Jeg var 17 år da jeg fikk mitt første barn, mamma var 17 når jeg ble født. I dag er det 17 oktober, og det er 17 mnd siden mamma døde på 17 mai.
Og jeg tror det har tatt nesten like lang tid for at jeg skal skjønne hva som har skjedd.
I følge artikler på nett så varer sorg i 3-9 mnd. Det har jeg googla, for noen ganger har jeg lurt på når det skal bli bedre, og jeg skulle så gjerne hatt en klar oppskrift. Men nå har jeg innsett at sorg er så forskjellig fra menneske til menneske, det er ingen oppskrift på sorg. For min del har dette året vært verre enn det første året.
Mamma døde av eggstokk kreft, bare 63 år gammel. Hun døde brutalt, med mye smerter, og uten at helsevesenet hørte henne den siste tiden. Det er en traumatisk tid jeg tenker mye på. Jeg skulle så gjerne orka å ta tak i det, sånn ordentlig, for det hadde ho ønska. Mamma hadde ønska at ingen andre skal oppleve den samme utryggheten hun gjorde på livets siste dager. Hun sa det også, flere ganger.
Kanskje jeg klarer det snart, jeg vet ikke.
Mamma var flink til å si i fra for andre, da var det ingen “kjære mor”. Hun slo i bordet og var den første til å stå opp for urettferdighet. Men hun hadde fortsatt en naivitet, og en tro på mennesker helt til det var helsevesenet som påførte henne ( og oss) traumer de siste mnd av livet hennes. De som skulle være hennes trygghet.
Det er så mye horribelt som skjedde at jeg vet ikke hvor jeg skal starte, men kanskje en dag. Mulig det kan hjelpe både meg og andre.
Imens øver jeg meg på å starte skrivingen igjen, fordi jeg vet det er bra for meg. Jeg vet det er bra å dele, og jeg vet at flere kan kjenne seg igjen. Jeg heier på å dele tanker og følelser, men noen ganger er det litt vel vanskelig å få det ut..
Nå er det helg, og vi skal nyte høsten som er på utsiden av døren. For penere enn det her blir det ikke <3
Ønsker dere alle en god helg <3
Sorg tar tid. Jeg mistet mannen min i kreft for 4 måneder siden. Jeg er fremdeles i sorg, selv om jeg fungerer. Hvor mye sorgen påvirker meg i hverdagen tror jeg ikke alle rundt meg skjønner. Men det er greit.
Jeg hadde en del spørsmål til noen ting rundt dødsfallet til msnn min. Jeg har arbeidet 30 år i helsevesenet som tadiograf og noe skurret. Jeg tok kontakt med sykehuset og ba om journalutskrift. (Som nærmeste pårørende har jeg krav på det.) Det å lese journalen ga meg mange svar, og litt mer konkret informasjon om jeg kommer til å gå videre med det jeg mener kunne vært håndtert bedre, eller ble håndtert feil. Ennå er jeg ikke der at jeg orker løfte saken, men mulig den dagen kommer om ett. to eller ti år.
Føler med deg <3 Sorg er på en måte veldig ensomt, selv med fine mennesker rundt.
Jeg leser både det du har skrevet og svaret fra Kjerringtanker, og kan bare si meg enig i dette med sorg. Det er forskjellig fra person til person, både hvordan og hvor lenge. Mamma døde for 6 år siden. Det går ikke en dag uten at jeg tenker på henne. Hun var gammel, 88, så det var naturlig å dø aldersmessig. Men det skjedde ting på sykehjemmet også, feilmedisinering, som gjorde at hun ble sengeliggende der på sykehjemmet de siste 2 årene av livet. Hun ville ikke forfølge det selv, og vi var også så slitne og orket heller ikke forfølge det. De kalte det en menneskelig svikt. Skulle kanskje gjort noe med det, men vi gikk bare videre. Jeg sørget mye i starten, men de tankene jeg har med meg videre, etter første sorgperioden, er mest gode. Fordi mamma selv var så positiv og hadde et så fint syn på livet. Jeg har lært mye av henne, og bærer på en måte henne med meg videre. Håper du får det bedre og litt fred i hodet etter hvert 🙂
Tusen takk for både fine ord og at du deler <3 Det gjør det litt mindre skummelt for meg å dele også.