I dag viste jeg egentlig hva jeg skulle skrive, men etter å ha sett litt på nyheter nå, så mister jeg litt ordene. Det er et år siden skytingen på London, det er 1 år siden jeg ikke viste om sønn min var i orden. 1 år siden jeg hørte den livredde stemmen i telefon, som var redd for at jeg også var på London.

Det føles som i går.

Og i år er det enda verre i sosiale medier, og i kommentarfelt. Jeg mister litt ord, litt kampvilje, litt troa på menneskeheten. På medfølelse og nestekjærlighet. En liten stund så gjør jeg det..

Det innlegget her skrev jeg i fjor, og alt er dessverre like aktuelt nå. Jeg bruker fortsatt ord for å ta tryggheten tilbake- men jeg er ikke helt der enda.

Det krever litt mer enn det gjorde før å skrive om mangfold, og jobbe med mangfold. Det krever litt mer å være offentlig og synlig skeiv- og frykten følger meg oppi alt engasjementet jeg også har. Pulsen stiger når samboeren min holder meg i handa offentlig, og jeg ser rundt meg mer. Er mer vaktsom, mistenksom, redd og låser dører mer. Jeg henger ikke opp flagget når jeg ikke er hjemme, fordi jeg er redd noen skal sette fyr på det.

Jeg rydder oftere i vennelista mi på sosiale medier, for det er så utrolig skremmende å se alt som deles. Å se alt som deles helt ukritisk, uavhengig av kilder. – Få pride ut av skolen. – Pedofile. – Seksualisering av barn. – Ikke vær så mye, så synlig. – Skjønner godt hatet siden dere oppfører dere som dere gjør.

Alle disse tingene vi også så skrevet i forkant av skytingen i fjor. Alle disse ordene som gjorde at vi skeive kanskje ble minst overrasket over angrepet. Vi så hatet økte, og vi ser det i år også.  Vi ser kunnskapen som mangler, usannheter som spres om oss, anklager og trusler. Vi ser det nå også. Og det skremmer..

Samtidig så ser vi alle de bra folka som er rundt oss. Derfor rydder jeg. For jeg vil velge å ha mennesker rundt meg som ser det å være seg selv som helt vanlig. Som ser det å elske en av samme kjønn, som kjærlighet. Som er med å slå ring om hverandre nå. Som er med på å slå ned usannheter og anklager. Som er med på å spre kunnskap.

Og det er det vi må ta med oss.

Når vi mange slutter å være redd for de få..