Den fineste av dem alle …

Nå har jeg fått kjøpt favorittblomsten min, og har funnet et gartneri som er så fine i pris og med så mye flotte blomster. Min favoritt av alle, er Lofus. Tips jeg fikk av en god veninne for et par år siden og den elsker jeg. Den blir så stor og fin. Med masse knallrosa blomster på. Den fineste av dem alle ..

LOFUS

Og når alle ampler kosta 150 kroner, så ble det to til …

Den her kaller jeg tåre, eller dråpe, men er ikke helt sikker på hva den heter.

Og en stor fin jordbærplante med rød blomster.

Foreløpig så tar jeg inn alle på kvelden for å være sikker på at dem ikke skal fryse. Min lille oase begynner å ta form.

Midt i eksamenstia så er det godt med en pust i bakken ute her <3. Det er utrolig hvor mye jeg får lyst til å gjøre av andre ting når det jeg egentlig må gjøre er å sitte på pcen..

Ha en fin onsdag der dere er.

 

Vi vet så lite om det som skal møte oss …

Vi vet så lite om det som skal møte oss. Uvissheten gjør oss alle sårbare. Det beste vi kan gjøre, er å være der for hverandre, se hverandre, huske å gi hverandre de gode ordene. Og bære hverandre om det trengs.

Det var ord i kongens nyttårstale inn i år 2020. Og når har disse ordene passet bedre? Lite viste  vi hva 2020 skulle komme med. Lite visste vi at dette var året hvor vi skulle få hverdagen snudd opp ned, hvor et virus angrep oss. Det angrep hele verden. Lite viste vi om hvordan dette skulle forandre livene våre. Og lite viste vi hvor lite nærkontakt vi skulle komme til å ha det året her. Året uten klemmer.

Videre sa han:

Forskningen viser oss med stadig større tydelighet at vi lenge har utnyttet klodens rike ressurser hardere enn den tåler. Vi trenger sindighet i møte med alle de nye mulighetene som blir gitt oss. Vi trenger ro til gode samtaler om viktige temaer i en tid preget av raske endringer, hardt debattklima og global uro. Samtidig trenger vi å bli utfordret av ungdommens utålmodighet. Vi trenger alt dette for ikke å miste oss selv og hverandre. For ikke å miste alt det gode vi har skapt sammen.

Når jeg hører disse ordene nå, så får de en helt annen betydning. Fikk vi kanskje nå beviset på hvordan vi har utnyttet jordas ressurser hardere enn den tåler. Er det her en stor oppvekker vi må ta med oss videre? Har vi fått litt ro nå til gode samtaler, snakket om klima og den globale uroen? Var vi virkelig på vei til å miste oss selv og hverandre? Og alt det gode vi har skapt sammen.

Har vi skjønt noe ? Og hva kan vi gjøre med det videre. Har vi blitt mer lyttende til den klimabevisste ungdommen. Ungdommen som i fjor fikk kommentarfeltene fulle av hets etter å ville sette mer fokus på miljø. 

Er dette tiden vi kanskje setter litt mer pris på alt rundt oss og tar litt bedre vare… På hverandre, og på naturen.

Alle er like mye verdt! 

Etter min mening den viktigste setningen av dem alle i nyttårstalen.

Har vi fått se at det ikke er noe forskjell oss nå? Det kom et virus som ikke brydde seg om etnisitet, legning, rik eller fattig. Vi måtte alle stå sammen, og kjempe sammen. Og hva skjedde når vi sto sammen? Vi tok kontroll og fikk alt i mer beherska former. Det klarte vi. Sammen, på tvers av hvem vi er eller hvem vi tror på.

  Kan det være at det er da vi er sterkest, , og at vi må tåle at andre mennesker er ulike oss selv? Kan vi se det gode i hverandre, istedenfor det vi ikke liker? Kan vi godta at vi ikke alltid skjønner alt ? Men likevel respektere hverandre. Klarer vi det, så tror jeg vi er kommet langt. 

Og det er jo framtidsdrømmen det. Noe så enkelt som at folk er snille mot hverandre. Eller som kongen sa, bære hverandre. Løfte hverandre opp, gå ved siden av… Istedenfor å tråkke på….  Jeg tror vi har mye å lære av det her… Ingen kan forandre  verden alene, men alle kan gjøre noe.  Og noe… det kan være mye det.

 

 

 

 

 

Jeg var ikke forberedt på alt hatet..

I går så ble jeg igjen litt usikker på om dette er noe jeg vil gjøre. Vil jeg virkelig utsette meg for alle de meldingene på innboks og kommentarfelt som ikke gjør annet enn å spre hat? Jeg hadde en liten nedtur i går, og det som skjedde i kommentarfeltet mitt ble bare toppen. Men etter å ha lest innboksen i dag, så er jeg tilbake. Selvfølgelig vil jeg fortsette. Jeg startet med det her for en grunn, og den grunnen skal dra meg videre. Og grunnen er at ” det er bare kjærlighet”. Så enkelt .

Og samtidig så er det er jo den type hatmeldinger og hatytringer som viser at den kampen her er så viktig.

Ved å velge å være offentlig, så visste jeg at det ville komme en del kommentarer og jeg var på en måte forberedt. Det jeg ikke var helt forberedt på, er det voldsomme hatet som kommer. Det hatet som er mot mennesker som meg. Mennesker som til stadig skal fortelle meg hvor lite verdt jeg er, hvor feil det er å være meg og sammenligner med pedofile og nekrofile. Det er visst veldig inn om dagen, for det går igjen til stadighet både på innboks og i kommentarfelt .Og de som skriver ,de  er så sinte. De er fulle av sinne og hat, og det er ingen filter på hva de skriver.

I går så valgte jeg å moderere kommentarfeltet på Facebook siden min. Det skulle være så unødvendig, men jeg gjorde det. Jeg ønsker ikke at siden min skal ha kommentarfelt med hat og nett troll. Det er mange som følger meg som enda ikke tør å være seg selv og jeg vil beskytte dem, og jeg vil beskytte meg selv. Og jeg vil si at det ikke er greit. Å gi noen av de oppmerksomhet, er som å tenne bensin på bålet, og det tenker jeg ikke gjøre. Innlegget som skapte mye av det, kan du lese her

Men nå er det mandag! Ny dag, ny uke og nye muligheter. Det er eksamens uke , så det kan være at det blir litt stille fra meg, selv om jeg tror det godt skal la seg gjøre 😛 Jeg har jo for mye på hjertet.

Jeg velger å ta med meg alt det gode, og legger bak meg det som klarte å sette seg litt i går. Jeg tror på at vi kommer lengst med å være snille mot hverandre. Med å akseptere at vi er forskjellige, og ved å vise kjærlighet. Kjærlighet kan ALDRI være feil, det gjelder bare å spre kunnskap. Det gjelder å være synlig. Ikke minst for alle de som enda ikke tør å være seg selv.

Det er ikke så stor forskjell på Jørgen hattemaker og Kong Salomon. Og selv om det er hardt å innrømme for mange, så er vi født ganske så like.

Ha et åpent sinn, det kan hende du blir overrasket. Jeg tror det gode vinner, og er det noe den situasjonen vi er oppi nå , har visst oss, så er det at sammen er vi sterke. Vi klarer det, sammen. Det er jeg helt sikker på.

Ha en fin uke der dere er.

 

Vær gjerne homofil, men ikke foran meg

Innlegget jeg for en stund hadde om homofobi, har sirkulert i ulike medier i lange tider og det kommer fortsatt en del hatmeldinger som følge av det innlegget. Jeg var sint og frustrert, og oppgitt over mangelen på aksept. Innlegget kan du lese her Homofobien lenge leve . 

Her er eksempler på kommentarer.

“Selvfølgelig er dere bra nok, bare la meg slippe å se det”. ” Vær så homofil du vil, bare ikke foran meg”

Her er jeg egentlig tom for ord …

Jeg kunne fortsatt i det uendelige om private meldinger, trusler og kommentarer i kommentarfelt og jeg skal si en ting. Ja jeg skammer meg. Men jeg skammer meg aldeles ikke over å være lesbisk. Jeg skammer meg ikke over å ha evnen til å elske et annet menneske og jeg skammer meg ikke over å vise litt kjærlighet offentlig. Men jeg skammer meg over mange av mine landsmenn som lirer av seg det ene stygge etter det andre. Hvor jeg vet det sitter mennesker i alle aldre og leser. Og noen av de er kanskje usikre og redde og har det forferdelig vondt. Og kanskje en av de er barna deres ? Tenk om det er nettopp de ordene som gjør at de ikke orker mer ..Bruk huet litt. Tenk over hva dere skriver , tenk over hvem som kan lese det og tenk over hvor ødeleggende ord kan være.

Jeg slutter aldri å forundre meg…. at noen går over stokk og stein for å vise andre at de ikke er bra nok som de er. Har vi det så godt i Norge at det må finnes opp nye ting å hate, mislike eller plage ? Må man rakke  ned på andre for å ha det bra selv ?Eller er det rett og slett mangel på kunnskap?

Jeg er så utrolig trist for alle de som blir lei seg av kommentarene deres og vi vet alle åssen det er. Det kan komme ti positive men det er ofte den negative som sitter. Det har jeg lært meg til å ikke henge meg opp i. Men så er jeg voksen og trygg og har et nettverk av mennesker som er glad i meg rundt. Alle har ikke det . Tenk om alle nett trolla kunne rukket ut en hånd istedenfor alt det ondskapsfulle som kommer.

I en verden hvor du kan være hva du vil… Vær snill ❤alltid .

Jeg sier det igjen.. er du en som sitter å kjenner på redsel , skam og som ikke tør være deg selv? Vi er så utrolig mange flere som ønsker å rekke ut en hånd men vi syns ikke like godt som haterne. Men vær så snill og fortell det til noen. Vi er mange som ønsker deg godt og vi er her. Vi har også kjent på hatet og vi forstår. Men la ingen tråkke på deg fordi du er deg selv. Og la deg ikke knekke. Vær stolt av deg selv og vær stolt av at du har evnen til å vise kjærlighet. Det er bare med kjærlighet verden kan bli bedre.

 

Så ble det et lite utekjøkken .

Her om dagen når jeg sto å grilla i bålpanna, så sa jeg til sønnen at jeg gjerne skulle hatt en benk og det tok han på strak arm. Så i dag startet prosjekt utekjøkken.

Det er så moro å forberede noe som forhåpentligvis vil bli en lang og varm sommer.

Så mens “ungen” snekra på det så pusla jeg med å gjøre i stand et enkelt drivhus lagd av gamle vinduer. Ikke stort og fancy, men det står i stil til resten. Skeivt og skakt og med sjarm. Og det gjør nytta si. Det enkel er ofte det beste kanskje ? Og det bør ikke koste mye for å gjøre nytte.

Kruspersilla har stått fra i fjor og kommer for fullt igjen. Her skal det også bli gulrøtter og tomater, reddik og ulike salater. I og med at været er litt ustabilt så tør jeg ikke plante ut alt riktig enda, men snart.

Og “ungen” imponerer. Foreløpig resultat av utekjøkken.

Det måtte feires med å prøve det og bålpanna ble tent igjen.

 

Så kjekt med en benk ved siden av bålpanna 🙂 Det kommer også et lite tak over og en hylle under. Og det skal bli brukt mye i sommer. Hjemmesommer er absolutt helt innafor når vi bor som vi bor.

Håper dere alle har en fin lørdag der dere er og at dere kanskje fikk litt lyst til å gjøre noe artig i hagen.

Jeg kommer til å savne det litt

Jeg må skryte litt av barna og ungdommen vår.

Når hele Norge stengte ned, så fortet voksne seg til Sverige for å handle inn nok øl og røyk for en god stund. De fortsatte etter de måtte i karantene etter en svensketur også. Noen skreik høyt over hytteforbudet, og syns det var det mest urettferdige som kunne skje. Voksne mannfolk gråt da fotballen stoppet, og mange når treningssentrene stengte dørene. Vi har klagd høylytt i media om ødelagte vipper og bryn, langt hår og å ikke få feste som før. Når Erna sa ; “ikke hamstre, det er nok mat”, så var det som å fyre av en rakett i befolkningen og folk hastet avgårde til butikker og vinmonopol og apotek. Hyllene var skrellet for dopapir og andre artikler. Paracet og antibac kunne resten se langt etter.

Det har vært mye trist de ukene her, med live streama begravelser, eldre som ikke få besøk av sine nærmeste, og mennesker som har blitt syke og helt isolert. Folk som har mistet jobbene sine, og som har mistet et stabilt grunnlag.

Som ikke er til å sammenligne med å ikke få dra til hytta eller til Sverige.

Vi har ropt og skreket over å måtte være alene, og over å bli fortalt hva vi skal gjøre.

Så har vi den yngre generasjonen. Barna som har tatt det med fatning fra første stund. Som har tilpasset seg den nye hverdagen fint, og som har sett gledene ved en roligere hverdag hvor vi har hatt mye mer tid til hverandre. Som har godtatt at jeg har vært lærer, dog med mindre tålmodighet enn læreren de har, men det har funka. Og som har blomstra i engelsk. Fordi vi har hatt tid.

Ettersom ukene gikk så kom vi inn i en god rutine hvor vi likte det. Vi syns det var fint. Å leve sakte, var en setning 11 åringen sa ganske tidlig og han fortalte hvor mye han satt pris på det. Unger, som har hatt gym i hagen og i skogen. Sammen.

Ungdommer som i utgangspunktet er rastløse, og som har ivret etter å møte kjæresten og venner. Ungdom, som egentlig ikke skal tenke lenger enn nesa rekker. De skal være bekymringsløse og udødelige. Sånn er ungdomstiden. Men de har holdt seg hjemme for den ene i familien som er i risikogruppen. Det har holdt hardt mange ganger, men de har gjort det. Og for en ungdom som er full av hormoner og rastløshet, så er det veldig bra jobba.

To av mine har hatt bursdag den tiden her og vi har feiret så godt vi kan med mulighetene vi har hatt, Og det har ikke vært noe klaging. Ingen har sutret eller klagd over at de ikke fikk et bursdagsselskap med vennene som de vanligvis har. Minsten min elsker fotball, men han har spilt hjemme i hagen og innfunnet seg med at sånn har det vært nå. Vi har isteden hatt mange utflukter hvor vi har tatt skoledagen med ut.

Dem har blomstret litt, og jeg ser at de har hatt godt av den tiden her sammen. Ikke var det ferie, vi hadde faste rutiner og forholde oss til, men det var hverdag på en ny måte. Og vi var sammen. Hele tiden.

Jeg kommer til å savne det litt, og jeg tror ungene kommer til å savne det litt. Og her jeg sitter nå, så håper jeg at jeg kommer til å ta med meg mye av det her videre. Det er lett å si nå, men jeg håper verden kan forandre seg litt. Det er ikke alt vi må stresse for å nå hele tiden. Noen ganger så er faktisk det beste alle kan gjøre, å være hjemme sammen. Vi må ikke bruke hele uka, fra mandag til fredag, for å rekke absolutt alt. Det er lov å si at, nei i dag har jeg lyst å være hjemme.

Jeg har kjent på mye disse ukene her. Jeg har kjent masse på savn. Savn av familie og kjæreste, familien og å få lov til å klemme alle. Men jeg har samtidig kjent på en stor takknemlighet. Jeg har kjent på at det viktigste jeg har, det er hjemme. Det er mine og det er godt å få leve i nuet med dem, i en avstressende hverdag. Vi har ikke stresset med noen ting, for alt ble satt på vent. Og jeg likte det litt. Og jeg vet at guttene likte det også. Og ikke minst Charlie, som har vært overlykkelig over å ha hele flokken sin samlet til enhver tid.

Nå skal det sies at jeg er hjemmekjær ellers også, men den roen vi har hatt dem ukene her, tross hjemmeskole for både mor og barn, den er jeg takknemlig for. Oppi alt det skumle og rare, så sitter jeg igjen med følelsen av at vi har hatt en fin tid sammen.

Det har vært mye fokus på alle som ikke har hatt det bra den tiden her, og med rette, men samtidig må vi ikke glemme at det har vært bra for mange og. Mange har fått en etterlengtet pause i en ellers stressa hverdag. Og jeg håper flere har satt pris på det.. Til mandag, når alle skal på hver sin skole, så vet jeg at jeg kommer til å savne det litt…

 

Det er helt greit at du er lesbisk!

Bare hittils den uka her har jeg fått tre meldinger fra mennesker som bærer på en stor hemmelighet. Mennesker som kjenner på at de ikke lever som de er født til. Mennesker som lever skjult med en annen legning enn omverdenen vet. Som syns det er så skummelt å bare tenke tanken på å stå fram. Som er redd for reaksjoner fra familie og venner, og som føler det egoistisk å bare tenke på seg selv. Jeg blir så trist på deres vegne, og jeg skulle så ønske de får kjenne på det samme som jeg gjør. Den gleden og tryggheten og friheten med å akseptere seg selv. Ved å velge seg selv.

Jeg tror at de som er glad i deg, oppriktig glad i deg, ønsker at du skal ha det bra. Og jeg tror at de som er rundt deg og bryr seg om deg, har det best sammen med deg når du er lykkelig. Innvendig trivsel er ikke oppskrytt.

Det er så mye fordommer rundt om i samfunnet vårt. Fordommer som vi ikke alltid tenker på som det, men som preger oss og måten vi lever livet vårt på. Som en annen dame sa , som sendte meg mail om at hun hadde klart å fortelle familien sin om seg selv; Jeg var ikke klar over hvor mye kommentarer, dårlige homovitser og dårlige holdninger forkledd som humor, påvirket meg og mitt selvbilde.

Derfor er den hverdagslige praten så viktig. Det er så viktig å sette fokus på holdninger, for å vise hva det gjør med andre mennesker og hvor mye det kan såre og påvirke livet til andre. Alt vi sier og gjør viser holdningene våre, og det hjelper ikke at det er forkledd med humor heller. Og de holdningene viderefører vi til ungene våre, som igjen tar med seg det de har lært videre til sine venner.

Det er INGEN skam i å være som man er . Det er helt greit å være lesbisk. Det er helt greit å være homofil. Det er helt greit å være bifil, og panfil og trans. Det er HELT GREIT!

I en verden hvor så mange har så mye å si om hverandre, så tror jeg vi lettest finner den styrken i oss selv. Og når vi ikke blir påvirket av andre menneskers holdninger, så blir vi kanskje ikke like lett en målskive heller ? Og istedenfor å trekke oss mer inn i oss selv, og bli såret, så kanskje ved å finne en indre en styrke så klarer vi å slå tilbake? Som Trygve Skaug sa;

For det er ikke greit å si at andre ikke er bra nok. Det er ikke greit å fortelle noen at de ikke er bra nok som de er.

Vi må være flinkere til å løfte hverandre opp. Være snille mot hverandre.

Vi er jo bare mennesker alle sammen<3 Og i verden hvor vi kan være så mye, vær først og fremst snill.

Mens vi venter på sommeren

Reklame |

Majvillan

Det er så utrolig koselig å pynte opp med lyse glade farger den tiden her og det sengesettet her falt jeg pladask for og jeg gleder meg til å få det på senga. Er det noe jeg setter pris på, så er det å legge seg i nytt og fint sengesett. Og det her var bare så fint . Utrolig fint med vårlige fine farger.

Ellers er det stort sett ute jeg pynter mest nå. Verandaen nærmer seg ferdig, i allefall med rekkverk.

Det syns Tomine pusen vår er veldig fint  ..

Nå er jeg snart klar for mange lange sommerdager og kvelder her ute. Og gleder meg masse til solcellelampene kommer.

Star Trading//Star Trading

Sommer er på vei, og det nytes og gledes for fullt. Smittefri sone, og sol og varme fine dager. Jeg bare elsker den tiden her .Håper det er like fint der du er <3

“Gud hater homofile”

Jeg er for at alle skal ha ulike meninger, og vi trenger ulike sider i politikken. Men hvor går grensen for ytringsfrihet, og hva er personangrep? Hvem bestemmer hvem vi er født til å være? Hvem har en rett til å si at ” måten du lever på er feil”. Hvem har rett til å si at det jeg føler er feil?

I går kom jeg inn på en side til et politisk parti jeg ikke har hørt om før, nemlig partiet “de kristne”. Det var etter å ha googlet litt om meningheten i Kansas, i Westboro Church, som lever sitt liv for å fortelle hele verden at Gud hater homofile. Søkemotoren stilte seg inn på dette partiet når jeg googlet, og jeg ble nysgjerrig. Nå angrer jeg.

Jeg endte opp med å legge meg lei meg og frustrert, og jeg blir ikke helt vant med at noen ikke syns måten jeg lever mitt liv på, er bra nok. Jeg blir ikke vant til at noen ikke syns jeg er et likeverdig og et godt menneske fordi jeg er lesbisk. Jeg blir litt lei meg, men aller mest så blir jeg fryktelig sint. Men jeg tåler det. Hva med alle barn og unge som ikke tåler det ?

Også lurer jeg jo litt på hvor kunnskapen har feilet? Vi er faktisk ikke farlige på noe vis ?

På hjemmesiden til partiet “de kristne” så leser jeg mye som skremmer meg. Det er en familie som er i fokus, og det er mor og far og barn.

I samme setning hvor det snakkes om homofile og Norges vei til et seksuelt anarki, så skrives det også om pedofile. Jeg siterer; “Hva blir så neste skritt på denne veien mot seksuelt anarki? Hvordan blir det f.eks med de pedofile?. Skal det lovreguleres sånn at også de får leve ut legningen sin?. Nå, da vi jo er blitt «uavhengige av biologien», så spiller vel heller ikke alder noen rolle lenger?. Kan ikke de pedofile i så fall bare få «definere seg selv» som like gamle som dem de er tiltrukket av hvis de vil det?” Sitat slutt.

Det her blir jeg så sint av. Hvordan i alle dager kan et parti som kaller seg de kristne, sammenligne meg med en pedofil? Hvordan kan dere sammenligne kjærlighet med å skade noen? Hva er det jeg gjør galt med å være glad i en av samme kjønn? Hvordan skader det dere? Pedofili er ikke en legning, det er en mental forstyrrelse. Men det tenker dere kanskje jeg har også?

Dere skriver så fint at dere kjemper for trygghet og frihet for alle. Dere skriver om mangfold og at folk ikke skal presses inn i samme form. Og da faller jeg av hva dere mener? Er det former dere har vi skal passe inn i ? Trygghet for alle?

Alle , bortsett fra meg? Bortsett fra oss som ikke elsker de dere vil vi skal elske? Trygghet og frihet for de som “underkaster” seg dere?

I en annen setning så skriver partiet at vi homofile er så få, at samfunnet må slutte å please oss.  Så da menes det at vi med en annen legning er så få at det ikke er så nøye med oss, og at vi heller skal please dere? Ikke være den vi er født til, er det kampsaken deres? For at dere skal få et Norge som dere er fornøyd med? Dere oppfordrer til at homoterapi skal være lov, pent pakket inn. For hva med alle  de” stakkars homofile som ikke vil være homofile. Skal vi ikke hjelpe dem”?

Hva med å hjelpe mennesker til å være trygge i seg selv, til å være stolt av seg selv, sånn de er født og skapt. Tror dere Gud skaper feilvarer? Og er det deres jobb å rette på dem?

Skjønner dere hvor mye skade den tankegangen kan gi? Det er så langt i fra kristne verdier som jeg kan tenke meg. En god kristen for meg er en som aksepterer, ikke dømmer og som viser kjærlighet for sin neste. Og det er ikke noe men der. Det er ikke en setning bak i parantes, hvor det står, men bare om du er som jeg ønsker.

Jeg er ikke som dere ønsker, og jeg skal kjempe for min og mange andre sin rett. Jeg skal kjempe for barna som kommer etter oss og som forhåpentligvis skal vokse opp i et miljø med toleranse og aksept, uten skam. Jeg skal synliggjøre hvor lang vei vi fortsatt har å gå.

Jeg var ikke helt enig med meg selv om jeg skulle gi dere noe oppmerksomhet, men konkluderte med at det må synliggjøres.

For retten til å være seg selv er noe som går over all politikk. Retten til å elske et annet menneske, er en menneskerett, det er ikke en politisk kampsak.

Men det skal dere ha for, dere får opp min kamplyst.

 

Er det tryggest å beskytte seg?

Er det tryggest å ha en mur for å beskytte seg litt ? Unngår man da dem store nedturene i livet? Går det ann å beskytte seg såpass at man ikke går i kjelleren om ting ikke fungerer? Eller fører det til at nære relasjoner ikke blir så nære likevel? Fører det til at man ikke er seg selv fullt ut?

Jeg hadde en mur, en skikkelig stor en. Helt til den sprakk. Og det gjør den kanskje for oss alle på et tidspunkt ? Bitene løsner en for en , og tilslutt er det ingenting som holder den oppe. Da måtte jeg velge å kjenne på følelsene , eller bygge den opp på nytt.

Er det mulig å leve “beskyttet” hele livet?

Noen ganger så tenker jeg at ting var enklere når ikke jeg slapp noen helt inn. Jeg var mer beskyttet på en måte, og lot ikke ting gå like mye inn på meg som det kan gjøre i dag.

Jeg var ikke like sår, men jeg var desto hardere.

Tårene som har kommet de siste 6 årene har vært mange, men så har jeg også mistet to veldig sentrale mennesker som har vært i livet mitt, og jeg har kjent på mange nye følelser.  Og det har vel til tider vært en berg og dalbane, men absolutt en jeg ikke ville vært foruten. Og jeg har blitt godt kjent med meg sjøl. Jeg vet hvem jeg er og jeg vet hva jeg vil med livet mitt. Passa seg nesten å si at jeg har funnet meningen med livet, men det er en litt for stor klisje. Det forandrer seg vel etter hvert,  hva som gjør livet godt og med et innhold som settes pris på.

Jeg tenker at det er best å ikke ha en så stor mur. Selv om det til tider gjør veldig vondt, så er det livet, og det går som regel over. Man må tåle å bli såret, og tåle å kjenne på skyggesidene også. Prisen å betale for å elske noen, om det er et dyr eller et menneske, er at man kan risikere å miste dem. Å leve mer ubeskyttet gjør nok livet rikere på et vis likevel. Og for å kjenne på det skikkelige gode i livet, så må man sikkert også kjenne på det vonde. Livets bølgedaler.

Men noen ganger så frister det å bygge den muren høy igjen. Det var enklere på så mange måter, men jeg levde kanskje ikke ordentlig. Sånn helt ordentlig.

Jeg syns livet er en rar ting, og jeg filosoferer ofte over rare ting. Det er små ting i hverdagen som kan få meg til å tenke på mye, og jeg undrer meg mye over hvorfor ting er som de er. Hvorfor vi er som vi er , og hvordan livet vårt har formet oss. Ikke alltid som vi ønsker, men så er vi så heldig og alltid har valget om å gjøre annerledes.

Det er aldri for sent å bli lykkelig. Og da må vi kanskje våge å ta sjansen? Da må vi kanskje våge å leve uten en stor ugjennomtrengelig mur ?

Jeg tror det…