venner som støtter deg og stiller opp? Når du trenger en skulder å gråte på, så har du folk som er der for deg. Hva om du ikke hadde det. Hvordan hadde det vært å takle alt alene, og å stå i mot en verden helt alene. Hva tror du det gjør med et menneske?
Det her er historien om en mann som delte sin bakgrunn med meg, og han har sagt ja til at jeg får dele historien hans videre. Han vil ikke gjøre seg til kjenne, men historien er fra da han var liten og navnet var Anne.
Fra Anne var veldig liten, så visste han at han ikke var som vennene. Han følte tidlig på følelser som at det var noe galt med han, og at han hadde blitt født på en feil måte. Som en feilvare, følte han selv. Han var jo en gutt. I en liten jentes kropp.
Fra tidlig alder så overhørte han foreldrene snakka om hva de hadde gjort for å fortjene et barn som krevde så mye som han. Et barn som ikke lignet på andre, ei heller oppførte seg som andre. Fra å være et lite barn med ADHD symptomer, høyt og lavt, og med et rikt følelsesliv, så ble han etter årene gikk et veldig stille og rolig barn og deretter ungdom, som lærte at det var best å være i ro. Det var best for alle at han gikk i kjole, med fletter og å smile og late som at alt var bra. Han levde som om han var en straff, og etter hvert godtok han stillferdig sin egen skjebne.
Ingenting i kroppen hans føltes riktig, så til slutt var det helt greit å gå i jenteklær og med sminke. For ingenting med han var som det skulle likevel. Som 13 åring så klarte han å distansere seg fra sin egen kropp.
Anne tenkte tidlig over muligheten for å dø. Det var en måte å ta kontroll over sitt eget liv, ved å kunne bestemme sin egen død. Og veldig ofte så var det det eneste han følte han hadde kontroll over. Døden ble en lek, og han flyktet inn i de tankene ofte. Og han var overbevist om at han kunne dø, for så å bli født om igjen som den han egentlig var. Med viten om at han kunne velge døden når han ville, så ble likevel døden det som holdt han i live.
Dette var tankene til et lite barn, et barn som ikke fant sin plass i den verden her. Et barn som hadde trengt sine nærmeste til å se han, og til å holde han fast i troen på at han var bra nok. Et barn som hadde trengt at noen på skolen fortalte han at det han følte var helt i orden. Og at det ikke var hans feil.
Nå ser ikke lenger andre mennesker Anne som en hun lenger, nå er det bare Anders og han er som han alltid har følt seg. Og med alderen kom også mer trygghet og mer visshet om at dette ikke er hans valg. Han er født sånn. Og at omgivelsene valgte å ikke akseptere han som den han var, er grusomt å tenke på. Mange velger fortsatt å ikke akseptere Anders , og han velger sine folk med omhu. Tilliten til andre mennesker har fått seg en stor knekk over mange år, og det startet med de som skulle elske han ubetinget.
Det er vårt ansvar som foreldre å sørge for at barna våre føler seg gode nok. Bra nok.
Hva gjør det med et barn å ikke bli akseptert for den man er? Hva gjør det med noen å ikke bli akseptert for den man er, og hva kan vi gjøre for å forandre det. I disse dager så er det mye fokus på rasisme og diskriminering, og hvordan skal vi bekjempe det? Det holder ikke å si at du godtar andre mennesker, du må vise det. Stå opp for urett, og vis hva du står for. Kun på den måten kan vi bli synlig, og de som trenger oss, kan se det.
Det er mange barn som Anders. Det er mange barn som går gjennom barne og ungdomsårene med en følelse av å ikke passe inn, eller høre til. Derfor må det snakkes om. Snakk med barna dine og la dem få vite at det du vil aller mest, er at de skal ha det bra! Du kan aldri si det for mye, men det er ikke sikkert de vet det om de aldri hører det <3
#Tapraten
