Tro det eller ei, men alle dager har jeg ikke like mye på hjertet:P Men så får jeg sånn påminnelse om at nå må du skrive noe frøken Hansen, og da titter jeg innom.

Det har vært litt mye om dagen nå, og det er vel livet som skjer. På godt og vondt.

Det er pandemi, det er krig, det er sykdom i familien og det har vært en uke som gjør til at jeg noen gang føler meg tygget og spytta ut igjen. På mange måter. Og da skriver jeg vanligvis ingenting. Eller det gjør jeg jo, men som regel ikke offentlig.

Annonsørinnhold

Gjør kupp: Opptil 70 prosent på sportsfavoritter

Men… så tenker jeg jo- sånn har vi det alle inni mellom. Og til og med jeg må lære å skrive om at livet suger innimellom. Når jeg skriver om hvor viktig det er å være åpen med hverandre, så bør jeg kanskje huske at det gjelder meg også.

Jeg har blitt så godt kjent med mange av dere, hvor dere deler så fine og nære ting. Dere deler følelser som jeg blir helt rørt av å lese, historier og deres vei. Og da skulle det bare mangle at dere også blir kjent med meg. Jeg liker det ekte, og livet som det er.

Så her er jeg- i sofaen, sliten, men med et stort smil. Endog på genseren, men det er da verdt forsøket;) Det kan jo hende smilet kryper oppover også.. Den genseren her løp jeg forbi i går, og måtte bare snu for å kjøpe den. For hvem kan motstå et sånt smil?

Og smilet kryper oppover det, for i morgen er en ny dag. En ny dag med de aller beste mini menneskene i verden. Jeg tror jammen det blir sol også.