I går var det tur med Charlie på en grå og regnfull dag. Kroppen fungerte ikke helt, men det var godt å bare gå av gårde med egne tanker og med en virrete hund som er strålende fornøyd uansett.
For regn er ikke så aller verst egentlig. Det er bare å kle seg. Og fordelen med hund er at han drar meg ut okke som. For Charlie- elsker vann. Om det kommer fra himmelen eller er på bakken.
Grått og vått og klinete er det om dagen, men sånn vinter er vi vant med på Østlandet. Det er tidlig mørkt og det er til å bli litt trøtt av det og. Så mens jeg gikk og grubla på det jeg grubler mest på om dagen, så bare lyser det noe opp midt i alt det grå.
Nesten rart hvor godt dem bladene her lyste , og det viser jo at det finnes lys uansett. Det finnes alltid lyspunkt, selv i de gråeste dagene. Bare vi ser godt nok etter. Og dem bladene her snudde humøret litt på tur i går.
Fordi… vi trenger alle noen lyspunkt. Vi trenger å holde fast i dem gode tingene i livet våres, og sette pris på dem.
Noen ganger så trenger vi kanskje å bli minna på hvor mye bra vi har.
Jeg har egentlig veldig bra dager, tross alt jeg grubler på. Fordi jeg har mine folk. Mine folk som jeg ikke ville vært foruten for alt i verden. Og det er en grunn til å smile. Det er en grunn til å være glad selv om det skjer mye jeg ikke har kontroll over.
Jeg kan likevel velge å ta vare på det jeg har<3
Noen ganger så trengs det bare en liten påminnelse. Og de bladene i går var påminnelsen jeg trengte. Jeg har mennesker jeg er glad i, som er glad i meg. Og det er vel hva hele livet egentlig dreier seg om. Jeg har mine mennesker, og mange av dem savner jeg i den pandemi tiden her, men de aller næreste ser jeg. Og de aller næreste klemmer jeg.
Så håper jeg det snart kommer en tid hvor jeg ser alle.
Imens så er det lyspunkt folkens. Bare grip dem! Se dem, og hold fast i dem.
Det kan hende du oppdager at det er en del av dem <3
