17 mai er en gledens dag, og den feires i hele Norge. Det mange ikke vet, er at 17 mai er også den dagen hvor WHO valgte å stryke homofili fra en liste over sinnsykdommer. Det skjedde i 1990!!!

17 mai er etter det blitt den internasjonale dagen mot homofobi, transfobi og bifobi. I pølse og ballongrus her i Norge så er det nok mange som ikke vet at denne dagen blir markert som dette i 160 land.

Er det mye homofobi i Norge i dag? Og hva betyr homofobi ? Kort sagt så er det vel en redsel for homofile mennesker, eller at noen har svært negative holdninger til mennesker med en annen legning. Mennesker som meg.

Annonse Tights.no

SLÅ TIL: Opptil 70 % på treningstøy nå

Jeg tror at hvis du spør mannen i gata om hvordan homofile har det i Norge i dag, så vil de aller fleste svare; helt greit. For det tror jeg de fleste tror. Vi har kommet et godt stykke på vei, men langt i fra langt nok. Og det føles ut som om vi går flere skritt tilbake. Av mennesker jeg har snakka med, og meldinger som kommer, så er det mange som syns det er vanskeligere i dag enn for 20 år siden. Og det er ingenting annet enn skremmende. Mange meldinger bekrefter dette. Det er så trist at noen blir spyttet på, hetset og hatet for å være seg selv.  Flere har sagt at de er blitt spyttet på, kastet ting etter og slått ned fordi de har en annen legning. Her i Norge. I dag.

Er fortsatt et godt brukt skjellsord.

Så lenge noen opplever ting som det  og så lenge jeg må anmelde og rapportere, blokkere og utestenge personer som kommer med trusler og hatmeldinger kun fordi jeg er lesbisk, så er homofobi høyst levende. De verste meldingene er så ille at jeg rett og slett ikke tør å publisere dem. Og jeg ønsker heller ikke gi dem noe oppmerksomhet.

Det burde ikke handle om hvem som viser sin kjærlighet offentlig, eller hvem som kler seg i hva under pride. Det burde handle om retten til å være seg selv uten å bli spyttet på eller slått ned.

Men noen skal jeg innimellom publisere, for å vise at homofobi lever i beste velgående. Det lever i hverdagsrasisme og det lever i dårlige holdninger forkledd som humor. Det lever i skjellsord og i hatytringer. Det lever rundt kjøkkenbordet ” har du hørt at mammaen til… ho er lesbisk..stakkars barn”…Homofobi lever i mye som ikke tenkes over, men som alikevel er holdninger som videreføres. Det er viktig å sette lys på det.  Det vi ikke vet om, kan heller ikke forandres.

Det lever i kommentarfelt. I aller høyeste grad så lever det i kommentarfelt.

Vi er bare mennesker, og det er bare kjærlighet. Og vi skal ikke akseptere hatytringer. Kunnskap er makt, så homofili må synliggjøres, ufarliggjøres og det må slåes ned på mobbing og trakassering.

Det lever i holdninger om at pride kun er en fest for mennesker med et markeringsbehov. Jeg har også, ifølge flere, et stort markeringsbehov siden jeg valgte å være åpen og synlig lesbisk.

Og hvorfor må vi synliggjøre oss tror du? Mange tror Pride bare er en gedigen folkefest for å vise seg fram. Det er ikke en fest, det er en markering og det er en støtte for å vise mennesker at det er helt greit å være seg selv. Og det er en tid hvor det er greit å være seg selv, og en uke som veldig mange gleder seg til hele året. For inne på pride området… der er det ingen som bryr seg om du er lesbisk. Og det er en utrolig god følelse, og noe som bør taes med i samfunnet ellers. Samtidig en feiring for å vise at vi er kommet ganske langt, men vi må ikke glemme at kampen ikke er ferdig. På langt nær.

Pervers, pedofil, nekrofil… det er ord som gjentar seg i innboksen min og i kommentarfeltene. Og jeg tenker at det er en vesentlig kunnskap som mangler.

Å være glad i et annet menneske, er ingen skam. Det er ikke noe skummelt med det i det hele tatt, og det plager ingen. Vel, det burde ikke plage noen. Og jeg tenker at det gode seirer. Jeg tenker at kjærligheten seirer. Retten til å være seg selv, og retten til å elske et annet menneske.

Jeg ønsker dere en flott 17 mai, selv om den i år er litt annerledes. Og kanskje vi nettopp da kan sette litt fokus på at annerledes er greit det og…