Jeg har en del erfaring med psykisk syke eldre, både gjennom jobb og privat. Og jeg har blitt skremt mange ganger over hvor lett helsevesenet tar på psykisk sykdom. Hvor lite flinke vi er i Norge til å se kropp og sinn over ett. Jeg blir provosert av å høre strofen ” Det er bare psykisk”.
For det er jaggu ikke bare bare. Det er å være syk, men dessverre ikke like synlig som ofte en fysisk sykdom er.
Å være psykisk syk, må være utrolig vanskelig , og når man attpåtil ikke blir trodd… Det er vanskelig som pårørende å se en man er glad i være livredd og forvirra. Det er vanskelig å føle at helsevesenet ikke har nok kunnskap og kompetanse til å behandle psykisk syke eldre.
Det blir det samme som å bli bedt om å tråkke på et brukket ben- det går ikke over ved at noen sier ta deg sammen.
Eldre mennesker er en gruppe som ofte blir feiet litt under teppet. Det er litt en holdning som sier; ” det er bare psykisk”, eller “hun er så gammel så man kan ikke forvente noe annet”. Det er leit og vondt å oppleve, og aller mest for personen selv om er syk.
For å være psykisk syk krever behandling på lik linje med en fysisk sykdom. Mennesker trenger å bli sett og hørt, og bli tatt vare på når man ikke er i stand til det selv.
Jeg har vært igjennom flere år med demens i nær familie, det er vanskelig – sårt og utrolig vondt å se den man er glad i- ikke har det bra. Likevel så er det den samme personen vi er glad i, bare med litt mer bagasje..
Det er vondt å se at ingenting man gjør, lindrer smerten. Ingenting vi gjør, minsker frykten og mistilliten mange får til de rundt seg.
Så nei- det er ingenting som heter ; – Det er bare psykisk…