Det har vært rolig på meg lenge. Jeg har mange ganger begynt å skrive her inne, men så har jeg ikke vært klar, så bokstavene har blitt fjernet en etter en igjen. Å skrive har alltid vært min terapi, min måte å få ut følelser jeg ellers ikke er så flink til å sette ord på.
Men det siste året har vært brutalt. Og litt mer enn jeg har klart å sette ord på. Men det som skjer når man ikke setter ord på ting, er at det vokser seg enormt på innsiden og til slutt presser seg fram. Enten i form av utmattelse, fysiske smerter, virus eller noe annet. Jeg tror jeg kan huke av de fleste der nå.
Den voksne sorgen er vanskelig.
For halvannet år siden så mistet jeg mamma. I en alder av 63 så døde hun av eggstokk kreft med spredning. Det var en opplevelse med en brutal sykdom, og til tider et brutalt helsevesen. Et helsevesen hvor vi opplevde dårlig kommunikasjon, feilbehandling og en enorm utrygghet. Det er vondt og vanskelig å tenke på i ettertid. I år, nesten akkurat 1 år etter, så døde mormor. På et blunk ble jeg den eldste jenta i familien, og det er rart å tenke på. Det er rart å ikke ha de menneskene her som uforbeholdent har kastet seg rundt når det har vært noe. Som jeg har snakket med hver eneste dag, opptil flere ganger om dagen.
Jeg har løpt litt hele livet egentlig, og er kanskje best på å være i alarmberedskap- og i noe som skjer. Hvor jeg kan være praktisk, løsningsorientert og konsentrere meg om andre enn meg selv. Under sykdomsperioden så ble det enkelt, da hadde jeg hele tiden en oppgave. Gjennom begravelsen så gikk det bra, men så kom tomheten, og den bisarre virkeligheten som ble snudd på hue. Ikke skulle jeg våkne å ringe for å høre hva jeg kunne gjøre i dag. Ingen oppgaver, bare tomhet. Og den tomheten er her enda.
Det som blir en pauseknapp av livet for mennesker i sorg, er bare livet som går videre for alle andre. Til tider så føltes det som alle kjørte karusell mens jeg sto på siden og så på, ute av stand til å skjønne hva jeg skulle gjøre for å delta igjen.
Jeg skal prøve å skrive litt igjen, prøve å sette ord på livet- og jeg vet jo det er mange som vil kjenne seg igjen. Ingen av oss vil gå gjennom livet uten å miste mennesker man er glad i, og som utgjør mesteparten av livet man kjenner.
Jeg starta bloggen i utgangspunktet fordi jeg googlet og googlet etter noen å kjenne meg igjen i, når jeg sto fram som skeiv. Og fordi jeg gjorde det, så sitter jeg nå med en bok foran meg. En bok skrevet av Tone Vik, som jeg skal bruke høstferien til å lese meg rolig gjennom. Jeg skal ta med meg Tone metoden, hvor hun blant annet skriver; ” Bruk fem minutter hver kveld til å notere kort om hva som skjedde i livet ditt i dag, stort eller lite. Ikke glem å notere hva du er takknemlig for”.
Når boken er ferdig lest, så skal gi dere en oppdatering:)
Ellers tar jeg en dag om gangen, noen ganger en time om gangen og øver på å være her og nå.
Håper dere alle har en vidunderlig høstferie <3
Da var det gjort, det første innlegget på lenge- og jeg velger å trykke publiser:)
Jeg føler med deg i tapet av mor og mormor.
Selv mistet jeg mannen min i sommer. Kreft. Han ble 62 år.
Den første tiden gikk greit. Det var så mye praktisk å ta fatt på. Begravelse, papirer, ting som måtte ordnes. Etter et par måneder bøe det verre. Da kom tomheten, savnet
Jeg tar og en dag av gangen. Det går seg til.
Å så trist å høre <3 Mange varme tanker til deg også. Ja det er når stillheten senker seg tomheten kommer for fullt.