I dag er det fire måneder siden mamma døde. Det er rart på alle måter, og savnet er helt ubeskrivelig. Mamma var en jeg snakket med hver dag, ofte flere ganger om dagen. Det er rart og skulle venne seg til livet uten ho, og jeg har ikke helt klart det enda. Det føles som hun når som helst skal ringe eller komme innom. Fire måneder føles som i går… En hel sommer har gått uten at jeg helt forstår åssen vi har klart det. Jeg løper litt fra savnet, holder meg opptatt, men det innhenter meg stadig. Det er ensomt å miste en nær.. Og det er vondt å tenke på at hennes siste uker kunne vært helt annerledes om hun hadde hatt kompetent helsepersonell rundt seg.
Mamma delte mye offentlig, og jeg vet hun ville sagt noe om dette. Hun var så opptatt av at ingen skulle oppleve det samme som hun gjorde, men jeg har ikke vært klar for det. Ikke før nå.
Jeg er klar til å si noe nå, om mammas opplevelse av helsevesenet. Det har vi ikke snakket med mange om, men vi har sendt en omfattende klage til Statsforvalter som vi begynte på mens mamma var i livet, etter hennes ønske. For hun ønsket ikke at noen skulle oppleve det samme.
Det var ikke sykdommen som tok fra mamma håpet, det var helsepersonell. Det var helsepersonell som tok fra henne tryggheten , viste lite kunnskap og en elendig kommunikasjon. Mamma var 63 ! år. Hun var alltid godtroende, trodde det beste om alle, og stolte på at helsevesenet viste hva de gjorde. Hun gikk inn i sykdomsforløpet med stort håp, og en stor tro på at helsepersonell kunne kommunisere og kunne skape trygghet. Men hun døde ikke i den samme troa.
Vi har opplevd sykepleiere med videreutdanning i palliasjon som snakker rundt grøten og ikke en gang tør å bruke ordet død. Vi har opplevd mange kommunikasjonsfeil, hvor mamma alltid ringte oss og spurte hva de mente. Til grove medisinske feil. Hun ringte oss for at hun ikke våget å sove siden noen ga henne smertestillende mens hun sov, uten hennes samtykke.
Hun skrev under på HLR minus uten at hun viste hva det betydde, hun levde i mange uker med en peg sonde med knekk på, uten at noen ville sjekke den. Hun fikk dødsdom på en tilfeldig visitt uten noen andre tilstede. Hun fikk 0,5 morfin istedenfor 5 , fordi ingen på avdelingen kunne den nye smertepumpa. Hun hadde ekstreme smerter, og fikk beskjed om at det må du regne med så langt kommen kreft som du har. Hun kastet opp avføring i ukesvis, og det er en liten del av den upynta sannheten.
Det her er en brøkdel… en bitteliten brøkdel av en helt horribel opplevelse av sykehuset og behandlere der. Det er vondt å innrømme at det var en lege som arbeider privat som måtte til for å se henne, og som så at hun var feilbehandlet og mangelfullt behandlet. Det er vondt å tenke på at det private overgår det offentlige så mye, i ren medmenneskelighet og kompetanse. Og jeg lurer på… hvordan hadde hennes siste uker vært i privat helsesektor isteden for i det offentlige? For det offentlige helsetilbudet feila, det feila stort og fikk enorme følger for mamma og for oss som sitter igjen.
Det her skriver jeg ikke for å skremme noen. Og ikke for å svartmale hele det offentlige helsetilbudet, for mange er bra. Vi har opplevd mange bra behandlere, men de kommer til kort i et tilbud som mangler kommunikasjon, tid, nok pleiere, og ikke minst- nok omsorg og omtanke.
Håpet er det viktigste vi har, og håp betyr ikke alltid at ting skal ende bra. Men håpet om en trygg og forsvarlig behandling, er et håp som ble tatt fra mamma. Og det er den groveste svikten her. Mamma lagde en egen liste over hvilke leger hun stolte på, og hvem hun ikke kunne snakke med. Hun skrev mye i bøkene sine, og mye handler om hvor utrygg helsepersonell gjorde henne. Hun var fullstendig klar og orientert helt til det siste, og snakket ofte om sykepleiere som snakket over henne som at hun ikke var tilstede… Tenk på det om du er helsepersonell.. Håpet er så utrolig viktig, og man er i livet helt til man ikke er det lenger. HVER dag teller.
Er du pårørende til noen som er alvorlig syk, så vær på. Våg å still spørsmål, våg å være tilstede og våg å si fra når noe føles feil.
Det å sitte igjen uten mamma, og vite hvor utrygg hun var de siste ukene hun levde.. det er det vondeste…
Vi kommer til å gjøre alt vi kan for at rutiner skal forandres, og for at tryggheten til alvorlig syke skal bli bedre. Det var mammas ønske, og det skal vi videreformidle.
Uansett hvor lang tid det tar…
#sjekkdeg
Ærlig talt… hvilket sykehus var dette? Jeg tenker, hvis dette er bare en liten del av den upyntede sannhet, så bør det snakkes om hvor dette var. Slik skal det ikke være, og vi må forsøke få til at dette ikke skjer med flere! Håper du vil fortelle hvor, og hvis du vil fortelle, så håper jeg også at jeg kan få lov til å gjengi denne historien i bloggen min?! Klem til deg, dette var helt tragisk å lese at du/dere har gått gjennom. #fuckcancer 🐰
Det kommer.. Det sitter langt inne for meg å skrive dette her, så jeg må ta ett skritt om gangen. Og klagen er inne til behandling. Vi kommer til å fronte dette, ene og alene så det skal bli gjort en forandring. Takk for klem og at du vil fronte også<3
Dette er ikke noe å vente med å få ut. Skjønner at det sitter lang inne, men dette må ut. Krefttallene stiger til værs og vi kan ikke ha det slik at mennesker skal behandles som dette. Jeg pumper dette ut landet rundt om jeg får lov. Du vet hvor du finner meg. Take Care 🥰🐰
<3<3
Fikk helt vondt i magen av å lese dette <3 Stakkars mammaen din og dere! Og kondolerer <3
Jeg har nettopp vært i gjennom en liten hjerneoperasjon, ingenting alvorlig og med liten risiko, men man blir jo liggende på sykehus, relativt ute av stand til å ta vare på seg selv en stund og selv jeg, med mitt korte opphold på 9 dager på 2 forskjellige sykehus merket så stor forskjell på hjelpepleiere, sykepleiere og leger. Nå var ikke mitt tilfelle så alvorlig at jeg følte meg direkte utrygg for tilstanden min, det var mer bare mangel på kommunikasjon som kunne ha skremt livet av f.eks en eldre person. Jeg blei jo selv litt satt ut innimellom, men jeg taklet det fint, men ikke alle gjør det og det skal ikke være sånn! Håper dette ikke blir en kjempelang og belastende prosess for dere <3
Takk for fin melding<3
Tusen takk <3 Mangel på kommunikasjon kan bli en ekstremt stor fare, og jeg tror det ofte er hovedproblemet dessverre.