I dag vil jeg dele litt om vår historie nå med et kronisk sykt barn, og om den privatiseringen som Norge får mer og mer av.
Jeg er ikke for privatisering, ikke av skoler- sykehjem eller leger. Jeg er for at vi skal beholde gode leger og pleiere i offentlige tjenester, og da må noe gjøres fra bunn av. Det må bli mer NEI til privatisering, og det må bli bedre vilkår for de som jobber i det offentlige.
For det kan virkelig IKKE bli sånn at de som har best råd, får best behandling. Da har vi gjort en stor feil, med å skille mennesker fra hverandre. Ingen betyr mer eller mindre enn andre, de som har lite har ikke mindre verdi enn de som har mer.
Erna sier at det norske folk bør kunne velge selv. Men hva skal man velge mellom da? Månedsvis ventetid og inkompetente behandlere eller rask time, med leger som jobber med det de tror på og brenner for ? Har man penger da Erna, så er det valget enkelt. Veldig enkelt.
De færreste av oss ønsker å være syke, de fleste av oss ønsker å få hjelp.
Etter et år med et kronisk sykt barn, så blir vi nesten tvunget til å gå privat. Og det provoserer meg så utrolig mye. Vi har kjempet mot et system i et år, hvor alt dreier seg om ventetid, og noen så arrogante og inkompetente leger at jeg nesten ikke har ord for det. Mange er flinke, men dessverre så er ventetiden så altfor lang..
Og hadde ikke vi som foreldre, nå kommet dit at vi ringer , vi maser og vi krever, så hadde ingenting blitt gjort for å få 11 åringen vår frisk. Det er så frustrerende og jeg føler vi stanger hodet i veggen, mot et system som ikke har tid.
Alle kommer til å bli syke en gang, og de aller fleste vil være i behov for hjelp en eller annen gang i løpet av livet. Mange får det, mange må vente. Kanskje for lenge. Det her er et tema som burde berøre oss alle, og har du ingen kamper du vil kjempe for når det gjelder valget i år- så kanskje dette er noe å tenke på som kan gjøre valget litt lettere.
Vi kan ikke ha et sånn klasseskille på mennesker i Norge, at det er de rikeste som har best helse, best behandling og best oppfølging. Det strider i mot alt jeg har lært om menneskeverd. Det strider i mot plikten legene har til å hjelpe.
Det å ha et sykt barn, det gjør så vondt innvendig. Det gjør så vondt å se at en liten gutt ikke får hjelp, fordi prøvene koster for mye. Fordi vi må vente å se så ikke vi bruker unødvendige penger her. Det gjør vondt å se ungen forsvinne mer og mer for hver dag, fordi han er utslitt, og som 11 åring føler han at han ikke blir tatt på alvor.
Han har mange rettigheter. Han har rett til å gå på skole, rett til å leve et meningsfullt liv, rett til et godt hjem, rett til å bli hørt, og rett på nødvendig medisinsk behandling.
Men her burde det stått i parentes ( så lenge det ikke koster for mye)
Det kan ikke settes en prislapp på et menneske, det kan ikke være en øvre og nedre inntektsgrense for om du får behandling. Barn som er syke, kan ikke måtte lide under voksnes økonomi. Ikke når vi har et offentlig helsevesen, og betaler skatt.
Og skal man virkelig måtte være det helsevesenet kaller ; “en vanskelig pårørende”, for å bli hørt ?
