Ja det tør jeg påstå.
Etter innlegget mitt om Nav så har jeg fått flere kommentarer og meldinger fra mennesker som er helt utslitt. Som kjemper en kamp de føler de aldri kan “vinne”.
Kan man egentlig vinne en kamp om man er blitt syk ? Er ikke kampen på en måte allerede tapt? Er det ikke da man skal lene seg på støttespillere og få den hjelpen man er i behov for ? Er ikke det en av grunnene til at vi betaler skatt?
Er ikke den verste kampen å bli syk ? Og måtte forandre hele livsstilen sin og sørge over det som har vært og som kanskje aldri kommer tilbake …
Eller har jeg misforstått? Inntrykket jeg har etter mange meldinger, er gjennomgående det samme. Syke mennesker, være seg en kronisk sykdom eller kreft, så føler de seg helt utslitt av kampen for å bli trodd. Kampen for å bevise at de er syke. Til og med en kreft diagnose er ikke “enkelt” nok. Kreft pasienter snakker om møter på møter for å se om det muligens er noe de kan gjøre på jobb. Og dette midt oppi en situasjon hvor alt føles som det rakner. Hvor man kanskje egentlig ikke har hodet over vannet engang. Hvor man bruker all sin energi på å bli frisk, tenke litt gode tanker og håpe at sykdommen skal overvinnes. Hvem skulle trodd at det er så mye annet som også må overvinnes? Og at det skal være en kamp i seg selv og føle litt livskvalitet og verdi oppi alt.
Mennesker føler seg skamfulle og tråkket på fordi de har fått en sykdom som de mer enn gjerne skulle vært foruten. Kanskje spesielt de med en usynlig sykdom hvor omverdenen ikke ser.
Ja, jeg vet fortsatt at det er mange gode historier, men… det er et stort men her. Det er fordi det er altfor mange som føler seg dårlig behandlet og uten respekt. Tenkes det nok over at det er et menneske bak søknadene som behandles? Det handler om penger, makt og om å spare. Det er min påstand, og jeg tror ikke jeg tar så feil.
I helsevesenet så er vi opptatt av etikk og moral, og av å se hverandre.
Hva er viktig for deg? Det er kanskje en kampanje som også burde blitt tatt med inn i de offentlige tjenestene, ikke bare på sykehjem og sykehus. Men i alle instanser som omhandler mennesker?
Jeg tør påstå at vi bor i et rikt land med et helsevesen som er godt over gjennomsnittet bra. Men er det blitt så bra at det går en automatikk i å tro det blir utnyttet? Lover og regler er bra og skal sørge for en forsvarlig og riktig helsehjelp, men blir det fulgt?
Jeg tror ikke alltid det gjør det, og flere skulle vel antagelig lagt inn klager i ettertid. Men så er det vel sånn at etter å ha kjempa en så tøff kamp, ofte i årevis, så er det ikke mer kampvilje igjen og klagene blir ofte nedprioritert.
Og man blir vel stort sett ikke friskere av å være psykisk nedbrutt.
Det er noen som skriver at ; Jeg må være frisk for å klare å kjempe for sykdommen min.
Sånn er det jo ikke … Og ikke kan vi bestemme hva som skal ramme oss og når.. Livet skjer og vi har ikke alltid noen valg ..
Jeg tror de aller fleste syke , er syke . Så gjelder det å finne en vei å leve med det og ressursene man er i besittelse av. Noen lurer systemet og sånn vil det alltid være dessverre . Men for de som er syke , virkelig syke , så kan dette være en stor kamp. Og det trengs ingen skam på toppen av det ….
