Husker du å lade?

Ute har det vært skikkelig høst i helga, og vi gjorde unna turen med hundene tidlig i dag. Og ingenting er vel koseligere enn når det stormer og regner ute, og da sitte inne i en varm og lun stue. Kroppen er ikke helt med på hva jeg vil på den tiden her av året, og da er det bare å lytte til det da. Og gjøre det beste ut av litt innetid, og egentid.

Jeg tror både jeg og de firbeinte koser oss mest inne akkurat nå;)

Frøken Magnus har ikke tenkt seg mer ut i kveld, og Charlie og Simba er slitne og fornøyde.

Jeg er glad i høsten, selv om kroppen ikke er helt enig, når uværet slår inn. Men da er det bare å bruke tiden på det som gjør meg best nå- og det blir jeg stadig flinkere til. For jeg vil så gjerne fungere, og jeg vil gjøre alt jeg planlegger- og da må jeg ta høyde for å legge inn litt stopp innimellom.

Det trenger ikke være et minus å måtte stoppe opp litt. Det er en nødvendighet for min del, og det tror jeg vel egentlig de fleste har godt av innimellom. Trekke pusten, koble ut hodet og jobb- og bare være. Bare være avslappa, og nyte uten å gjøre så mye.

Og det er en søndag helt perfekt til 😉

Så, i dag er jeg på lading 😉

 

Vi må stå opp for hverandre

Det er høst, og fyr i peisen. Det regner og blåser ute, og er en helt perfekt inne dag. Litt småjobbing på pcen og litt smågodt ved sia.

Det er mye planlegging nå om dagen, og det meste dreier seg om det. Å få ballen til å rulle videre, og til å knytte kontakter som har samme verdier og som jobber for det samme som meg. Og det er morsomt å se hvor mye tilfeldige møter kan gjøre.

Hvor mye vi kan gjøre for hverandre.

Jeg tror det gjelder å tenke litt at det er plass til alle, og å jobbe sammen i steden for å jobbe mot hverandre. Dra hverandre opp, og løfte hverandre frem.

Foreningen fri har nå en kampanje mot hatkriminalitet, og ønsker å skape frisoner som er fri for hatkriminalitet. Jeg har opplevd en del av det etter jeg starta bloggen, og jeg er blitt flinkere til å sende trusler til politiet. For jeg skal jo ikke akseptere det. Vi skal ikke akseptere å få trusler og hat fordi man er litt utenfor A4 boksen, fordi man har en annen legning enn heterofil eller på grunn av hudfargen eller religionen sin.

Og for at det skal være synlig, så må det snakkes om- og det må anmeldes. Det må IKKE aksepteres.

Fordi vi er bra nok som vi er. Og ingen skal få lov til å fortelle deg at du ikke er det.

Vi må stå opp for hverandre, og si fra når noen opplever hat og hets.

Gå inn på foreningen fri sine sider, og last ned rammen du kan ha på profil bildet ditt og vis at du står opp mot hatkriminalitet. Link finner du her.

God helg alle sammen. Ta vare på hverandre

 

 

Dere er superhelter

Når magien finnes i hverdagen.

Det å stå fram som lesbisk for meg, har ført til mange store endringer i livet mitt. Store endringer som kanskje ikke er så synlig for alle andre, men for meg er det store greier. Det å til slutt våge å stole på at den jeg er, er bra nok. Det å få hjelp til å være åpen mot de rundt meg, ærlig og hjelp til å leve det livet jeg er ment for- det er ganske store greier;)

Og jeg vet at flere av dere som følger meg, er i denne prosessen nå. Både med tanke på legning og identitet. Jeg er så utrolig stolt av dere. Jeg vet hva det koster, jeg vet hvor utrolig vanskelig det er. Jeg vet hvor utrolig mye krefter dere bruker og hvordan hodet jobber på høygir.

Dere er helter alle sammen. Deres egen superhelt.

Vi kan få hjelp til det vi sliter med, og støtte og omsorg, men til syvende og sist så er det kampen med seg selv som er det aller vanskeligste. Kampen for å vite at man er bra nok som man er.

Og det er vi jo. Det er du og det er jeg. Mer enn bra nok.

Det å leve som en annen enn den man er, det er fryktelig tungt. Det er tungt alene, og det er tungt sammen med andre. Det er tungt å ikke akseptere seg selv som den man er.

For legning er ikke et valg. Det er ikke noe vi får utdelt til å stemme over. Det er kanskje noe som gjør livet litt vanskeligere, det er å ikke alltid føle seg som “alle andre”, det er noe mange mener noe om, og det er fortsatt noe man “må” opplyse verden om.

Verden er fortsatt heterofil. Verden er fortsatt sånn at de fleste tar det for gitt at du er med en av motsatt kjønn. Jeg ser jo det at mange blir stille, når jeg sier navnet på kjæresten min. For det forventes ikke. derfor prøver jeg å si det når jeg snakker med nye mennesker. Det er jo sånn. Min kjære er ei dame, og for meg er ikke det noe annerledes. For meg er det sånn det skal være.

Og at noen andre har et problem med det, kan ikke jeg ta på meg.

Jeg lever ikke mitt liv for alle andre. Det er jeg litt over og ferdig med. Og ingen andre skal ta ansvar for at jeg har det bra. Ingen andre skal ta ansvar for mitt liv- det må jeg faktisk gjøre selv.

Det handler om at det må snakkes om, slik at det blir mer vanlig å snakke om kjærlighet mellom to menn og to damer også. Det at noen tar høyde for at ikke alle er heterofile, det kan gjøre en enorm forskjell for noen.

Så på en mandag, etter å ha lest gjennom noen mailer fra sist uke- så vil jeg bare si at jeg er så utrolig stolt av dere<3 Og den gleden dere begynner å kjenne på, den når langt igjennom det dere skriver og inn i hjertet mitt.

Og dere skal vite, at det er ikke bare meg som heier. Det er vi mange som gjør. Finn dem folka. Finn dem folka som gjør deg bra, og som er glad i deg som akkurat den du er. For det, det er nettopp hverdagsmagi og livet på sitt aller aller beste.

En spesiell følelse, men jeg liker det

Da åpnes Norge igjen. Det blir slutt på metern, slutt på å telle antall mennesker på utesteder og nå kan vi leve som tilnærmet normalt igjen. En veldig rar følelse egentlig.

Deilig er det jo, men rart. Jeg lurer jo på om jeg klarer å leve sånn som før, eller om den tiden her har gjort noe med oss for alltid. Vi har jo sett at vi kan finne andre løsninger i hverdagen, noen har kanskje satt mer pris på tiden alene, og noen syns kanskje den alene tiden har vært helt grusom. Isolasjonen har vi nok alle kjent på i større eller mindre grad i perioder.  Å ikke kunne klemme hverandre ordentlig, er vi nok mange som har syns har vært tøft og vanskelig.

Det har gått utover mange, og jeg tror konsekvensene av den tiden her vil vare i årevis, for mange.

Mange mennesker i sårbare situasjoner har mistet det nettverket de har hatt. Ensomhet og isolasjon har vært ord som har preget mange. Og det kommer det kanskje til å gjøre en stund framover og. Det er nok flere som syns det er vanskelig begynne å treffe folk som normalt igjen, og at det kan ta litt tid å komme i gang.

Vi har lært mange nye ord, vi har forholdt oss til kohorter og karantene, smittetiltak som vi aldri har hatt utenfor helsevesenet før, og mange av barna i dag husker ikke en tid uten antibac.

Hjemme har kanskje fått en annen betydning.

Og nå, nå kan vi igjen klemme hverandre. Vi kan samles til store fester og høytider uten å ha et maks antall for smittesporing. Vi har vel en del hensyn å ta en stund til, men det er åpent. Norge er åpent- og vi er igjennom det som har vært en grusom tøff tid for mange.

Nå gjelder det kanskje å hjelpe de sårbare ut i livet igjen. Se hverandre, og dra på besøk. Nå kan vi gjøre det fysisk, og ikke bare ta den telefonen vi så ofte har gjort lenge nå.

Det er en rar glede, og en merkelig følelse. Men jeg liker det.

 

Det her er alvorlig

Skeive sliter psykisk, skeive er mer ensomme, og av alle i den undersøkelsen her så har 58 prosent tenkt på å ta livet sitt. 58 prosent!! Les gjerne denne forskningsrapporten fra 2018.

LHBT personer på Sørlandet.

Det her er alvorlig. Det er skremmende lesing og det er et symptom. Dette her viser hvorfor det er så viktig å få læren om skeive og trans, inn i undervisningen på skolen. Det viser hvorfor vi må snakke om det. Det viser hvorfor vi trenger Pride, og det viser hvorfor den kunnskapen om mennesker er så utrolig viktig.

De fordommene mange har, den intoleransen- det går utover mange mennesker. Det går utover barn, og barnebarn. Det går utover venner og familie. Mennesker man er glad i.

For første gang så har også SSB hatt en forskning på skeive menneskers levekår- den kan du lese her; Nå vet vi mer om hvordan skeive har det i Norge.

Det er jo ikke positiv lesing det her, men veldig bra at det endelig settes fokus på og forskes på. For det her bør si oss mye.

Det bør si kommunene våre noe, hvor mange ikke engang har en mangfoldsplan. Noen har det, men mange har det fortsatt ikke. Og det er første prioritet. Det kan ikke settes sammen utvalg for at ting skal se bra ut, det må også gjøres noe med. Det her er arbeid som bør være aktuelt og pågående. Hele tiden!

Det er alvor.

For det handler om mennesker, det handler om mennesker som sliter med å være seg selv. Og man bør ikke ha en doktorgrad for å skjønne at det ene drar det andre med seg.

De rapportene her- det er alvorlig lesing, og bak alle disse tallene -så er det mennesker. Det er mennesker det handler om.

 

 

Bak husets fire vegger …

Det er fascinerende med gamle bygninger. Tenk all historien som har vært bak de fire veggene. For den sjelen i gamle hus vi snakker om, det handler jo om historien til mennesker. Som den gamle seteren her. Det er nesten så man kan høre å se de menneskene som har jobbet her. Ungene som har lekt, og mor som har strevd med å få mat nok til alle.  Lysa som blafrer i vindu når det er helt mørkt på utsiden.

Jeg leser Jørgen Brekke om dagen, og det er en setning jeg har festet meg litt til. -” For til syvende og sist så er vi bare fortellinger”.

Så gjelder det kanskje å lage gode fortellinger. Gode historier, som våre barn og barnebarn kan ta med seg videre. Det gjelder å lage gode opplevelser å fylle husene våre med, slik at de som kommer etter kan tenke- her var det godt å være.

Det er mange historier rundt om som ikke er gode. Det er mange som har dårlig minner fra husets fire vegger. Det er mange som har dårlige minner fra det som skal være det tryggeste stedet å være.

For det å være trygg, det trenger vi. Hele livet egentlig, men ekstra som barn. Når vi er barn, så legges hele grunnlaget for hvor trygg vi kommer til å være resten av livet. Det legges et fundament som vi hele livet skal bygge videre på. Og hvis det er skakt og skjevt , så skal det mye til å rette det igjen. Hvis det er bygd på mye frykt og redsel, så skal det mye til å bli trygg igjen.

Det er ikke lett å være mamma eller pappa. Det man har sett for seg i forkant blir sjelden noe av. For de ungene våre, de er seg selv- de har egne personligheter og de ønsker kanskje andre ting i livet enn det vi har sett for oss for dem. Likevel så er det barna våre, og det er de vi elsker ubetinget.

Det er dem vi skal lage trygghet for. Hjemme, bak husets fire vegger, er plassen hvor dem skal få være den de er. De skal bli hørt når noe plager dem, og de skal være trygge nok til å fortelle det. De skal være trygge nok til å krangle og slamre med dører når tenårene treffer dem. Trygge til å kunne si fra om ting de ikke liker. Trygge nok til å være sure og trassige.

Trygge nok til å være seg selv. Til å være den der er, og til å bli elsket for den de er- uansett om noe blir annerledes enn det du hadde sett for deg før du ble forelder.

Bak husets fire vegger bør vi være trygge nok til å føle oss bra nok….

Det tror jeg vel kanskje er den viktigste oppgaven vi har som foreldre-det å skape trygghet…

Trygge barn gir trygge voksne, og trygge voksne har lettere for å være seg selv. Da har vi lettere for å være trygge i oss selv <3

 

Det er nesten til å miste pusten av

Da er vi tilbake igjen etter en utrolig fin helg på fjellet. Nå er fjellet på sitt aller fineste.

Det er nesten til å miste pusten av, og jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har sagt ; “Se så fint da”, i løpet av helga. Jeg elsker den tiden her på året, og da spesielt på fjellet.

Her ser du trommenatten i bakgrunn:)

Første dagen gikk vi mot Åkrefjell, som også var en fin tur, men en del mer skog å gå gjennom. I går var den aller fineste turen, mot trommenatten- med et fjell landskap som ser ut som et maleri.

Se så fint da 😉

Mye latter, ( ordentlig mye latter), fin natur- god mat og drikke, og det beste selskapet. Og ikke minst- noen dager fri. Det er verdt å gå som en pingvin for nå 😛 For de bratte veiene ned, de merkes i dag.

Så, dette er Nesfjellet på sitt aller beste, i de fineste farger.

Og når både bein er slitne av lange turer, og magen støl av latter- da har helga vært bra.

 

Hva stopper deg ?

Hva stopper deg fra å leve det livet du drømmer om ? Det livet som du kanskje tenker er helt uoppnåelig?

Tenk litt over hva som stopper deg. Er det frykten? Er det reaksjonene til andre? Kanskje det at det er en mulighet for at det ikke blir som du tror?

Det er skummelt å gjøre noe som er utenfor komfortsonen. Uansett hva det er, så er det skummelt. Men det er noe med å ikke la den angsten og frykten ta overhånd.

Fordi ved å unngå å gjøre alt som er skummelt, så kan vi gå glipp av så mye.

Så er det noe med at det som gjøres noen ganger, brått blir litt mindre skummelt – sånn helt av seg selv.

Jeg har jo noen av dere som følger meg, som jeg har fått deltatt i historien til. Jeg føler jeg får ta en del av livet deres, ved å få høre så mange av deres innerste tanker på en vei som er både skummel, fin og spennende. Det er så utrolig skummelt i starten, og det er vondt å lese hva dere skriver.

Det er mye jeg kjenner meg igjen i. Men nå sitter jeg jo her på den andre siden, og har det så bra. Jeg VET hvor bra det kan gå <3 Men frykten kjenner jeg igjen. Det er overveldende til tider, og altoppslukende.

Men så, når veien går videre og de små skrittene blir litt større- så er det så fint å lese den begynnende gleden og etter hvert euforien som kommer. Den enorme gleden av å ha startet.

Og det håper jeg alle kan tenke litt på når vi skal gjøre noe som virker så skremmende og fryktinngytende. Tenk på hva som kan komme ut av det. Tenk på gleden du kan oppleve ved å våge å ta sjansen. Det handler ikke bare om legning, eller å være seg selv. Det er noe man kan ta med seg i mange situasjoner i livet. Om det er en jobb du drømmer om eller noe annet..

Tenk på hvor bra du kan få det, og hvor glad du kan bli. Tenk på den roa du kan få innvendig.

Prøv å press noe av det inn i alt det som er skummelt, sånn at det blir litt lys i alt det som er mørkt. Finn noen du våger å være deg selv for, og noen du kan snakke med. Finn noen som heier på deg.

Ett skritt om gangen, og plutselig så er det blitt en mil;)

Det kan gå bra.. Det kan gå så utrolig bra <3

Er det her normalt da ?

Flere fotballklubber har deltatt i Pride med å henge opp et flagg, eller ha et regnbue kapteinbånd- og kommentarfeltene er varme. Flere flagg er brent også siste uka.

Alle rettigheter? Som å være seg selv? Det er ikke snakk om å være så spesiell, eller å skulle kreve så mye. Det handler om å få annerkjennelse og respekt for den man er. Det handler om å være seg selv, og det handler om at idretten tar tak for å vise at de heier på hverandre, og aksepterer mangfold.

Normale? Er det normalt å gå å mislike mennesker for den de er ? Er det normalt å brenne flagg? Er denne kommentaren her noe vi tenker på som normalt ?

Hvorfor så mye sinne? I går så spurte jeg om sinne er et symptom på noe, og her er det kanskje et symptom på frykt? På uvitenhet? Jeg kan ikke skjønne hva annet som skal ligge til grunn for å blåse seg så veldig opp av mennesker som meg. Jeg fatter ikke at det å elske en av samme kjønn, kan skape så til de grader sinne at folk ønsker å brenne flagg som feirer mangfold. Jeg fatter det ikke..

Normal og unormal.. Det går ofte igjen i kommentarene både jeg og andre får. Den siste her er direkte rettet mot meg, etter jeg la ut et bilde med Pride flagget mitt.

Så igjen, hva er normalt med å skrive sånn her til andre da? Hva er normalt ved å ville andre vondt? Ved å såre folk ? I min verden er det ingenting normalt med det.

Og jeg skjønner det bare ikke.. Jeg gjør virkelig ikke det..

Men jeg velger mine kamper. Og oppi alt det her så er det helt fantastisk at flere fotballklubber gjør sitt for å vise at de heier på mangfold. At de viser at det er inkludering i idretten, og gjør det de kan for at det skal være lettere for alle å være seg selv. Også på fotballbanen.

Så får de “UNORMALE” bare skrike til krampa tar dem. Jeg tror nå vi er flest som vi hverandre godt her i verden. Kanskje bare vi må skrike litt høyere også;)

 

Å være så sint

Jeg var mye sint. Det var ikke så mange som merka det, men jeg hadde en liten greie om at jeg skulle ta alle andre før dem tok meg. Ganske så ubevisst tror jeg, men nå som voksen så ser jeg at det er det jeg drev med. Det var ikke så mange som merka det, men jeg var sliten og sint av mange årsaker. Jeg tror jeg stort sett blitt oppfatta som blid og omgjengelig, men det er ikke alltid innsiden har stemt med det.

Er sinne et symptom på noe? Jeg har en liten greie på å trekke meg unna sinte folk. Sinte mennesker kan gjøre meg utrygg, og jeg er vel ganske konfliktsky- selv om jeg stadig blir bedre til å ta opp ting. Så da trekker jeg meg ofte unna, og kan feie ting under teppe. I allefall hvis det ikke er mennesker jeg trenger å forholde meg til.

Etter valget i går, så florerer facebook av sinte mennesker. Kommentarfelt på kommentarfelt bare oser sinne. Kanskje det er frykt, eller kanskje det bare er et sinne for å ikke få vilja si. Jeg vet ikke.

Men det jeg har lært da, etter å ha levd noen år, er at man skal ikke alltid godta alt og finne unnskyldninger for folk alltid. Vi har lett for å si- stakkar nå har det vært mye for han, eller – hun har mye å slite med. Ja det kan hende det, og sinne er nok et symptom på noe- men skal man likevel godta det?

Jeg tror de fleste glemmer litt at alle har sitt. Ingen er verdens navle alene, og det å tømme sinnet sitt utover andre- er jo ikke greit. Uansett hva som ligger til bunn. Det å ha noen rundt seg som er sinte hele tiden, det er utrolig slitsomt- og det  suger energien litt sakte ut av deg. Det gir ikke rom for så mye mer enn sinnet da.

Det er flere som har skrevet til meg, som føler seg så frustrerte og sinte, mest av alt fordi de ikke våger å være den de er, og det kan være lettere å være sint enn lei seg. Sinne er liksom greit, mens det å være lei seg og sårbar, er vanskelig.

Er du mye sint, og har behov for å uttrykke det ovenfor andre til stadighet, så kanskje du bør søke hjelp. Ingen orker sinte mennesker over lengre tid. Og er ikke livet litt for kort til å være sint hele tiden? Tenk så mye annet du går glipp av?

Etter å ha hatt mine erfaringer opp igjennom, og etter å ha stått fram som lesbisk- så har jeg fått en helt annen ro i kroppen. Og det er en ro jeg ønsker alle å oppleve. Det å puste rolig, kjenne at kroppen har det bra innvendig- og det å sette pris på småting og små stunder. Det å kunne tømme hodet, og bare ha en ro- det er så utrolig deilig. Og hit hadde jeg ikke kommet om jeg ikke hadde tatt ansvar, og søkt hjelp. Så tror jeg jo at jeg også da bli bittelitt triveligere å være sammen med.

Når vi snakker om valg om dagen, (selv om det er stortingsvalg), så har vi mye andre valg også. Vi har et valg om hvordan vi vil være mot andre mennesker, og vi har et valg om å gjøre det beste ut av det vi har. Jeg tror det er sunt å være sint innimellom, men å gå rundt å være sint hele tiden- det er ødeleggende for den det gjelder og menneskene rundt.

Ta litt ansvar for eget liv, og ta litt ansvar for hvordan du behandler andre mennesker. For det er faktisk ditt valg ..