Å stå opp grytidlig… og da mener jeg grytidlig , for her hos oss står skolene klare til flaggheising klokka 08. Da er det 3 barn som skal til 2 ulike skoler. Ferdig pynta og med strøkne flagg. Det er frokost på halvt hold, og mest mas om å ikke skitne til den hvite skjorta. Det er ut å henge opp flagg i alle blomstepotter og på porten ,og alt mens korpset høres langt unna. Helst skal løv og flagg henges på bilen også.

Korpset høres ut som det kommer nærmere.. Er vi sene? Men vi er jo aldri det. Ungene blir levert der de skal, tvinga til å bære sine flagg og til å smile selv om gnagsåret kommer. Smil og syng og vær glad for at Norge har bursdag. Klokka nærmer seg 08.30. Flaggheising er ferdig og togene har begynt på en lang musikalsk ferd. Vi springer hjem, rekker kanskje en brødskive på veien og et lite raskt do besøk. Slenger med en ekstra jakke, for det var jo litt kaldt. Halveis uti bilen så kommer jeg jo på at det kan være lurt å ha paraplyen. Det blir jo alltid litt regn på 17 mai. I allefall hvis jeg ikke har paraply. Mens jeg kjører mange bakveier for å komme dit hvor jeg kan se alle ungene gå i tog, så bekymrer jeg meg om dem har tatt på seg nok tøy. Fryser dem? Var ikke minsten litt forkjøla på morran? Eller rakk jeg egentlig å høre hva han sa ? Jeg stresser avgårde, henter bestefar og liner oss opp klare til å se gullgutta gå forbi. Og så skjer det samme som alle årene før.

Annonsørinnhold

20 bestselgere som garanterer nytelse

Vi venter. Og vi venter. Vi venter litt til, og tror kanskje vi hører noe, men det var feil. Fryser, smiler og nikker  til alle rundt. Roper gratulerer med dagen. Slår en liten floke mens kulda kryper inn gjennom de tynne strømpebuksene. For jeg tror jo alltid det vil bli varmt .

Men så skjer det. Lydene av korpset kommer nærmere og nærmere, unger synger og det ropes og hoies. Hundrevis av flagg og feststemte barn i en salig blanding. Noen stolte som fanebærere, og noen foreldre som litt sjenert titter ned for barnet ville absolutt ikke gå uten. Og det er da det skjer. Det er det store øyeblikket.

Tiden stopper litt og alt dreier seg om barnetoget som går forbi.Jeg får gåsehud, og jeg blir blank i øya når jeg tar inn synet og lydene over det som er det store på 17 mai. Minsten går med jakka på skeive, og med skoa i handa. Skulle nok gått dem inn likevel. Men han smiler, og flagget står riktig vei. I motsetning til hva det gjorde når gullgutten var noen år yngre. Pinne i hånda mens han klødde i nesa… Vel den sa seg vel selv.

Det er noe spesielt med en dag som denne. Og jeg kan klage over å måtte tidlig opp, stresse avgårde, men når alt kommer til alt og når jeg kjenner på det at i år skal vi ikke…. Vi skal faktisk ikke gå i tog.  Da blir jeg berørt, og jeg tenker at det toget på morran med korps musikk betyr mer enn jeg har trodd. Det lille kaoset fra før hanen galer, til alle går forbi ifølge med korpset. Det er første gangen på 24 år som jeg ikke ser et barnetog, og det er en rarere og tristere følelse enn jeg trodde. Det er første gang i mitt snart 42 årige liv, at 17 mai er halvveis avlyst.

Det er noe høytidelig, nesten andektig over den følelsen med så mye feststemte folk i gatene. Det er noe med den følelsen av å gå med vonde sko og revna strømpebukse i en altfor kald kjole hvor jeg tenker for ente år, at jeg skulle hatt en bunad.

Det er noe med det. Følelsen av å komme hjem , ta av seg skoa og se ungene løpe rundt på trampoline og i gresset fulle av klin fra is og pølser, høye på sukker og med skjorta på halvt hold.

Norges nasjonaldag. Det er noe med det..

Det er fortsatt 17 mai. Ha en fin helg og gratulerer med dagen.