Den følelsen når ungene blir større og velger sine egne veier. Den følelsen når du aller helst vil stoppe klokka eller skru tiden tilbake.
Samtidig så kommer følelsen av å være så stolt over de unge fine menneskene dem er blitt. Så stolt av at de tar egne valg og egne avgjørelser. Jeg er så stolt av at de gjør det de mener er riktig, og har mot til å si det.
Og selv om ikke jeg alltid er enig, så er det sånn det skal være. Dem skal være trygge nok til å velge seg selv og det som er best for dem. Og trygge nok til å lære av egne feil.
Fordi at folk rundt kan mene og tenke hva som helst, men det hjelper ingenting om du selv føler noe helt annet. Det er du selv som er hovedpersonen i ditt liv, det er barna som er hovedpersonen i sitt liv. De skal etter hvert tenke helt selv. De skal prøve og feile og lære av det de gjør. Og har vi, som foreldre ,nok kjærlighet og respekt for dem når dem vokser opp, så får vi det samme tilbake.
Jeg er utrolig heldig. Fem fantastisk fine små og store mennesker har jeg i livet mitt. De som ikke bor hjemme, snakker jeg med eller ser hver dag. Til og med eldste som bor et stykke unna, ringer meg flere ganger i uka. Og det er den positive tingen med telefon, og det jeg har skrevet om å være tilgjengelig. Det kommer jeg alltid til å være for ungane <3
For det er rart og det er vemodig når dem små hjertene blir større. Samtidig så har hver alder sin sjarm, og at de tar egne avgjørelser og tenker selv, det tar jeg som et veldig godt tegn på at noe har vært gjort riktig.
At barna er på vei til å bli uavhengige, er ikke et tap. Det er en styrke og en glede som bør settes pris på. Det er lov å kjenne på litt triste tanker og, men jeg tenker jo da at jeg har lært barna mye viktig på veien. Og det viktigste er at hver og en av dem teller. Det som er riktig for en, bør ikke være riktig for en annen. Og akkurat det, må de finne ut selv. De må finne seg selv mens de vokser, og verdsette seg selv høyt nok til å gjøre det som er best for dem.
Så skal ikke jeg glemme hvor heldig jeg er som får være med på livet til fem av de aller beste jeg vet om i hele verden. Og alle som en, vet at døra mi bestandig vil være åpen. For dem og kjærester, uavhengig av rase eller legning eller tittel. Døra er åpen for alle som barna mine bryr seg om.
Mange ganger tenker jeg at det var enklest å ha dem i bleie bak en trappegrind, hvor den eneste bekymringen var om de var sultne eller trøtte. Det er andre og mer alvorlige bekymringer når de blir større, men jeg har også tillit. Tillit til at de fine menneskene som jeg kjenner tar seg selv på alvor.
Sånn inni hjertet så kjenner jeg hvor utrolig stolt jeg er, at de våger ! At de tar sjanser, og lever livet som føles best. For livet er absolutt alle dagene vi har, og det gjelder å gjøre det beste ut av dem.
Som Astrid Lindgren sa; Gi barna nok kjærlighet, så kommer folkevettet av seg selv;)
