Til deg som syns Pride er i overkant mye. Til deg som syns vi skal slutte å “mase”, fordi vi er så heldig og bor i Norge. Til deg som syns jeg skriver om dette altfor mye, og til deg som tror vi er synlig for å være så spesielle. Til deg som sender meg bibelsitat for å vise meg den riktige vei. Til deg som mener vi kan være så skeive vi vil, bare ikke foran deg.

Til deg som ikke tror det lenger finnes fordommer i Norge.

Til deg som syns Pride er en fest uten mål og mening. Til deg som sier at jeg er jo alreight- til skeiv å være.

Annonsørinnhold

Vårens aller fineste sneakers til henne

Til deg som ikke vil lære barna dine om mangfold og mennesker. Og til deg som ikke tror du er en del av mangfoldet;

I løpet av mine 4 år med blogg så har jeg mottatt hundrevis av meldinger. Aller mest fra etnisk norske menn og damer i godt voksen alder. I såpass godt voksen alder at man burde vite bedre.

Jeg har mange ganger kjent på en motløshet, men aldri som nå. Jeg har mange ganger kjent på sorg og maktesløshet, men aldri som nå. Jeg har mange ganger kjent et sinne, det gjør jeg  ikke nå. Ikke enda.. Bare en frykt og en motløshet.

Det her ble nært- så altfor nært, og det skremmer vettet av meg å vite hvor nærme jeg var å miste en av mine. En telefonsamtale kl 01.20 natt til lørdag satte en støkk i meg som jeg aldri vil glemme. I løpet av et sekund var tryggheten røsket vekk under bena våre. Og jeg kjemper for å få den tilbake. Med tårer, og med hjertebank kjemper jeg for at den igjen skal komme.

Jeg hører stemmen som skriker i telefonen at det skytes. Om og om igjen i hodet.

Jeg merket meg trygg på facebook- men jeg aldri følt meg mer utrygg.

En sommerkveld som skulle være glede og samhold, ble til et mareritt man ikke skjønner omfanget av. En dag som skulle feire kjærligheten, ble en minnestund.

Noen mistet sine, og noen ligger hardt skadd. Og veldig mange ble livredde. ER livredde. Mange mange mennesker er berørt, og mange vil kjenne frykten i årevis.

Jeg har gråten i halsen hele tiden, og jeg kjenner på en stor maktesløshet. Hvor er vi på vei? Alle disse “små” ordene som så mange sier, som er fordommer pent pakket inn. Det er et ekkokammer av kommentarer innimellom, hvor hatet får vokse blant voksne mennesker som hauser hverandre opp- i hat. Noen skylder på religion, noen skylder på unormalhet, men det er INGEN unnskyldning. Dette er ikke religion- det er ondskap.

De aller fleste skriver det og stopper der, kanskje ikke alle mener det de skriver en gang, så lukker de pcen og glemmer det. Men noen tar det videre, og tar fra oss tryggheten.

Tenk over hva du sier. Tenk over hva ordene dine betyr og vil si for andre. Når du roper “jævla homo” til en dommer du syns gjør en dårlig jobb- tenk over hva du egentlig sier. Når du sier at jeg ikke ser skeiv ut, tenk over om det er nødvendig.

Tenk over når du som politiker sier , når du sier at det er greit å være homofil, bare ikke praktiser det. Når du er så opptatt med å fremme kjernefamilien istedenfor kjærlighet.

For ord er makt- og med ord skal jeg ta tryggheten tilbake. Det kan hende det bare tar litt tid.

Ta vare på hverandre- bry dere, og husk hvor mange dette rammet. Husk hvor mange som er redde, sinte og lei seg nå. Ikke sitt hjemme å rist på hodet over nyheter bare. Gjør noe. Anmeld hatkommentarer, si i fra om ubetenksomme ord, støtt opp om markeringer.

For mangfoldet er oss ALLE! Og mange av oss er redde nå.

Vær så snill- vær med oss. Hjelp til å gi oss tryggheten tilbake <3