“Vi vet så lite om det som skal møte oss. Uvissheten gjør oss alle sårbare. Det beste vi kan gjøre, er å være der for hverandre, se hverandre, huske å gi hverandre de gode ordene. Og bære hverandre om det trengs.“
Det var ord i kongens nyttårstale inn i år 2020. Og når har disse ordene passet bedre? Lite viste vi hva 2020 skulle komme med. Lite visste vi at dette var året hvor vi skulle få hverdagen snudd opp ned, hvor et virus angrep oss. Det angrep hele verden. Lite viste vi om hvordan dette skulle forandre livene våre. Og lite viste vi hvor lite nærkontakt vi skulle komme til å ha det året her. Året uten klemmer.
Videre sa han:
Forskningen viser oss med stadig større tydelighet at vi lenge har utnyttet klodens rike ressurser hardere enn den tåler. Vi trenger sindighet i møte med alle de nye mulighetene som blir gitt oss. Vi trenger ro til gode samtaler om viktige temaer i en tid preget av raske endringer, hardt debattklima og global uro. Samtidig trenger vi å bli utfordret av ungdommens utålmodighet. Vi trenger alt dette for ikke å miste oss selv og hverandre. For ikke å miste alt det gode vi har skapt sammen.
Når jeg hører disse ordene nå, så får de en helt annen betydning. Fikk vi kanskje nå beviset på hvordan vi har utnyttet jordas ressurser hardere enn den tåler. Er det her en stor oppvekker vi må ta med oss videre? Har vi fått litt ro nå til gode samtaler, snakket om klima og den globale uroen? Var vi virkelig på vei til å miste oss selv og hverandre? Og alt det gode vi har skapt sammen.
Har vi skjønt noe ? Og hva kan vi gjøre med det videre. Har vi blitt mer lyttende til den klimabevisste ungdommen. Ungdommen som i fjor fikk kommentarfeltene fulle av hets etter å ville sette mer fokus på miljø.
Er dette tiden vi kanskje setter litt mer pris på alt rundt oss og tar litt bedre vare… På hverandre, og på naturen.
Alle er like mye verdt!
Etter min mening den viktigste setningen av dem alle i nyttårstalen.
Har vi fått se at det ikke er noe forskjell oss nå? Det kom et virus som ikke brydde seg om etnisitet, legning, rik eller fattig. Vi måtte alle stå sammen, og kjempe sammen. Og hva skjedde når vi sto sammen? Vi tok kontroll og fikk alt i mer beherska former. Det klarte vi. Sammen, på tvers av hvem vi er eller hvem vi tror på.
Kan det være at det er da vi er sterkest, , og at vi må tåle at andre mennesker er ulike oss selv? Kan vi se det gode i hverandre, istedenfor det vi ikke liker? Kan vi godta at vi ikke alltid skjønner alt ? Men likevel respektere hverandre. Klarer vi det, så tror jeg vi er kommet langt.
Og det er jo framtidsdrømmen det. Noe så enkelt som at folk er snille mot hverandre. Eller som kongen sa, bære hverandre. Løfte hverandre opp, gå ved siden av… Istedenfor å tråkke på…. Jeg tror vi har mye å lære av det her… Ingen kan forandre verden alene, men alle kan gjøre noe. Og noe… det kan være mye det.
