Når sykdom rammer, uansett hva, og vi må være borte fra jobb- så er vi erstattbare på et blunk. Et menneske ut av systemet, et annet menneske inn og vi er erstattet og nedgradert til å bli et stykke papir. Et stykke papir som verken nav eller mange arbeidsgivere ser på som annet enn det. Et stykke papir som er i veien.

Et stykke papir som ingen lenger vet hvor de sender, og som ofte havner i et ingenmannsland og blir flyvende rundt i intet. Et papir alle håper noen andre tar ansvar for. Fordi ingen vil bruke av sine egne budsjett.

Annonsørinnhold

Tid for vårrengjøring? Knalltilbud på robotstøvsugere med mopp

Jeg er så lei av det systemet her, og skulle gitt så mye for å hatt en fungerende arm og kropp,  og å vært i jobben min. Med mine folk og med lønn, ikke minst. Det er en sorg å ikke skulle være det mer, men det er et større slag å svelge hvor lite man betyr. Hvor lite man betyr i et helt håpløst system.

Mange ganger så har jeg lyst å bare legge meg ned, og dra dyna over hodet, for det her går virkelig på psyken løs. Men jeg vet jo at det er meg det gjelder, og ingen andre kan jobbe for meg som jeg selv kan.

Ingen andre vet hvordan jeg har det, eller hva jeg kan klare. Og jeg får ett ekstra gir når jeg føler meg urettferdig behandlet. Jeg får et ekstra gir når jeg skjønner at det er så mange som meg, og vi skammer oss alle sammen.

Skammer oss over å ikke klare, over å ikke kunne jobbe med det samme, og vi skammer oss over noe vi ikke kan noe for. Herregud vi skammer oss for å være syke ….Akkurat som at det er noe vi har valgt selv ?

Det må vi slutte med!

De som kan skamme seg litt, er de som gjør mennesker kun til et papirark. Det er regjeringen som har bidratt til et helvetes vanskelig system som man må være helt frisk for å klare å skjønne bittelitt av. Men er man frisk, så slipper man det systemet. Det er dessverre ikke før du blir syk at du får se innsiden av et apparat som egentlig skal hjelpe deg.

Innsiden av et kaos hvor alle papirene ( menneskene) svever i løse lufta, og venter på at noen skal fortelle de hva de skal gjøre. Og det rukkelet av papir, det er et ingenmannsland som ingen forstår hvordan fungerer.

Så er det bare å vente på at noen kommer og plukker deg opp..

Vi har et system her i Norge som faktisk har plikter og vi har rettigheter. Det er IA bedrifter som har sine plikter og det er et Nav hvor jeg også har mine rettigheter. Og roper ikke jeg høyt om det, så er det noe som tydeligvis blir lagt under en stol. Jeg har stola på at det skal ordne seg altfor lenge, jeg har gitt min tillit til at de som skal ta tak i ting, skulle gjøre det. Men tilslutt så forsto jeg at det kan jeg ikke lenger.

Jeg kan ikke vente på at andre skal fortelle meg hva jeg skal gjøre, for det virker som at de ikke vet heller. Jeg havner mellom alle stoler og arbeidsgiver henviser til nav, og motsatt.  Og den eneste beskjeden jeg får er;

På grunn av Korona så har vi for mye å gjøre.

Så da er det bare å svirre litt til rundt oppi det ingenmannsland, og håpe at noen av de hundre mailene og telefonene jeg tar , treffer rett person. En person som ser at det faktisk er et menneske bak det arket. Et som kan brukes til noe.

Og en av de menneskene, det er meg!