Ah, du bare får til ting du .. Det var det en som sa til meg i går, som ønsket at hun selv skulle få til det hun drømte om.
Men det her har jo ikke vært noen enkel vei, og det er det jo enda ikke. Den kampen jeg kjemper er etterfulgt av mye hat og hets, mye vemmelse på innboksen- og noen ganger meldinger som faktisk skremmer meg litt, og som har fått meg flere ganger til å tenke to ganger om jeg vil utsette meg for det. Jeg har brukt mange timer med skriveboka for å skrive for og imot.
Her jeg er i dag, er fortsatt ikke bare enkelt, men jeg jobber for det- og jeg trives godt med å ta styring over eget liv. Jeg trives med å ta styring over det jeg kan gjøre, helsemessig, og jeg trives med å utfordre meg selv på måter jeg aldri hadde trodd jeg skulle gjøre.
De siste to årene har vært tunge på mange områder, og jeg endte på sosialstønad en lengre tid fordi jeg var fanget mellom barken og veden i noe som for meg virka som et håpløst Nav system. Og når jeg ikke lenger hadde noe å tape, når det egentlig ikke kunne gå dårligere økonomisk, da kunne jeg likeså godt satse på drømmen. For når man er på bunn, så kan det jo bare gå oppover.
Jeg er vel også velsignet med et positivt sinn, selv om det ikke alltid har vært sånn. Jeg har hatt mange dager opp igjennom som langt i fra har vært preget av positivitet, men jeg må på en måte gjøre det jeg kan med livet jeg har. Jeg har tatt grep med å prata med noen, tatt tak i meg selv, akseptert meg som jeg er med de helseutfordringene jeg har, og jeg har henta fram det jeg fortsatt kan. Og det er fokuset mitt.
Hva jeg kan, hva jeg vil, hvem jeg vil være og hvordan jeg vil ha det i livet mitt.
Jeg har alltid vært engasjert, men redd for andres meninger- så jeg har ikke ropt så høyt alltid. Jeg har vært redd for at ikke andre skulle se på meg som snill og omsorgsfull, og har gjemt mye smerte i humor. Det er enklere å le det bort.
Jeg har ikke likt å være alene, på noen måter- og jeg har vært så avhengig av at andre skal finne min lykke for meg.
Og sånn fungerer det jo ikke. Og det er jo litt av et ansvar å gi til andre og egentlig. Det ansvaret er jo mitt. Jeg må sørge for at jeg har det som jeg vil ha det. Og alle trenger ikke like det. Alle trenger ikke like meg heller. For såpass har jeg skjønt opp igjennom, at vi er ulike og med ulike meninger og ulik kjemi. Det er jo litt livet da.
Etter at jeg har kjent på kroppen hvor utrolig viktig det er å være seg selv, så er jo dette blitt min fanesak. For det å skjule hvem man er, skjule legningen sin- det går utover så fryktelig mye. Livet blir litt innpakket i plast, og det er ikke så mye som når gjennom den plasten til slutt.
Så ja, jeg får det til nå, og det gjør du og. Hvis du bare stoler på deg selv, og lar deg selv bli en viktig person i livet ditt. Vi kan ikke gå rundt å være så redd for å mislykkes.
Et grusomt ord egentlig, for vi mislykkes ikke hvis vi trår feil. Vi snubler litt, også lærer vi av det.
Og går det ikke, ja da har vi i alle fall prøvd 😉
Åpenhet og ærlighet er best!