Da åpnes Norge igjen. Det blir slutt på metern, slutt på å telle antall mennesker på utesteder og nå kan vi leve som tilnærmet normalt igjen. En veldig rar følelse egentlig.
Deilig er det jo, men rart. Jeg lurer jo på om jeg klarer å leve sånn som før, eller om den tiden her har gjort noe med oss for alltid. Vi har jo sett at vi kan finne andre løsninger i hverdagen, noen har kanskje satt mer pris på tiden alene, og noen syns kanskje den alene tiden har vært helt grusom. Isolasjonen har vi nok alle kjent på i større eller mindre grad i perioder. Å ikke kunne klemme hverandre ordentlig, er vi nok mange som har syns har vært tøft og vanskelig.
Det har gått utover mange, og jeg tror konsekvensene av den tiden her vil vare i årevis, for mange.
Mange mennesker i sårbare situasjoner har mistet det nettverket de har hatt. Ensomhet og isolasjon har vært ord som har preget mange. Og det kommer det kanskje til å gjøre en stund framover og. Det er nok flere som syns det er vanskelig begynne å treffe folk som normalt igjen, og at det kan ta litt tid å komme i gang.
Vi har lært mange nye ord, vi har forholdt oss til kohorter og karantene, smittetiltak som vi aldri har hatt utenfor helsevesenet før, og mange av barna i dag husker ikke en tid uten antibac.
Hjemme har kanskje fått en annen betydning.
Og nå, nå kan vi igjen klemme hverandre. Vi kan samles til store fester og høytider uten å ha et maks antall for smittesporing. Vi har vel en del hensyn å ta en stund til, men det er åpent. Norge er åpent- og vi er igjennom det som har vært en grusom tøff tid for mange.
Nå gjelder det kanskje å hjelpe de sårbare ut i livet igjen. Se hverandre, og dra på besøk. Nå kan vi gjøre det fysisk, og ikke bare ta den telefonen vi så ofte har gjort lenge nå.
Det er en rar glede, og en merkelig følelse. Men jeg liker det.
