Hva passer vel bedre å si enn på en dag som denne, hvor frihet står i høysetet? Både nasjonaldagen og den internasjonale dagen for homofobi, dreier seg om frihet. Og å være seg selv, dreier seg om frihet.

Det er så mange masker vi bruker i dag for ikke å vise alle sider  ved oss. Alle har alltid noe man vil skjule. Enten psykisk eller fysisk. Noe man ikke klarer eller noe man ikke tør. Noen laster man ikke vil andre skal vite om. Noen hemmeligheter som vi ønsker skal forbi hemmelig.

Annonsørinnhold

Knalltilbud på, Johaug, Fjällräven, Twentyfour +++

Jeg har gode venner. Virkelig gode venner Og flere av de har vært mine gode venner før jeg sto fram. For dem er det kanskje ikke noe forskjell, men for meg er det en veldig stor forskjell. Jeg er glad i andre på en helt annen måte nå. Jeg har ikke lenger den muren jeg hadde og for meg så viser det seg i følelsene til alle jeg har rundt meg. Ikke bare kjæresten, men også venner og familie. Jeg er ærlig og jeg har ikke lenger den store jobben med å hele tiden skjule hvem jeg egentlig er. Og det er en utrolig lettelse. Og jeg blir så takknemlig for å ha så mange som jeg er så glad i , rundt meg.

I starten så var det skummelt med alle disse følelsene. Jeg var helt overveldet og viste egentlig ikke åssen jeg skulle forholde meg til det. Det var en storm av alle følelser, både positive og negative. Men etter tiden har gått litt så setter jeg utrolig pris på å kunne møte andre på en måte hvor jeg føler jeg er ekte. Jeg tok imot klemmer uten å egentlig kjenne på klemmen og jeg viste vel omsorg for andre best på avstand.

Jeg tror vi ødelegger litt av våre nære forhold når en skjuler så mye av seg selv. Det er jo kjærlighet vi lever for. Både med partner, venner og familie. Det er jo det vi alle ønsker oss, er det ikke ?

Før passet jeg vel litt mer på hva jeg sa. Ville helst ikke ha noen diskusjon som kunne avsløre at følelsene mine ikke var helt på nett med meg selv og var alltid, både bevisst og ubevisst , påpasselig med hva jeg sa og hva jeg gjorde. Det er nok noe jeg mest har merket selv , men kan hende andre merker forskjell på meg nå.Jeg er tryggere, og har lettere for å snakke om ting. Om ekte ting som betyr noe for meg. Jeg har sikkert lettere for å diskutere og , fordi jeg har så mye følelser. Og det å få en klem betyr så mye mer nå, fordi jeg gir tilbake og jeg mener det.

Og jeg bryr meg ikke så mye om hva andre mener. Jeg er meg selv.

Pernille Øiestad har en sang som heter hjertevenn, hvor hun har en strofe som sier; «Husk på alt du er, det er nok å bare være. Du er bra nok som du er». Og vi er jo det , Bra nok! Uansett hvem vi er glad i og med alle våre feil og mangler for det har vi alle sammen.

Og med alt presset ungdommen har på seg i dag, så tenker jeg at det viktigste de kan lære , er å være seg selv. Og å LEVE. Følge sin egen drøm og være den man er. Kjenne på virkelig lykke.

Ingen av oss er perfekte, men så er vi alle perfekte likevel.

Vær deg selv og vær sammen med mennesker som er glad i deg som den du er. Det er mer enn bra nok .

17 mai er en gledens dag, og den feires i hele Norge. Det mange ikke vet, er at 17 mai er også den dagen hvor WHO valgte å stryke homofili fra en liste over sinnsykdommer. Det skjedde i 1990!!!

17 mai er etter det blitt den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi. I pølse og ballongrus her i Norge så er det nok mange som ikke vet at denne dagen blir markert som dette i 160 land.

Er det mye homofobi i Norge i dag? Og hva betyr homofobi ? Kort sagt så er det vel en redsel for homofile mennesker, eller at noen har svært negative holdninger til mennesker med en annen legning. Mennesker som meg.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Jeg tror at hvis du spør mannen i gata om hvordan homofile har det i Norge i dag, så vil de aller fleste svare; helt greit. For det tror jeg de fleste tror. Vi har kommet et godt stykke på vei, men langt i fra langt nok. Og det føles ut som om vi går flere skritt tilbake. Av mennesker jeg har snakka med, og meldinger som kommer, så er det mange som syns det er vanskeligere i dag enn for 20 år siden. Og det er ingenting annet enn skremmende. Mange meldinger bekrefter dette. Det er så trist at noen blir spyttet på, hetset og hatet for å være seg selv.  Flere har sagt at de er blitt spyttet på, kastet ting etter og slått ned fordi de har en annen legning. Her i Norge. I dag.

Er fortsatt et godt brukt skjellsord.

Så lenge noen opplever ting som det  og så lenge jeg må anmelde og rapportere, blokkere og utestenge personer som kommer med trusler og hatmeldinger kun fordi jeg er lesbisk, så er homofobi høyst levende. De verste meldingene er så ille at jeg rett og slett ikke tør å publisere dem. Og jeg ønsker heller ikke gi dem noe oppmerksomhet.

Det burde ikke handle om hvem som viser sin kjærlighet offentlig, eller hvem som kler seg i hva under pride. Det burde handle om retten til å være seg selv uten å bli spyttet på eller slått ned.

Men noen skal jeg innimellom publisere, for å vise at homofobi lever i beste velgående. Det lever i hverdagsrasisme og det lever i dårlige holdninger forkledd som humor. Det lever i skjellsord og i hatytringer. Det lever rundt kjøkkenbordet ” har du hørt at mammaen til… ho er lesbisk..stakkars barn”…Homofobi lever i mye som ikke tenkes over, men som alikevel er holdninger som videreføres. Det er viktig å sette lys på det.  Det vi ikke vet om, kan heller ikke forandres.

Det lever i kommentarfelt. I aller høyeste grad så lever det i kommentarfelt.

Vi er bare mennesker, og det er bare kjærlighet. Og vi skal ikke akseptere hatytringer. Kunnskap er makt, så homofili må synliggjøres, ufarliggjøres og det må slåes ned på mobbing og trakassering.

Det lever i holdninger om at pride kun er en fest for mennesker med et markeringsbehov. Jeg har også, ifølge flere, et stort markeringsbehov siden jeg valgte å være åpen og synlig lesbisk.

Og hvorfor må vi synliggjøre oss tror du? Mange tror Pride bare er en gedigen folkefest for å vise seg fram. Det er ikke en fest, det er en markering og det er en støtte for å vise mennesker at det er helt greit å være seg selv. Og det er en tid hvor det er greit å være seg selv, og en uke som veldig mange gleder seg til hele året. For inne på pride området… der er det ingen som bryr seg om du er lesbisk. Og det er en utrolig god følelse, og noe som bør taes med i samfunnet ellers. Samtidig en feiring for å vise at vi er kommet ganske langt, men vi må ikke glemme at kampen ikke er ferdig. På langt nær.

Pervers, pedofil, nekrofil… det er ord som gjentar seg i innboksen min og i kommentarfeltene. Og jeg tenker at det er en vesentlig kunnskap som mangler.

Å være glad i et annet menneske, er ingen skam. Det er ikke noe skummelt med det i det hele tatt, og det plager ingen. Vel, det burde ikke plage noen. Og jeg tenker at det gode seirer. Jeg tenker at kjærligheten seirer. Retten til å være seg selv, og retten til å elske et annet menneske.

Jeg ønsker dere en flott 17 mai, selv om den i år er litt annerledes. Og kanskje vi nettopp da kan sette litt fokus på at annerledes er greit det og…

Å stå opp grytidlig… og da mener jeg grytidlig , for her hos oss står skolene klare til flaggheising klokka 08. Da er det 3 barn som skal til 2 ulike skoler. Ferdig pynta og med strøkne flagg. Det er frokost på halvt hold, og mest mas om å ikke skitne til den hvite skjorta. Det er ut å henge opp flagg i alle blomstepotter og på porten ,og alt mens korpset høres langt unna. Helst skal løv og flagg henges på bilen også.

Korpset høres ut som det kommer nærmere.. Er vi sene? Men vi er jo aldri det. Ungene blir levert der de skal, tvinga til å bære sine flagg og til å smile selv om gnagsåret kommer. Smil og syng og vær glad for at Norge har bursdag. Klokka nærmer seg 08.30. Flaggheising er ferdig og togene har begynt på en lang musikalsk ferd. Vi springer hjem, rekker kanskje en brødskive på veien og et lite raskt do besøk. Slenger med en ekstra jakke, for det var jo litt kaldt. Halveis uti bilen så kommer jeg jo på at det kan være lurt å ha paraplyen. Det blir jo alltid litt regn på 17 mai. I allefall hvis jeg ikke har paraply. Mens jeg kjører mange bakveier for å komme dit hvor jeg kan se alle ungene gå i tog, så bekymrer jeg meg om dem har tatt på seg nok tøy. Fryser dem? Var ikke minsten litt forkjøla på morran? Eller rakk jeg egentlig å høre hva han sa ? Jeg stresser avgårde, henter bestefar og liner oss opp klare til å se gullgutta gå forbi. Og så skjer det samme som alle årene før.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Vi venter. Og vi venter. Vi venter litt til, og tror kanskje vi hører noe, men det var feil. Fryser, smiler og nikker  til alle rundt. Roper gratulerer med dagen. Slår en liten floke mens kulda kryper inn gjennom de tynne strømpebuksene. For jeg tror jo alltid det vil bli varmt .

Men så skjer det. Lydene av korpset kommer nærmere og nærmere, unger synger og det ropes og hoies. Hundrevis av flagg og feststemte barn i en salig blanding. Noen stolte som fanebærere, og noen foreldre som litt sjenert titter ned for barnet ville absolutt ikke gå uten. Og det er da det skjer. Det er det store øyeblikket.

Tiden stopper litt og alt dreier seg om barnetoget som går forbi.Jeg får gåsehud, og jeg blir blank i øya når jeg tar inn synet og lydene over det som er det store på 17 mai. Minsten går med jakka på skeive, og med skoa i handa. Skulle nok gått dem inn likevel. Men han smiler, og flagget står riktig vei. I motsetning til hva det gjorde når gullgutten var noen år yngre. Pinne i hånda mens han klødde i nesa… Vel den sa seg vel selv.

Det er noe spesielt med en dag som denne. Og jeg kan klage over å måtte tidlig opp, stresse avgårde, men når alt kommer til alt og når jeg kjenner på det at i år skal vi ikke…. Vi skal faktisk ikke gå i tog.  Da blir jeg berørt, og jeg tenker at det toget på morran med korps musikk betyr mer enn jeg har trodd. Det lille kaoset fra før hanen galer, til alle går forbi ifølge med korpset. Det er første gangen på 24 år som jeg ikke ser et barnetog, og det er en rarere og tristere følelse enn jeg trodde. Det er første gang i mitt snart 42 årige liv, at 17 mai er halvveis avlyst.

Det er noe høytidelig, nesten andektig over den følelsen med så mye feststemte folk i gatene. Det er noe med den følelsen av å gå med vonde sko og revna strømpebukse i en altfor kald kjole hvor jeg tenker for ente år, at jeg skulle hatt en bunad.

Det er noe med det. Følelsen av å komme hjem , ta av seg skoa og se ungene løpe rundt på trampoline og i gresset fulle av klin fra is og pølser, høye på sukker og med skjorta på halvt hold.

Norges nasjonaldag. Det er noe med det..

Det er fortsatt 17 mai. Ha en fin helg og gratulerer med dagen.

Nå har jeg fått kjøpt favorittblomsten min, og har funnet et gartneri som er så fine i pris og med så mye flotte blomster. Min favoritt av alle, er Lofus. Tips jeg fikk av en god veninne for et par år siden og den elsker jeg. Den blir så stor og fin. Med masse knallrosa blomster på. Den fineste av dem alle ..

LOFUS

Og når alle ampler kosta 150 kroner, så ble det to til …

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Den her kaller jeg tåre, eller dråpe, men er ikke helt sikker på hva den heter.

Og en stor fin jordbærplante med rød blomster.

Foreløpig så tar jeg inn alle på kvelden for å være sikker på at dem ikke skal fryse. Min lille oase begynner å ta form.

Midt i eksamenstia så er det godt med en pust i bakken ute her <3. Det er utrolig hvor mye jeg får lyst til å gjøre av andre ting når det jeg egentlig må gjøre er å sitte på pcen..

Ha en fin onsdag der dere er.

“Vi vet så lite om det som skal møte oss. Uvissheten gjør oss alle sårbare. Det beste vi kan gjøre, er å være der for hverandre, se hverandre, huske å gi hverandre de gode ordene. Og bære hverandre om det trengs.“

Det var ord i kongens nyttårstale inn i år 2020. Og når har disse ordene passet bedre? Lite viste  vi hva 2020 skulle komme med. Lite visste vi at dette var året hvor vi skulle få hverdagen snudd opp ned, hvor et virus angrep oss. Det angrep hele verden. Lite viste vi om hvordan dette skulle forandre livene våre. Og lite viste vi hvor lite nærkontakt vi skulle komme til å ha det året her. Året uten klemmer.

Videre sa han:

Forskningen viser oss med stadig større tydelighet at vi lenge har utnyttet klodens rike ressurser hardere enn den tåler. Vi trenger sindighet i møte med alle de nye mulighetene som blir gitt oss. Vi trenger ro til gode samtaler om viktige temaer i en tid preget av raske endringer, hardt debattklima og global uro. Samtidig trenger vi å bli utfordret av ungdommens utålmodighet. Vi trenger alt dette for ikke å miste oss selv og hverandre. For ikke å miste alt det gode vi har skapt sammen.

Når jeg hører disse ordene nå, så får de en helt annen betydning. Fikk vi kanskje nå beviset på hvordan vi har utnyttet jordas ressurser hardere enn den tåler. Er det her en stor oppvekker vi må ta med oss videre? Har vi fått litt ro nå til gode samtaler, snakket om klima og den globale uroen? Var vi virkelig på vei til å miste oss selv og hverandre? Og alt det gode vi har skapt sammen.

Har vi skjønt noe ? Og hva kan vi gjøre med det videre. Har vi blitt mer lyttende til den klimabevisste ungdommen. Ungdommen som i fjor fikk kommentarfeltene fulle av hets etter å ville sette mer fokus på miljø. 

Er dette tiden vi kanskje setter litt mer pris på alt rundt oss og tar litt bedre vare… På hverandre, og på naturen.

Alle er like mye verdt! 

Etter min mening den viktigste setningen av dem alle i nyttårstalen.

Har vi fått se at det ikke er noe forskjell oss nå? Det kom et virus som ikke brydde seg om etnisitet, legning, rik eller fattig. Vi måtte alle stå sammen, og kjempe sammen. Og hva skjedde når vi sto sammen? Vi tok kontroll og fikk alt i mer beherska former. Det klarte vi. Sammen, på tvers av hvem vi er eller hvem vi tror på.

  Kan det være at det er da vi er sterkest, , og at vi må tåle at andre mennesker er ulike oss selv? Kan vi se det gode i hverandre, istedenfor det vi ikke liker? Kan vi godta at vi ikke alltid skjønner alt ? Men likevel respektere hverandre. Klarer vi det, så tror jeg vi er kommet langt. 

Og det er jo framtidsdrømmen det. Noe så enkelt som at folk er snille mot hverandre. Eller som kongen sa, bære hverandre. Løfte hverandre opp, gå ved siden av… Istedenfor å tråkke på….  Jeg tror vi har mye å lære av det her… Ingen kan forandre  verden alene, men alle kan gjøre noe.  Og noe… det kan være mye det.

I går så ble jeg igjen litt usikker på om dette er noe jeg vil gjøre. Vil jeg virkelig utsette meg for alle de meldingene på innboks og kommentarfelt som ikke gjør annet enn å spre hat? Jeg hadde en liten nedtur i går, og det som skjedde i kommentarfeltet mitt ble bare toppen. Men etter å ha lest innboksen i dag, så er jeg tilbake. Selvfølgelig vil jeg fortsette. Jeg startet med det her for en grunn, og den grunnen skal dra meg videre. Og grunnen er at ” det er bare kjærlighet”. Så enkelt .

Og samtidig så er det er jo den type hatmeldinger og hatytringer som viser at den kampen her er så viktig.

Annonsørinnhold

Fine ting du bør ha på hytta

Ved å velge å være offentlig, så visste jeg at det ville komme en del kommentarer og jeg var på en måte forberedt. Det jeg ikke var helt forberedt på, er det voldsomme hatet som kommer. Det hatet som er mot mennesker som meg. Mennesker som til stadig skal fortelle meg hvor lite verdt jeg er, hvor feil det er å være meg og sammenligner med pedofile og nekrofile. Det er visst veldig inn om dagen, for det går igjen til stadighet både på innboks og i kommentarfelt .Og de som skriver ,de  er så sinte. De er fulle av sinne og hat, og det er ingen filter på hva de skriver.

I går så valgte jeg å moderere kommentarfeltet på Facebook siden min. Det skulle være så unødvendig, men jeg gjorde det. Jeg ønsker ikke at siden min skal ha kommentarfelt med hat og nett troll. Det er mange som følger meg som enda ikke tør å være seg selv og jeg vil beskytte dem, og jeg vil beskytte meg selv. Og jeg vil si at det ikke er greit. Å gi noen av de oppmerksomhet, er som å tenne bensin på bålet, og det tenker jeg ikke gjøre. Innlegget som skapte mye av det, kan du lese her

Men nå er det mandag! Ny dag, ny uke og nye muligheter. Det er eksamens uke , så det kan være at det blir litt stille fra meg, selv om jeg tror det godt skal la seg gjøre Jeg har jo for mye på hjertet.

Jeg velger å ta med meg alt det gode, og legger bak meg det som klarte å sette seg litt i går. Jeg tror på at vi kommer lengst med å være snille mot hverandre. Med å akseptere at vi er forskjellige, og ved å vise kjærlighet. Kjærlighet kan ALDRI være feil, det gjelder bare å spre kunnskap. Det gjelder å være synlig. Ikke minst for alle de som enda ikke tør å være seg selv.

Det er ikke så stor forskjell på Jørgen hattemaker og Kong Salomon. Og selv om det er hardt å innrømme for mange, så er vi født ganske så like.

Ha et åpent sinn, det kan hende du blir overrasket. Jeg tror det gode vinner, og er det noe den situasjonen vi er oppi nå , har visst oss, så er det at sammen er vi sterke. Vi klarer det, sammen. Det er jeg helt sikker på.

Ha en fin uke der dere er.

Innlegget jeg for en stund hadde om homofobi, har sirkulert i ulike medier i lange tider og det kommer fortsatt en del hatmeldinger som følge av det innlegget. Jeg var sint og frustrert, og oppgitt over mangelen på aksept. Innlegget kan du lese her Homofobien lenge leve . 

Her er eksempler på kommentarer.

“Selvfølgelig er dere bra nok, bare la meg slippe å se det”. ” Vær så homofil du vil, bare ikke foran meg”

Her er jeg egentlig tom for ord …

Jeg kunne fortsatt i det uendelige om private meldinger, trusler og kommentarer i kommentarfelt og jeg skal si en ting. Ja jeg skammer meg. Men jeg skammer meg aldeles ikke over å være lesbisk. Jeg skammer meg ikke over å ha evnen til å elske et annet menneske og jeg skammer meg ikke over å vise litt kjærlighet offentlig. Men jeg skammer meg over mange av mine landsmenn som lirer av seg det ene stygge etter det andre. Hvor jeg vet det sitter mennesker i alle aldre og leser. Og noen av de er kanskje usikre og redde og har det forferdelig vondt. Og kanskje en av de er barna deres ? Tenk om det er nettopp de ordene som gjør at de ikke orker mer ..Bruk huet litt. Tenk over hva dere skriver , tenk over hvem som kan lese det og tenk over hvor ødeleggende ord kan være.

Jeg slutter aldri å forundre meg…. at noen går over stokk og stein for å vise andre at de ikke er bra nok som de er. Har vi det så godt i Norge at det må finnes opp nye ting å hate, mislike eller plage ? Må man rakke  ned på andre for å ha det bra selv ?Eller er det rett og slett mangel på kunnskap?

Jeg er så utrolig trist for alle de som blir lei seg av kommentarene deres og vi vet alle åssen det er. Det kan komme ti positive men det er ofte den negative som sitter. Det har jeg lært meg til å ikke henge meg opp i. Men så er jeg voksen og trygg og har et nettverk av mennesker som er glad i meg rundt. Alle har ikke det . Tenk om alle nett trolla kunne rukket ut en hånd istedenfor alt det ondskapsfulle som kommer.

I en verden hvor du kan være hva du vil… Vær snill alltid .

Jeg sier det igjen.. er du en som sitter å kjenner på redsel , skam og som ikke tør være deg selv? Vi er så utrolig mange flere som ønsker å rekke ut en hånd men vi syns ikke like godt som haterne. Men vær så snill og fortell det til noen. Vi er mange som ønsker deg godt og vi er her. Vi har også kjent på hatet og vi forstår. Men la ingen tråkke på deg fordi du er deg selv. Og la deg ikke knekke. Vær stolt av deg selv og vær stolt av at du har evnen til å vise kjærlighet. Det er bare med kjærlighet verden kan bli bedre.

Her om dagen når jeg sto å grilla i bålpanna, så sa jeg til sønnen at jeg gjerne skulle hatt en benk og det tok han på strak arm. Så i dag startet prosjekt utekjøkken.

Det er så moro å forberede noe som forhåpentligvis vil bli en lang og varm sommer.

Annonsørinnhold

Stort påskesalg hos Get Inspired: Spar opptil 70%

Så mens “ungen” snekra på det så pusla jeg med å gjøre i stand et enkelt drivhus lagd av gamle vinduer. Ikke stort og fancy, men det står i stil til resten. Skeivt og skakt og med sjarm. Og det gjør nytta si. Det enkel er ofte det beste kanskje ? Og det bør ikke koste mye for å gjøre nytte.

Kruspersilla har stått fra i fjor og kommer for fullt igjen. Her skal det også bli gulrøtter og tomater, reddik og ulike salater. I og med at været er litt ustabilt så tør jeg ikke plante ut alt riktig enda, men snart.

Og “ungen” imponerer. Foreløpig resultat av utekjøkken.

Det måtte feires med å prøve det og bålpanna ble tent igjen.

Så kjekt med en benk ved siden av bålpanna Det kommer også et lite tak over og en hylle under. Og det skal bli brukt mye i sommer. Hjemmesommer er absolutt helt innafor når vi bor som vi bor.

Håper dere alle har en fin lørdag der dere er og at dere kanskje fikk litt lyst til å gjøre noe artig i hagen.

Jeg må skryte litt av barna og ungdommen vår.

Når hele Norge stengte ned, så fortet voksne seg til Sverige for å handle inn nok øl og røyk for en god stund. De fortsatte etter de måtte i karantene etter en svensketur også. Noen skreik høyt over hytteforbudet, og syns det var det mest urettferdige som kunne skje. Voksne mannfolk gråt da fotballen stoppet, og mange når treningssentrene stengte dørene. Vi har klagd høylytt i media om ødelagte vipper og bryn, langt hår og å ikke få feste som før. Når Erna sa ; “ikke hamstre, det er nok mat”, så var det som å fyre av en rakett i befolkningen og folk hastet avgårde til butikker og vinmonopol og apotek. Hyllene var skrellet for dopapir og andre artikler. Paracet og antibac kunne resten se langt etter.

Det har vært mye trist de ukene her, med live streama begravelser, eldre som ikke få besøk av sine nærmeste, og mennesker som har blitt syke og helt isolert. Folk som har mistet jobbene sine, og som har mistet et stabilt grunnlag.

Som ikke er til å sammenligne med å ikke få dra til hytta eller til Sverige.

Vi har ropt og skreket over å måtte være alene, og over å bli fortalt hva vi skal gjøre.

Så har vi den yngre generasjonen. Barna som har tatt det med fatning fra første stund. Som har tilpasset seg den nye hverdagen fint, og som har sett gledene ved en roligere hverdag hvor vi har hatt mye mer tid til hverandre. Som har godtatt at jeg har vært lærer, dog med mindre tålmodighet enn læreren de har, men det har funka. Og som har blomstra i engelsk. Fordi vi har hatt tid.

Ettersom ukene gikk så kom vi inn i en god rutine hvor vi likte det. Vi syns det var fint. Å leve sakte, var en setning 11 åringen sa ganske tidlig og han fortalte hvor mye han satt pris på det. Unger, som har hatt gym i hagen og i skogen. Sammen.

Ungdommer som i utgangspunktet er rastløse, og som har ivret etter å møte kjæresten og venner. Ungdom, som egentlig ikke skal tenke lenger enn nesa rekker. De skal være bekymringsløse og udødelige. Sånn er ungdomstiden. Men de har holdt seg hjemme for den ene i familien som er i risikogruppen. Det har holdt hardt mange ganger, men de har gjort det. Og for en ungdom som er full av hormoner og rastløshet, så er det veldig bra jobba.

To av mine har hatt bursdag den tiden her og vi har feiret så godt vi kan med mulighetene vi har hatt, Og det har ikke vært noe klaging. Ingen har sutret eller klagd over at de ikke fikk et bursdagsselskap med vennene som de vanligvis har. Minsten min elsker fotball, men han har spilt hjemme i hagen og innfunnet seg med at sånn har det vært nå. Vi har isteden hatt mange utflukter hvor vi har tatt skoledagen med ut.

Dem har blomstret litt, og jeg ser at de har hatt godt av den tiden her sammen. Ikke var det ferie, vi hadde faste rutiner og forholde oss til, men det var hverdag på en ny måte. Og vi var sammen. Hele tiden.

Jeg kommer til å savne det litt, og jeg tror ungene kommer til å savne det litt. Og her jeg sitter nå, så håper jeg at jeg kommer til å ta med meg mye av det her videre. Det er lett å si nå, men jeg håper verden kan forandre seg litt. Det er ikke alt vi må stresse for å nå hele tiden. Noen ganger så er faktisk det beste alle kan gjøre, å være hjemme sammen. Vi må ikke bruke hele uka, fra mandag til fredag, for å rekke absolutt alt. Det er lov å si at, nei i dag har jeg lyst å være hjemme.

Jeg har kjent på mye disse ukene her. Jeg har kjent masse på savn. Savn av familie og kjæreste, familien og å få lov til å klemme alle. Men jeg har samtidig kjent på en stor takknemlighet. Jeg har kjent på at det viktigste jeg har, det er hjemme. Det er mine og det er godt å få leve i nuet med dem, i en avstressende hverdag. Vi har ikke stresset med noen ting, for alt ble satt på vent. Og jeg likte det litt. Og jeg vet at guttene likte det også. Og ikke minst Charlie, som har vært overlykkelig over å ha hele flokken sin samlet til enhver tid.

Nå skal det sies at jeg er hjemmekjær ellers også, men den roen vi har hatt dem ukene her, tross hjemmeskole for både mor og barn, den er jeg takknemlig for. Oppi alt det skumle og rare, så sitter jeg igjen med følelsen av at vi har hatt en fin tid sammen.

Det har vært mye fokus på alle som ikke har hatt det bra den tiden her, og med rette, men samtidig må vi ikke glemme at det har vært bra for mange og. Mange har fått en etterlengtet pause i en ellers stressa hverdag. Og jeg håper flere har satt pris på det.. Til mandag, når alle skal på hver sin skole, så vet jeg at jeg kommer til å savne det litt…

Bare hittils den uka her har jeg fått tre meldinger fra mennesker som bærer på en stor hemmelighet. Mennesker som kjenner på at de ikke lever som de er født til. Mennesker som lever skjult med en annen legning enn omverdenen vet. Som syns det er så skummelt å bare tenke tanken på å stå fram. Som er redd for reaksjoner fra familie og venner, og som føler det egoistisk å bare tenke på seg selv. Jeg blir så trist på deres vegne, og jeg skulle så ønske de får kjenne på det samme som jeg gjør. Den gleden og tryggheten og friheten med å akseptere seg selv. Ved å velge seg selv.

Jeg tror at de som er glad i deg, oppriktig glad i deg, ønsker at du skal ha det bra. Og jeg tror at de som er rundt deg og bryr seg om deg, har det best sammen med deg når du er lykkelig. Innvendig trivsel er ikke oppskrytt.

Annonsørinnhold

I butikk: Vårens fineste sneakers

Det er så mye fordommer rundt om i samfunnet vårt. Fordommer som vi ikke alltid tenker på som det, men som preger oss og måten vi lever livet vårt på. Som en annen dame sa , som sendte meg mail om at hun hadde klart å fortelle familien sin om seg selv; Jeg var ikke klar over hvor mye kommentarer, dårlige homovitser og dårlige holdninger forkledd som humor, påvirket meg og mitt selvbilde.

Derfor er den hverdagslige praten så viktig. Det er så viktig å sette fokus på holdninger, for å vise hva det gjør med andre mennesker og hvor mye det kan såre og påvirke livet til andre. Alt vi sier og gjør viser holdningene våre, og det hjelper ikke at det er forkledd med humor heller. Og de holdningene viderefører vi til ungene våre, som igjen tar med seg det de har lært videre til sine venner.

Det er INGEN skam i å være som man er . Det er helt greit å være lesbisk. Det er helt greit å være homofil. Det er helt greit å være bifil, og panfil og trans. Det er HELT GREIT!

I en verden hvor så mange har så mye å si om hverandre, så tror jeg vi lettest finner den styrken i oss selv. Og når vi ikke blir påvirket av andre menneskers holdninger, så blir vi kanskje ikke like lett en målskive heller ? Og istedenfor å trekke oss mer inn i oss selv, og bli såret, så kanskje ved å finne en indre en styrke så klarer vi å slå tilbake? Som Trygve Skaug sa;

For det er ikke greit å si at andre ikke er bra nok. Det er ikke greit å fortelle noen at de ikke er bra nok som de er.

Vi må være flinkere til å løfte hverandre opp. Være snille mot hverandre.

Vi er jo bare mennesker alle sammen<3 Og i verden hvor vi kan være så mye, vær først og fremst snill.