Jeg kommer til å savne det litt

Jeg må skryte litt av barna og ungdommen vår.

Når hele Norge stengte ned, så fortet voksne seg til Sverige for å handle inn nok øl og røyk for en god stund. De fortsatte etter de måtte i karantene etter en svensketur også. Noen skreik høyt over hytteforbudet, og syns det var det mest urettferdige som kunne skje. Voksne mannfolk gråt da fotballen stoppet, og mange når treningssentrene stengte dørene. Vi har klagd høylytt i media om ødelagte vipper og bryn, langt hår og å ikke få feste som før. Når Erna sa ; “ikke hamstre, det er nok mat”, så var det som å fyre av en rakett i befolkningen og folk hastet avgårde til butikker og vinmonopol og apotek. Hyllene var skrellet for dopapir og andre artikler. Paracet og antibac kunne resten se langt etter.

Det har vært mye trist de ukene her, med live streama begravelser, eldre som ikke få besøk av sine nærmeste, og mennesker som har blitt syke og helt isolert. Folk som har mistet jobbene sine, og som har mistet et stabilt grunnlag.

Som ikke er til å sammenligne med å ikke få dra til hytta eller til Sverige.

Vi har ropt og skreket over å måtte være alene, og over å bli fortalt hva vi skal gjøre.

Så har vi den yngre generasjonen. Barna som har tatt det med fatning fra første stund. Som har tilpasset seg den nye hverdagen fint, og som har sett gledene ved en roligere hverdag hvor vi har hatt mye mer tid til hverandre. Som har godtatt at jeg har vært lærer, dog med mindre tålmodighet enn læreren de har, men det har funka. Og som har blomstra i engelsk. Fordi vi har hatt tid.

Ettersom ukene gikk så kom vi inn i en god rutine hvor vi likte det. Vi syns det var fint. Å leve sakte, var en setning 11 åringen sa ganske tidlig og han fortalte hvor mye han satt pris på det. Unger, som har hatt gym i hagen og i skogen. Sammen.

Ungdommer som i utgangspunktet er rastløse, og som har ivret etter å møte kjæresten og venner. Ungdom, som egentlig ikke skal tenke lenger enn nesa rekker. De skal være bekymringsløse og udødelige. Sånn er ungdomstiden. Men de har holdt seg hjemme for den ene i familien som er i risikogruppen. Det har holdt hardt mange ganger, men de har gjort det. Og for en ungdom som er full av hormoner og rastløshet, så er det veldig bra jobba.

To av mine har hatt bursdag den tiden her og vi har feiret så godt vi kan med mulighetene vi har hatt, Og det har ikke vært noe klaging. Ingen har sutret eller klagd over at de ikke fikk et bursdagsselskap med vennene som de vanligvis har. Minsten min elsker fotball, men han har spilt hjemme i hagen og innfunnet seg med at sånn har det vært nå. Vi har isteden hatt mange utflukter hvor vi har tatt skoledagen med ut.

Dem har blomstret litt, og jeg ser at de har hatt godt av den tiden her sammen. Ikke var det ferie, vi hadde faste rutiner og forholde oss til, men det var hverdag på en ny måte. Og vi var sammen. Hele tiden.

Jeg kommer til å savne det litt, og jeg tror ungene kommer til å savne det litt. Og her jeg sitter nå, så håper jeg at jeg kommer til å ta med meg mye av det her videre. Det er lett å si nå, men jeg håper verden kan forandre seg litt. Det er ikke alt vi må stresse for å nå hele tiden. Noen ganger så er faktisk det beste alle kan gjøre, å være hjemme sammen. Vi må ikke bruke hele uka, fra mandag til fredag, for å rekke absolutt alt. Det er lov å si at, nei i dag har jeg lyst å være hjemme.

Jeg har kjent på mye disse ukene her. Jeg har kjent masse på savn. Savn av familie og kjæreste, familien og å få lov til å klemme alle. Men jeg har samtidig kjent på en stor takknemlighet. Jeg har kjent på at det viktigste jeg har, det er hjemme. Det er mine og det er godt å få leve i nuet med dem, i en avstressende hverdag. Vi har ikke stresset med noen ting, for alt ble satt på vent. Og jeg likte det litt. Og jeg vet at guttene likte det også. Og ikke minst Charlie, som har vært overlykkelig over å ha hele flokken sin samlet til enhver tid.

Nå skal det sies at jeg er hjemmekjær ellers også, men den roen vi har hatt dem ukene her, tross hjemmeskole for både mor og barn, den er jeg takknemlig for. Oppi alt det skumle og rare, så sitter jeg igjen med følelsen av at vi har hatt en fin tid sammen.

Det har vært mye fokus på alle som ikke har hatt det bra den tiden her, og med rette, men samtidig må vi ikke glemme at det har vært bra for mange og. Mange har fått en etterlengtet pause i en ellers stressa hverdag. Og jeg håper flere har satt pris på det.. Til mandag, når alle skal på hver sin skole, så vet jeg at jeg kommer til å savne det litt…

 

0 kommentarer

    Legg igjen en kommentar

    Obligatoriske felt er merket med *

    Takk for at du engasjerer deg i denne bloggen.
    Unngå personangrep og sjikane og prøv å holde en hyggelig tone selv om du skulle være uenig med noen.
    Husk at du er juridisk ansvarlig for alt du skriver på nett.

Siste innlegg